Styggen på ryggen

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere?

Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp.

Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen av oss får sår i sjelen som påvirker oss resten av livet. Andre går fra det tilsynelatende uten de store følgene. Hvordan kan vi være så forskjellige? Følelsen av å ville krype ut av ditt eget skinn og bare gjemme deg bort kan være altoppslukende for den det gjelder, og det kan være helt uforståelig for dem som står rundt. Også for dem som har samme bagasje. For de er ikke på samme sted.

Samfunnet vårt i dag er en verden der vi alle skal fungere optimalt og bidra med hundre prosents tilstedeværelse. Alltid. På mange områder. Vi må forstå at hundre prosent for et menneske er ikke det samme som hundre prosent hos et annet. Vi må lære oss å forstå at vi alle har ulike utgangspunkt, og at det er helt greit. Så når vi skal yte de der maksimale hundre prosentene på alle områder vi deltar i, så betyr det forskjellig for deg og meg.

Styggen på ryggen har også en nær kontakt med dem rundt da det stormer som aller verst i sjelen. De kan se det, føle det og de kan ta deg på det. Står du ikke sterkt i den vinden da er du tapt. Da faller du, og det blir vanskelig å reise seg. Fordi du er et så lett bytte. Når du ikke selv føler at du får det til, at du strekker til vil de rundt lett kunne sette foten på deg og trø til. Fordi du lar dem. Eller fordi du ikke klarer å stå imot og slå tilbake. Og det er ikke din feil.

Jeg snakket for en stund siden med en gutt som hadde det slik som dette hele tiden, og jeg kunne kjenne på fortvilelsen hans, på desperasjonen. Og jeg kunne relatere til det, fordi styggen på ryggen er en venn av meg også. Jeg har også besøk av ham. I lange perioder kan han være helt borte, men så er han der plutselig og da biter han seg fast så jeg må slå han bort. Gutten jeg snakket med, han som kontaktet meg, han hadde aldri fri fra styggen. Han satt alltid på skulderen hans. Hvordan skal han orke dette, hvordan kan han leve med det?

Jeg er levekårspolitiker, og jeg har en bagasje. den skal jeg prøve å bruke til det aller viktigste av alt. Å ivareta oss alle, lokalt og nasjonalt. Vi er alle en del av en stor helhet, og vi må alle få de samme mulighetene til å leve våre liv. Vi har ikke alle de samme forutsetningene, og noen av oss må kjempe hardt for å holde oss fast i stormene som til stadig rir oss. Det betyr også at vi har unike erfaringer og opplevelser som kan hjelpe og bidra til å øke forståelsen hos andre. Det tror jeg. Og det skal jeg jobbe for at du også skal tro på. Blant annet gjennom å formidle til barn og unge at de ikke er alene. Og gjennom å sloss for at hjelpeapparatet skal være der, alltid. Med lav terskel.