SmålandsBlomma

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen ...

Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn. Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke. Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her si...

Flagstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 93-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt. Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle  nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Let...

"Victory is when your big in Japan" sang Alphaville en gang for en god del år siden. Uten sammenligning for øvrig så har dagen vært stor for meg, og jeg kjenner på en følelse av seier. For idag har jeg hatt min aller første dag som representant for Stavanger Arbeiderparti i kommunalstyret for levekår her i Stavanger. Det var spennende, litt nervøst men framfor alt veldig veldig kjekt. Følelsen av å ta en kjapp replikk med navnet mitt på et skilt foran meg, og de fremste levekårspolitikerne i byen rundt meg, var god. Jeg er stolt av meg selv, og dette føles virkelig som en seier. Når Margunn Ueland i Stavanger Aftenblad etter et intervju med meg før sommeren en gang, skrev at mitt største ønske var å komme i levekårsstyret etter valget, tenkte jeg for meg selv at det var et urimelig ønske, men ønsket det gjorde jeg. Og sannelig ble det slik. Hadde jeg visst dette for to år siden da jeg sto i en liten storm i Stavanger kommune med varsling og kritikk mot systemer og det jeg...

Idag ønsker jeg å fortelle en historie. Om en jente som begynte å rope litt, som sto i stormen og kjempet med vinden i håret. Og som etter hvert forstod at alt man gjør har konsekvenser på en eller annen måte, at alt hun sa eller gjorde ville utløse reaksjoner, tanker og følelser. Både hos henne selv og hos andre. " H un var en helt vanlig jente. Ikke særlig ung. Ikke særlig gammel. Ganske sånn passe. Livet henne var som de fleste andre sine liv. Fylt av det et liv skal være fylt av. Følelser og tanker som skal være der i like stor dose som hos flertallet. Bekymringer. Lykke. S å en dag kjente hun at det var nok. Hun var gått lei av noe. Hun klarte ikke å være stille. Hun begynte å rope høyt og startet samtidig byggingen av plattformen som senere ville danne fundamentet hun skulle stå på resten av livet. Det sterke, urokkelige, gode fundamentet. Som ga styrke og enda mer mot. Som gjorde at hun turte å fortsette å rope. D en dagen hun for alvor startet å rope høyt, var star...

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o...

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine? På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med ar...

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!...

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennes...

Jeg er i grunn en ganske enkel jente fra et tradisjonelt arbeidermiljø. Det er ikke mange i min store slekt som har universitetsutdanning, det er mange håndverkere og hardt arbeidende kvinner og menn hos oss. Som ikke er redd for å ta i et tak, svette litt eller skitne seg til på hendene. Morfar jobbet ved jernbanen og mamma og hennes søsken vokste opp under enkle kår. Vi hadde litt mer enn hun hadde som barn, men vi levde likevel med begrensede midler og et ganske lite hus. Og de fleste stemte rødt, sosialdemokratene var liksom et selvsagt valg. Så det har i grunnen ikke vært et særlig vanskelig valg for meg å finne partitilhørighet når jeg vel bestemte meg for å engasjere meg politisk, ideologisk sett er det liksom ikke noe spørsmål. Det viktigste for meg er at alle sikres de samme mulighetene, og at de derfra kan ta individuelle valg. Det ikke størrelsen på lommeboken som skal avgjøre om du får god helsehjelp eller en god skole. Det vil alltid være forskjeller på oss mennesker, noen...

Du har gitt meg sorg Du har gjort meg mistenksom Du har gjort meg tung Jeg vil videre Du holder meg igjen Jeg vil glemme Du lar meg ikke Du har gjort meg rastløs Søkende Utrygg Usikker Jeg vil leve Uten tunge tanker Uten spørsmål De er der enda (skrevet for en del år siden)  Livet er en prosess har jeg funnet ut. Det går sakte men sikkert fremover og gamle tanker blir enda eldre. Mer fjerne. Nye tanker kommer til. Gamle følelser mister noe av det skarpe, noe av det bitre ved seg. Hullet i kroppen blir kanskje litt mindre. Tomrommet har kanskje litt mykere kanter. Følelsene forsvinner aldri. De er på en måte alltid der, men noen ganger er de nesten, nesten borte. Jeg må lete for å finne dem. Må nedover i sjelen min, innover, å se om jeg finner dem. Det er gode stunder, da har jeg det bra. Da er livet godt, og jeg føler meg godt. Disse stundene er oftere nå en før. Håpløsheten  rir meg iblant så heftig at jeg nesten ikke klarer å holde meg ...

