SmålandsBlomma

Jeg er ganske sur akkurat nå. Eller, egentlig er jeg faktisk ganske forbannet. Og provosert. Den politiske "eliten" i Stavanger gjør meg faktisk mer enn irritert, og nå skal jeg fortelle hvorfor. For bare noen dager siden var det møte i Levekårsstyret i Stavanger kommune. Der ble det fra Arbeiderpartiet fremmet et forslag om en gradvis, fullstendig avvikling av bestiller/utførermodellen innenfor helse og omsorg. Forslaget sa blant annet at Stavanger kommune skal være en foregangskommune der omsorgsressurser brukes direkte til pasienter og innbyggere, at ABI-modellen har vist seg å være byråkratisk og lite brukervennlig for de ansatte og at man ønsker en styrt avvikling. Hva sier da levekårspolitikerne fra posisjonen? Eller, la meg først si noe om hva de har sagt tidligere. Sissel Stenberg sa til Aftenbladet den 29. jan 2015 følgende: - " Det er på tide å våkne opp og innse det. Jeg er helt enig med Linda Susanne Krüger. Vi må gå bort fra New Public Management",

Alle som oppdaterer sine Facebook-statuser med hvor nydelig og flott livet er med ungene, hvor kjekt det er å drive med oppdragelse hele dagene, hvor underbart det er å bli vekket tidlig (rundt klokken 06 en søndag) om morgenen av en 4-åring som vil stå opp, hvor herlig og friskt det er med søsken som halvveis slår hverandre i hjel i en intens søskenkjærlighet. Dere kan bare lukke ned dette blogginnlegget, det er ikke for dere. Dere vil uansett ikke skjønne hva jeg snakker om. Dette blogginnlegget er for alle oss andre som innimellom (altfor ofte) klikker fullstendig i vinkel over rutiner, oppdragelse, mas og krangling. Som spyr (virkelig katapult-spyr) av tanken på å måtte stå opp tidlig når man helst vil sove hele dagen (uken). Som har lyst å legge seg ned og hyle og spenne med beina (eller hodet) i gulvet i frustrasjon over unger som ikke svarer på tiltale eller ikke hjelper til med det de blir bedt om (for eksempel å gå ut med bosset). Vi som smeller med dørene i ren frustrasjon

Falskhet og falske mennesker er noe av det aller verste jeg vet. Det er lite sympatisk, det er umoralsk og det er skrekkelig trist med folk som er falske. Noen er det uten skrupler, og bryr seg ikke særlig mye om å skjule det for omgivelsene. Det kan jeg forsåvidt forholde meg til, for de har tatt et valg som de hvert fall står for. At jeg syns det er et helt håpløst og lite tillitsskapende valg, har forsåvidt ikke med saken å gjøre. Det som ikke er like enkelt å forholde seg til er falske mennesker som prøver å fremstå som om de er alt annet enn akkurat det. Som er vennlige og smiler når en treffer dem, men der de ikke helt klarer å få smilet til å nå øynene. Mennesker som prøver å fremstå som snille og greie, som en "på laget", men som egentlig er mest interessert i å mele sin egen kake. Slike mennesker har jeg problemer med å forholde meg til på en god måte. Idag har jeg spist lunsj med en meget oppegående dame, med sterke meninger og mye kunnskap. Hun er på ingen måte

I dag har jeg en kronikk på trykk i Stavanger Aftenblad. Nå må vi ta i et tak, og vi må virkelig jobbe hardt, skal vi få de resultater som vi ønsker innenfor helse- og omsorgsområdet i Stavanger. På et sykehjem i Stavanger kommune slutter en svært erfaren sykepleier, hun legger bak seg en avdeling nesten i ruiner. Hun ble av de ansatte regnet som grunnmuren i avdelingen, av de pårørende som den som hadde desidert størst oversikt. Hun symboliserte trygghet, stabilitet og kompetanse. Hvorfor slutter hun? Fordi arbeidsgiver ikke kan møte henne ifht ønske om arbeidstider. Ønsket knyttes direkte til livsfaseutfordringer. Arbeidsgiver kunne ikke, eller ville ikke? Arbeidsgiver har stor styringsrett over sine ansatte. Men arbeidsgiver har også ansvar for å tilrettelegge og gjøre det mulig å bidra på best mulig måte uansett hvilken fase i livet du befinner deg i. Arbeidstaker skal være fleksible og tilpasningsdyktige- men det skal jammen også arbeidsgiver være. Jeg kan ikke se at de har vært

