SmålandsBlomma

Gå seg vill Jævlig frustrert Alltid utålmodig Sinna Lei Men likevel Håpet er der Noen dager Håpet om mindre Sinne Mindre frustrasjon Ikke så stor klump i halsen Å være alene i verden Må nok en sånn som jeg Leve med Er du som leser dette vilsen? Utrygg? Redd fremtiden? Tenker du iblant at det ikke er noen mening med noe av det som skjer, at det ikke tar bort følelsene av håpløshet likevel? Jeg var så vilsen i så mange år, en del av min sjel er det ennå, og vil nok alltid være det. Jeg lette etter en sjelefred jeg ikke hadde mulighet til å finne. Der var et hull inni meg, et mørke, en følelse av håpløshet, av noe som dro meg ned, bort. Når hver eneste uke i alt det du kan huske av barndom preges av usikkerhet, knust håp og sinne, så vil det nødvendigvis prege deg også i voksen alder. På en eller annen måte vil det alltid være en del av meg. Jeg har endevendt pappa i mine tanker, for å prøve å forstå hva som gjorde han til den han var.  Når jeg va

Regnet drypper på kinnene  Blander seg med tårene Lager spor, graver, slingrer seg Enkelt å gråte når det ikke synes Ikke vise sårbarhet Ikke vise svakhet Noen sier tegn på svakhet egentlig er en stor styrke Et stort mot Mot, sier du Livsnødvendighet Uunngåelig som å puste men vondt som kniver, torner en hul følelse, en tomhet en tomhet som må fylles med noe som må bøtes på Luften legger seg rundt  som en dyne av tykk myk gul følelse tryggheten varmer og renser det er ikke ord som dekker som strekker til når følelsene herjer og raser er luften rundt det som holder  tilværelsen  Våkner med bankende hjerte klamheten, redslene skrekken Er jeg her?  Drar inn lukten av dyp varm sommernatt kjenner med hånden på meg selv ja, jeg er her, her jeg skal være Tomheten er baksiden av motet uten tomheten, ikke motet Uten motet, ingen tomhet hva om det forsvinner, rømmer vil gråten forsvinne, fordunste gi seg h

Fly me to the moon...... Denne er til deg, Lena. Vi har nok alle et ønske om å fly ivei en gang fra tid til annen. Inn i andre lukter, nye stemninger, fremmede lyder, nytt lys. Det hender jeg setter meg ned og kan gå helt inn i følelsen av å bevege meg med ørsmå skritt inn i en annen virkelighet, en annen tid. Det er en god følelse, det gir en opplevelse av frihet, av kreativitet, av kjærlighet til livet. En slags meditasjon, som jeg har blitt oppfordret til å øve på. Livet er så mye og så mangt, og idag tenker jeg på en barndomsvenninne som ikke lenger er blant oss. Hun fløy sin vei for mange år siden, hun orket ikke lenger å være en del av denne virkeligheten og dette livet. Hennes ønsker og tanker var til et annet sted, med andre lukter, et klarere lys og gode stemninger. Jeg savner henne fortsatt for det vakre mennesket hun var, til tross at hun har vært borte i mange år. Neste år skulle hun ha fylt førti år, et par måneder før meg. Idag ble tankene på henne vekket av en he

Plutselig så kan en følelse slå inn over i deg og du rygger litt over kraften i den. Eller du våkner midt på natten og vet ikke helt hvorfor, før følelsene tar tak i deg og du vet det var derfor du våknet. En gang av og til setter jeg meg ned og funderer litt over livets små og store mysterier, og da er det mange tanker som melder seg. En av dem er undringen over hvordan mennesker rundt deg ser ut til å reagere så utrolig forskjellig på det som skjer, og i dette tilfelle på det som jeg har gjort meg bemerket for det siste året. Både dette med å være åpent kritisk til en del ulike forhold innenfor helsesektoren, og da spesielt sykehjemsdriften i Stavanger kommune. Men også dette med å åpne opp og være brutalt ærlig om hva det (kan) gjøre med et barn å leve i en hverdag der en forelder misbruker. Jeg er faktisk ganske forundret over hvordan noen reagerer og møter dette. Og litt forundret over at jeg lar meg forundre, på en måte. Og at følelsene kring det faktisk kan være ganske store

