SmålandsBlomma

Idag ønsker jeg å fortelle en historie. Om en jente som begynte å rope litt, som sto i stormen og kjempet med vinden i håret. Og som etter hvert forstod at alt man gjør har konsekvenser på en eller annen måte, at alt hun sa eller gjorde ville utløse reaksjoner, tanker og følelser. Både hos henne selv og hos andre. " H un var en helt vanlig jente. Ikke særlig ung. Ikke særlig gammel. Ganske sånn passe. Livet henne var som de fleste andre sine liv. Fylt av det et liv skal være fylt av. Følelser og tanker som skal være der i like stor dose som hos flertallet. Bekymringer. Lykke. S å en dag kjente hun at det var nok. Hun var gått lei av noe. Hun klarte ikke å være stille. Hun begynte å rope høyt og startet samtidig byggingen av plattformen som senere ville danne fundamentet hun skulle stå på resten av livet. Det sterke, urokkelige, gode fundamentet. Som ga styrke og enda mer mot. Som gjorde at hun turte å fortsette å rope. D en dagen hun for alvor startet å rope høyt, var star

Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine? På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med ar

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!