Idag feirer Norge bursdag og jeg feirer at jeg har bodd i Norge i 19 år. Snart halve livet. Jeg har med årene lært å sette stor pris på denne dagen. Den er flott, høytidelig og med den følger også en del tankfullhet. Norge har en historie som er spennende og som jeg kan for lite om. Det har jeg tenkt å gjøre noe med- fremover skal jeg lese meg litt opp på norsk historie og gleder meg til det! Har du en god bok å anbefale tar jeg gjerne imot tips!  Gratulerer så mye med dagen, må den bli flott for alle som en. Min første 17 mai i Norge feiret jeg med å vaske leiligheten min, jeg følte ikke i det hele tatt at nasjonaldagen var for meg. Jeg hadde ikke noen tilhørighet. Men med årene kom språket, kulturen og samhørigheten med de norske vennene og jeg følte mer og mer tilhørighet. I studieårene i Haugesund gikk jeg stolt i tog sammen med kullingene mine og ignorerte kommentarene jeg fikk om hvorfor jeg gikk i tog, jeg var jo ikke norsk.  Idag sender jeg guttene mine i barnetog og gleder meg

Her ligger min mormor i sin begravelse. Hun ble begravd for to uker siden og det er fortsatt ikke helt til å forstå at hun er borte. Hun er så sårt savnet. Hun var gammel, hadde hatt et langt liv og var syk. Likevel så har tårene trillet og trillet og jeg syns faktisk hun kunne fått leve enda litt til. Jeg ville så gjerne hatt henne her litt lenger. Jeg ønsker at hun hadde orket spise og drikke litt til, at hun hadde orket snakke skikkelig med meg siste gang jeg var og besøkte henne, jeg ønsker at hun var her hos oss ennå. Mormor har alltid vært et fristed for meg. Når jeg var liten var jeg mye hos henne og morfar. Hver gang de hadde vært og besøkt oss, spurte jeg om jeg kunne få bli med dem hjem. Jeg sov mye hos mormor og morfar i helgene. Når jeg tenker på det nå var de nesten et slags "besøkshjem" i perioder. Jeg kan ikke helt huske om min søster var like ofte hos dem i helgene som meg, men jeg vet hun var der, hun også. Vi hadde behov for å komme bort, fly litt, fra

    Litt sånn som dette føles det å være helt ny i en fullstendig ukjent bloggverden. Det er mange koder som skal knekkes, og jeg er ikke av den mest tålmodige varianten, så her rives det i hår og bannes høyt for tiden. Gode venninner og andre reddende engler stikker til meg et tips og svarer på nybegynnerspørsmål- men er det virkelig slik at man må lære seg så utrolig masse datateknisk for å skrive i en blogg?   Jeg etterlyser med dette en eller annen datakyndig og dugnadsinteressert som ønsker å få navnet sitt for alltid på min blogg, ha navnet skrevet i sten hos meg og for alltid være en reddende engel. Jeg liker ikke datatekniske ting, jeg liker ikke å ikke vite hvordan jeg navigerer, hvordan man løser de tingene som dukker opp i denne bloggverden- og for å være helt ærlig så vil jeg gjerne slippe og lære med det og :-) Glem dugnad forresten, jeg spanderer middag på byen!

Det er når jeg sitter med kaffekoppen i mitt eget selskap at inspirasjonen kommer, tankene og ønskene. Å vite at det jeg skriver og deler blir lest av dere, og at noen av dere syns det er greit, og kanskje noen syns det er nyttig, kjekt eller noe som berør. Det er godt å vite, og det gir meg utrolig mye påfyll. Når min kjære venninne Gunn Elin spontant sa til meg at hun syns jeg burde skaffe meg en blogg der jeg kunne dele alle mine tanker og funderinger var min umiddelbare tanke NEI. Aldri om jeg skal det. Hva i alle dager skal den inneholde? En annen direkte tanke jeg fikk var; å ja, du syns jeg "spammer" facebookfeeden din du, og vil heller at jeg legger alle politiske ytringer på blogg :) Det kan godt hende at det var en av hennes grunner til å anbefale meg å samle tankene og synspunktene mine i en blogg. Når jeg nå har tenkt over dette over en ganske lang periode så skjønner jeg jo at det er ganske lurt. Jeg elsker å skrive. Jeg har meninger om det meste. Jeg vil gjern

Mitt barndomshjem ble solgt for 20 år siden. Der bodde vi fra jeg var rundt 7/8 år og frem til jeg flyttet hjemmefra som 19-åring. Da var det nok, og det var med stor entusiasme jeg dro til Falun og sosialantropologistudie årsfag. Mamma kjøpte seg et nytt lite hus, og det er det huset jeg nå tenker på når jeg tenker på "hemma i Växjö". Et lite, koselig og skikkelig typisk "mamma-hus". Fridslund heter det. Det gir fred i sinnet og det gir ro i sjelen å være der. Skog, enger, blomster og så noen kaklende høner innimellom, katter og en gammel, sliten hest. Idyll, sier alle, når de ser bilder. Og visst er det en idyll. Det betyr mye for meg, og da er det bare fornavnet på hva det betyr for  mamma. En ny start, hennes nye start. Bort fra pappa, bort fra misbruk. Skape sitt eget, bestemme selv. Bare se på dette, man blir litt mo i beina av slike bilder, og slik ser det ut på Fridslund. Store frukttrær og stor boltreplass. Ute, vel og merke. Inne er det lite og 1800-t

