SmålandsBlomma

Frost Biter sig fast En känsla av öde En tanke, så flyktig Så skör att du gråter Saknaden Vemodet Det biter River Outhärdligt, men ändå Inte ännu När ringen ska slutas Och livet ska levas Det är då det slår Hårt Du ser, förstår Det som är, var inte Det som var, finns Alltid

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen

Familieeventyr. Western Australia. Oss fem på tur, i 18 dager. Bleike, vintertrøtte ansikter og ivrige bein. Forventningsfulle barn og voksne. Livet byr på sitt aller beste for oss akkurat nå, og vi kjenner på hvor heldige vi er. Guttene sier gang på gang; jeg kan ikke helt forstå at vi er i Australia, det er uvirkelig.  Og det er det. Uvirkelig. Men underbart. Hjemme er hverdagen preget av timeplaner, møter, plikter og alt annet innimellom. Her går dagene med til turer, opplevelser og inntrykk. Bare hør; Kamelriding, å klappe kenguruer og koalaer, sykle på den vakreste av øyer, bade i grønnt vann på helt stille strender, trø på ekte koraller og stikke føttene på eksotiske planter, besøke et beryktet fengsel og se en ørken av steiner lagt av vær og vind i the Pinnacles. Vingårder, rød jord, uendelige vidder med australsk villmark, emuer som spaserer over veien, kenguruer som hopper forbi.  Opplevelsene står i kø og vi nyter det. Når gode venner flytter til Perth og er så gjestvennlige

Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn. Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke. Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her si