Idag ønsker jeg å fortelle en historie...
Idag ønsker jeg å fortelle en historie. Om en jente som begynte å rope litt, som sto i stormen og kjempet med vinden i håret. Og som etter hvert forstod at alt man gjør har konsekvenser på en eller annen måte, at alt hun sa eller gjorde ville utløse reaksjoner, tanker og følelser. Både hos henne selv og hos andre.
"Hun var en helt vanlig jente. Ikke særlig ung. Ikke særlig gammel. Ganske sånn passe. Livet henne var som de fleste andre sine liv. Fylt av det et liv skal være fylt av. Følelser og tanker som skal være der i like stor dose som hos flertallet. Bekymringer. Lykke.
Så en dag kjente hun at det var nok. Hun var gått lei av noe. Hun klarte ikke å være stille. Hun begynte å rope høyt og startet samtidig byggingen av plattformen som senere ville danne fundamentet hun skulle stå på resten av livet. Det sterke, urokkelige, gode fundamentet. Som ga styrke og enda mer mot. Som gjorde at hun turte å fortsette å rope.
Den dagen hun for alvor startet å rope høyt, var startskuddet for et løp som fortsatt pågår, og som ikke vil ta slutt. For det trengs. Det får hun bevist gang på gang. Enten det gjelder det ene eller det andre. Å stå opp og foran å rope og skrike så halsen blir sår er forfriskende tenker hun. Det er spennende, men det er også ganske heftig. Hun innser at hun må begynne å øve på noe hun ikke trodde hun måtte øve på. Nemlig at ikke alle liker at noen setter lyset på det som ikke tåler lys, retter stemmen mot det som man skal være stille om. Stiller spørsmål og undrer seg over det andre mener bare skal være slik, eller alltid har vært slik. Funderer over det som kan være ubehagelig, og undrer seg over det.
Det er en ny øvelse i livet hennes, for alltid har hun øvd på det som er tvertimot. Nemlig å bli likt av alle. Det er en håpløs øvelse, hun har innsett det. For den øvelsen vil aldri gi den belønningen som er ønsket. Ingen vil noen gang kunne bli likt av alle. Når hun skjønte det var det en befrielse. Så deilig å slippe jobbe mot noe som viste seg å være uoppnåelig, tenker hun. Men å på alvor øve på å forstå og akseptere at noen ikke liker deg i det hele tatt, det var vanskeligere. Men hun syns egentlig også at det var befriende, forløsende på en måte.
Hun fortsatte å rope, å stå i blæsten, si fra. Samtidig måtte hun tåle at flere sa rett ut til henne at hun hadde feil, at hun burde være stille, at det hun sa ikke var slik det virkelig var, at hun burde fokusere på annet, at det ikke spilte noen rolle det hun sa. Hersketeknikker sa noen. Men det ga bare henne mer styrke, mer mot. Hun ville fortsette provosere, stille spørsmål, utfordre. Det var målet, og plattformen hun hadde laget til seg selv sto støtt under henne og slo ikke en eneste sprekk. I stedet ble den faktisk sterkere etter tiden som gikk, hun fikk bekreftet for seg selv at dette var hennes vei, dette var hennes måte å sette fotspor, å gjøre forskjell for det hun trodde på.
Fortsatt øvet hun på å innse og falle til ro med at noen gikk utenfor døren og erget seg over henne. At det var mennesker som irriterte seg, som ropte stille tilbake at det beste hadde vært om hun holdt munn. Noen sa det til og med offentlig, slik at alle kunne se det. Men plattformen sto stødig, og hun klarte å se forbi det. Det hendte en gang iblant at hun spurte seg selv hva som ville skje hvis de gamle stemmene i hodet fikk overtaket igjen, om de ville knekke henne og slå grunnen vekk under føttene hennes. Hva hvis motstanden ble enda sterkere, tydeligere, rokket ved hennes indre? Ville det være verdt det?
Hun tror det. Hun føler det. Men en liten del av henne lurer stadig, og håper det ikke vil skje. Hun håper grunnsteinene er lagt så nøyaktig og rett at det ikke vil skje. Men helt sikker kan hun jo ikke være, det vil hun aldri vite. Ikke før hun er ved veis ende en gang. Dit alle skal en vakker dag.