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle. Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent t...

Nå er det endelig sommer, luktene springer rett inn i oss og gjennom oss. Legger seg rundt oss som myke solstråler. Sansene har alle antenner ute og jeg nyter hvert minutt med lys, sol, varme og sommer. Samtidig tenker jeg på at det er mange der ute som ikke er like heldige som meg, som ikke kan ta inn over seg alt det nydelige som omgir oss. De som ikke ser meningen med noe av det. Følelsen av kulde, av utenforskap, av fremmedggjøring. At livet ikke helt angår akkurat dem. At de ikke egentlig har en plass her. Jeg vet det er mange som kjenner på disse følelsene, og jeg kan relatere til dem på et svært personlig plan, fordi jeg har også kjent på dem. Og med jevne mellomrom gjør jeg det fortsatt. Å ikke bli sett, hørt, berørt eller lyttet til når du trenger det som aller mest er hjerteskjærende vondt. Så vondt at du som ikke har opplevd det ikke kan sette deg inn i hvordan det er. Følelsen av å ikke være ønsket, av å gå i din egen verden der du står litt på siden av alt som skjer, som e...

Ikveld deler jeg den meget informative og oppklarende kronikken til Stavanger Arbeiderpartis Dag Mossige, i Aftenbladet 14.06.15. Her forteller han på en klinkende klar måte noen av forskjellene mellom Ap og Høyre i Stavanger. Det er ikke til å stikke under en stol at Stavanger har hatt medvind i de årene Høyre har styrt byen, de er jammen gode på å fortelle om alt det gode de har gjort. Men nå har det sluttet å regne oljepenger, vi har lite eller ingenting oppspart i buffer, og posisjonen tar ikke ansvar for dette. Stavanger trenger så absolutt ny sjåfør. Valg 2015 – Stavanger: Forskjellen på Høyre og Ap "En lærer undrer på om hun har en jobb å gå til etter ferien. På Madla står en ny hall til 256 millioner kroner for det meste ubrukt, for det meste betalt av dine skattepenger. Høyre har ledet Stavanger i 20 år – de 20 beste i byens historie. Ikke en krone er satt av på bok. Nå kommer kuttene. Mange føler på kroppen hva en dårlig kommuneøkonomi betyr. Hvorfor var ikke vi, de...

Denne helgen har det vært russetreff i Kongeparken, og i forkant av denne var det mange diskusjoner i diverse medier rundt de så kalte russesangene. Personlig mener jeg at disse "sangene" er fullstendig horrible, de er svært lite morsomme, og de hjelper overhodet ikke noenting på den stadige debatten om likestilling, jenters rolle i samfunnet og fokus på kropp/sex. Jeg klarte selvsagt ikke å la være å delta i denne debatten. Det var i grunn ikke fordi jeg følte jeg måtte på noen som helst måte, men fordi jeg registrerte at det var unge jenter, og russejenter, som deltok og forsvarte disse sangene, da ble jeg trigget, og jo, da måtte jeg delta likevel. "Hore", "luremus", "det er lov å være hore", "gå ned på kne", "vi skal til fittefjellet", "åpne munnen og ta imot mine juveler" og annet like useriøst og enormt fornedrende syns de altså var morsomt, uskyldig, kjekt og helt i orden. Jeg prøvde flere ganger å få gode s...

Nå har vi gått drastisk til verks! Hvordan klarte vi oss uten alle skjermer når vi var små? Ungene idag er jo blitt totalt avhengige og i vårt hus har vi fått nok. Ipader er fjernet frem til sommerferien. Med unntak av skolearbeid skal iPad ikke brukes til noe spilling, surfing eller tv-titting. Etter en uke så har vi allerede fått oppleve at guttene er mer tilstede og lytter mer til det vi sier. Skjermene stjeler jo alt av oppmerksomhet! "Jeg skal bare se denne episoden ferdig", "jeg skal bare spille denne banen ferdig" osv osv har vært stående kommentarer hos oss og dette gidder ikke vi lenger. Vi er ikke foreldre for å stå på pinne for ungene pg la dem styre når og hvordan de har tenkt å lytte til oss eller delta i familien.  Det har blitt mye mas, kjefting og negativt fokus vedrørende iPad siste tiden, vi har prøvd å begrense spilletid og lignende og har forsåvidt klart det greit. 1 time maks til dagen, ingen iPad i ukedager, kun et par timer om dage...