Denne helgen har det vært russetreff i Kongeparken, og i forkant av denne var det mange diskusjoner i diverse medier rundt de så kalte russesangene. Personlig mener jeg at disse "sangene" er fullstendig horrible, de er svært lite morsomme, og de hjelper overhodet ikke noenting på den stadige debatten om likestilling, jenters rolle i samfunnet og fokus på kropp/sex. Jeg klarte selvsagt ikke å la være å delta i denne debatten. Det var i grunn ikke fordi jeg følte jeg måtte på noen som helst måte, men fordi jeg registrerte at det var unge jenter, og russejenter, som deltok og forsvarte disse sangene, da ble jeg trigget, og jo, da måtte jeg delta likevel. "Hore", "luremus", "det er lov å være hore", "gå ned på kne", "vi skal til fittefjellet", "åpne munnen og ta imot mine juveler" og annet like useriøst og enormt fornedrende syns de altså var morsomt, uskyldig, kjekt og helt i orden. Jeg prøvde flere ganger å få gode s

Igår fant min søster en gammel gave hun fikk av pappa en gang for lenge siden. Et fint dikt, satt i ramme. Et dikt om "en datter". Når jeg så det diktet husket jeg godt at et slikt har jeg også fått. Men jeg har ikke spart på det. Jeg som sparar på alt mulig av rot, har ikke spart denne gaven. Det sier noe om hvor mye sinne, skuffelse og sorg det har vært i mitt forhold med pappa. I mange mange år. Hvor mange ganger jeg har sett pappa full kan jeg inte begynne å estimere en gang. Det er så mange, over så mange år, at det ikke er mulig. Pappa var alltid full, fra fredag til søndag. På mandagen var han trett men gikk på jobben. Når han kom hjem fra jobb mandags ettermiddag var alltid stemningen i huset rar, litt sur og trett. Tirsdagen begynte det å normalisere seg litt og onsdagen var oftest grei. Torsdagen hadde jeg vondt i magen igjen fordi vi nærmet oss helg enda en gang. Jeg har hatt vondt i magen hele livet, det var slik jeg var når jeg var liten, jeg hadde alltid von

Dette er virkelig bra! La oss få dette til, det er sårt tiltrengt med nye tanker og nye løsninger innen helse- og omsorg. Denne måten og organisere på bør absolutt også tilpasses sykehjem, i samarbeid med dem som jobber der! Et annet meget viktig tiltak er å se nøye på bestiller-utførermodellen og tenke nytt der også. Den er dyr og ineffektiv!  https://www.facebook.com/StavangerAP/posts/920414521312392

Nå har vi gått drastisk til verks! Hvordan klarte vi oss uten alle skjermer når vi var små? Ungene idag er jo blitt totalt avhengige og i vårt hus har vi fått nok. Ipader er fjernet frem til sommerferien. Med unntak av skolearbeid skal iPad ikke brukes til noe spilling, surfing eller tv-titting. Etter en uke så har vi allerede fått oppleve at guttene er mer tilstede og lytter mer til det vi sier. Skjermene stjeler jo alt av oppmerksomhet! "Jeg skal bare se denne episoden ferdig", "jeg skal bare spille denne banen ferdig" osv osv har vært stående kommentarer hos oss og dette gidder ikke vi lenger. Vi er ikke foreldre for å stå på pinne for ungene pg la dem styre når og hvordan de har tenkt å lytte til oss eller delta i familien.  Det har blitt mye mas, kjefting og negativt fokus vedrørende iPad siste tiden, vi har prøvd å begrense spilletid og lignende og har forsåvidt klart det greit. 1 time maks til dagen, ingen iPad i ukedager, kun et par timer om dage

Livsvalg som ung og voksen Noen ganger tar vi valg som får konsekvens er vi ikke var klar over. Kanskje  gode, eller kanskje litt vonde, tøffe eller vanskelige. Hvis du fortsetter å lese skal jeg fortelle om et valg jeg tok for litt mer enn et år siden, som for meg har fått slike konsekvenser at jeg måtte revurder e alt sammen og tenke nytt. Når jeg var atten, nitten år  var j eg nok som de fleste andre på samme alder - fryktløs, rastløs og uovervinnelig. Energien min brukte jeg på å ta valg som hadde både kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Uten at jeg egentlig ar klar over det, ville noen av de m  føre meg inn på veien til det livet jeg lever i dag, som snart førtiåring. Du tenker gjerne ikke over det i ditt liv  idag , at de små og store beslutningene du hele tiden tar, vil være en av alle de små perlene på din livssti, og at de vil føre deg dit du en dag skal. Mye er tilfeldig, og blir til underveis. Annet er mer gjennomtenkt, men får allikevel konsekvenser en ikke er kla