Frem til da håper hun det viser seg at det er verdt det, til tross for de motganger hun møter, har møtt og vil møte. De stemmer som protesterer, som utfordrer det hun tror på og som spiller skittent. Livet er en evig kamp når man går mot strømmen og står i vinden, tenker hun. Foreløpig er det forfriskende. Spennende. Givende. Mon om det alltid vil være slik."
Det var denne historien jeg ville fortelle idag. Om jenta som begynte å rope høyt, og med det ble ble sterkere, svakere og alt der imellom. Om jenta som begynte å øve seg på å ikke være likt av alle, da hun oppdaget at alle faktisk ikke likte henne. Om jenta som skjønte at det var en del av livet og at det egentlig var helt greit.
Så en dag kjente hun at det var nok. Hun var gått lei av noe. Hun klarte ikke å være stille. Hun begynte å rope høyt og startet samtidig byggingen av plattformen som senere ville danne fundamentet hun skulle stå på resten av livet. Det sterke, urokkelige, gode fundamentet. Som ga styrke og enda mer mot. Som gjorde at hun turte å fortsette å rope.
Den dagen hun for alvor startet å rope høyt, var startskuddet for et løp som fortsatt pågår, og som ikke vil ta slutt. For det trengs. Det får hun bevist gang på gang. Enten det gjelder det ene eller det andre. Å stå opp og foran å rope og skrike så halsen blir sår er forfriskende tenker hun. Det er spennende, men det er også ganske heftig. Hun innser at hun må begynne å øve på noe hun ikke trodde hun måtte øve på. Nemlig at ikke alle liker at noen setter lyset på det som ikke tåler lys, retter stemmen mot det som man skal være stille om. Stiller spørsmål og undrer seg over det andre mener bare skal være slik, eller alltid har vært slik. Funderer over det som kan være ubehagelig, og undrer seg over det.
Hun fortsatte å rope, å stå i blæsten, si fra. Samtidig måtte hun tåle at flere sa rett ut til henne at hun hadde feil, at hun burde være stille, at det hun sa ikke var slik det virkelig var, at hun burde fokusere på annet, at det ikke spilte noen rolle det hun sa. Hersketeknikker sa noen. Men det ga bare henne mer styrke, mer mot. Hun ville fortsette provosere, stille spørsmål, utfordre. Det var målet, og plattformen hun hadde laget til seg selv sto støtt under henne og slo ikke en eneste sprekk. I stedet ble den faktisk sterkere etter tiden som gikk, hun fikk bekreftet for seg selv at dette var hennes vei, dette var hennes måte å sette fotspor, å gjøre forskjell for det hun trodde på.
Fortsatt øvet hun på å innse og falle til ro med at noen gikk utenfor døren og erget seg over henne. At det var mennesker som irriterte seg, som ropte stille tilbake at det beste hadde vært om hun holdt munn. Noen sa det til og med offentlig, slik at alle kunne se det. Men plattformen sto stødig, og hun klarte å se forbi det. Det hendte en gang iblant at hun spurte seg selv hva som ville skje hvis de gamle stemmene i hodet fikk overtaket igjen, om de ville knekke henne og slå grunnen vekk under føttene hennes. Hva hvis motstanden ble enda sterkere, tydeligere, rokket ved hennes indre? Ville det være verdt det?
Hun tror det. Hun føler det. Men en liten del av henne lurer stadig, og håper det ikke vil skje. Hun håper grunnsteinene er lagt så nøyaktig og rett at det ikke vil skje. Men helt sikker kan hun jo ikke være, det vil hun aldri vite. Ikke før hun er ved veis ende en gang. Dit alle skal en vakker dag.
Frem til da håper hun det viser seg at det er verdt det, til tross for de motganger hun møter, har møtt og vil møte. De stemmer som protesterer, som utfordrer det hun tror på og som spiller skittent. Livet er en evig kamp når man går mot strømmen og står i vinden, tenker hun. Foreløpig er det forfriskende. Spennende. Givende. Mon om det alltid vil være slik."
Kommentarer
Legg inn en kommentar