SmålandsBlomma

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o...

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og pappa. Og jeg har oppdaget at disse virkelig berører. At det er mange som kjenner seg igjen, som også gråter og har mange tanker som sitter i årevis. Noen er fortsatt midt i sorgen, sinnet, frustrasjonen. Andre har gått videre, har forsonet seg, har tilgitt. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt, men jeg tror det. Det føles slik. Det har tatt lang tid, og det er nok noe som går igjen hos mange som har hatt slike opplevelser i barndommen. I dag har jeg tenkt å skrive litt om de fine stundene. Små, magiske øyeblikk som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg kjenner etter hvert at mine innlegg gjør forskjell, at de er viktige og nyttige. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg var fra starten av litt i tvil om det hadde verdi å åpne seg- jeg ser nå at det uten tvil har det. Pappa var et menneske med mange indre demoner, jeg er helt sikker på at han ikke hadde det godt inni seg, og at det var en av årsakene til at han drakk så mye som han gjorde. Men likevel v...

Gå seg vill Jævlig frustrert Alltid utålmodig Sinna Lei Men likevel Håpet er der Noen dager Håpet om mindre Sinne Mindre frustrasjon Ikke så stor klump i halsen Å være alene i verden Må nok en sånn som jeg Leve med Er du som leser dette vilsen? Utrygg? Redd fremtiden? Tenker du iblant at det ikke er noen mening med noe av det som skjer, at det ikke tar bort følelsene av håpløshet likevel? Jeg var så vilsen i så mange år, en del av min sjel er det ennå, og vil nok alltid være det. Jeg lette etter en sjelefred jeg ikke hadde mulighet til å finne. Der var et hull inni meg, et mørke, en følelse av håpløshet, av noe som dro meg ned, bort. Når hver eneste uke i alt det du kan huske av barndom preges av usikkerhet, knust håp og sinne, så vil det nødvendigvis prege deg også i voksen alder. På en eller annen måte vil det alltid være en del av meg. Jeg har endevendt pappa i mine tanker, for å prøve å forstå hva som gjorde han til den han var.  Når je...