SmålandsBlomma

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennes...

Jeg er i grunn en ganske enkel jente fra et tradisjonelt arbeidermiljø. Det er ikke mange i min store slekt som har universitetsutdanning, det er mange håndverkere og hardt arbeidende kvinner og menn hos oss. Som ikke er redd for å ta i et tak, svette litt eller skitne seg til på hendene. Morfar jobbet ved jernbanen og mamma og hennes søsken vokste opp under enkle kår. Vi hadde litt mer enn hun hadde som barn, men vi levde likevel med begrensede midler og et ganske lite hus. Og de fleste stemte rødt, sosialdemokratene var liksom et selvsagt valg. Så det har i grunnen ikke vært et særlig vanskelig valg for meg å finne partitilhørighet når jeg vel bestemte meg for å engasjere meg politisk, ideologisk sett er det liksom ikke noe spørsmål. Det viktigste for meg er at alle sikres de samme mulighetene, og at de derfra kan ta individuelle valg. Det ikke størrelsen på lommeboken som skal avgjøre om du får god helsehjelp eller en god skole. Det vil alltid være forskjeller på oss mennesker, noen...

Nå er det endelig sommer, luktene springer rett inn i oss og gjennom oss. Legger seg rundt oss som myke solstråler. Sansene har alle antenner ute og jeg nyter hvert minutt med lys, sol, varme og sommer. Samtidig tenker jeg på at det er mange der ute som ikke er like heldige som meg, som ikke kan ta inn over seg alt det nydelige som omgir oss. De som ikke ser meningen med noe av det. Følelsen av kulde, av utenforskap, av fremmedggjøring. At livet ikke helt angår akkurat dem. At de ikke egentlig har en plass her. Jeg vet det er mange som kjenner på disse følelsene, og jeg kan relatere til dem på et svært personlig plan, fordi jeg har også kjent på dem. Og med jevne mellomrom gjør jeg det fortsatt. Å ikke bli sett, hørt, berørt eller lyttet til når du trenger det som aller mest er hjerteskjærende vondt. Så vondt at du som ikke har opplevd det ikke kan sette deg inn i hvordan det er. Følelsen av å ikke være ønsket, av å gå i din egen verden der du står litt på siden av alt som skjer, som e...