Tenk om man kunne byttet øyner Til øyner som ser alt det fine Som ikke ser skygger Som ikke ser det vonde Øyner som tørr å stole på det de ser Som ikke ser katastrofen Rundt hjørnet Som ikke krisemaksimerer Som vet at det ordner seg Som kan se i speilet Og se harmoni Ro Stillhet Tenkt om man kunne byttet øyner (skrevet for mange år siden) I barndom, tenår og ung voksenalder hadde jeg ikke navn på hva pappa var og hva pappa gjorde med og mot meg. Jeg visste det fantes noe som het alkoholiker. Men jeg tenkte at det ikke angikk meg, det var ikke det pappa var, det var nok ikke så farlig det han gjorde. Han drakk ikke så mye, han var ikke skitten, hjemløs eller uten familie. Han drakk ikke hver dag. I perioder ja, men ikke over det jevne. Så begrepene alkoholiker og alkoholisme var ikke begreper jeg identifiserte meg med. Det gjaldt ikke meg og oss, og dermed fornektet jeg på mange måter i alle år at det var så alvorlig som det faktisk var. For me

Det er lov å hate, kjære du. Det er helt normalt å hate når noen gjør deg så ille. Men det er så viktig at du blir ferdig med det hatet. Du kan ikke leve livet ditt med så mye negative følelser inni deg, det vil bli så vondt. Du må ta oppgjør, du må forsone deg, du må kanskje akseptere når du blir bedt om forlatelse. Om du blir bedt om det. Ikke alle blir det. Min pappa ba aldri meg skikkelig om forlatelse, kan hende hadde det skjedd en gang, det får jeg aldri vite, siden han ikke lever lenger. Men får du sjansen til å legge bak deg slike vonde hendelser, sjansen til å sette punktum- er mitt råd å ta den sjansen. Det er ikke alt vi kan forsone oss med, ikke alt som skal settes strek over. Men punktum etter kan vi egentlig sette på det meste. Dagens innlegg handler om de enorme hatfølelsene jeg hadde for pappa i mange mange år. Det har jeg ikke lenger- det jeg skriver om idag er ikke lenger det jeg føler. Men slik kan det altså oppleves. Om man ikke er verdt noe Kan man leve da

Ikveld deler jeg den meget informative og oppklarende kronikken til Stavanger Arbeiderpartis Dag Mossige, i Aftenbladet 14.06.15. Her forteller han på en klinkende klar måte noen av forskjellene mellom Ap og Høyre i Stavanger. Det er ikke til å stikke under en stol at Stavanger har hatt medvind i de årene Høyre har styrt byen, de er jammen gode på å fortelle om alt det gode de har gjort. Men nå har det sluttet å regne oljepenger, vi har lite eller ingenting oppspart i buffer, og posisjonen tar ikke ansvar for dette. Stavanger trenger så absolutt ny sjåfør. Valg 2015 – Stavanger: Forskjellen på Høyre og Ap "En lærer undrer på om hun har en jobb å gå til etter ferien. På Madla står en ny hall til 256 millioner kroner for det meste ubrukt, for det meste betalt av dine skattepenger. Høyre har ledet Stavanger i 20 år – de 20 beste i byens historie. Ikke en krone er satt av på bok. Nå kommer kuttene. Mange føler på kroppen hva en dårlig kommuneøkonomi betyr. Hvorfor var ikke vi, de

Mine innlegg om politikk engasjerer politisk aktive- ikke alle er det. Det jeg skriver om mine opplevelser med en pappa som var alkoholiker, viser seg å berøre mange. Jeg får så fine kommentarer og meldinger fra mennesker som kjenner noen som hadde det slik, som hadde det slik selv som barn, eller som bare ble berørt og ønsker å si det. Det betyr så masse, at det jeg skriver kan berøre og gjøre noe for noen andre. Hvis dere som leser vil hjelpe meg og dele og spre det jeg skriver ville jeg blitt veldig veldig takknemlig. Kanskje et barn eller en ungdom der ute leser og finner noe trøst i det. Eller bare leser og vet at det er andre, jeg er ikke alene. Innlegget i kveld handler om da jeg fortalte, uten at noe skjedde. Det er skrevet med et ønske om at alle voksne som får slike signaler GJØR noe. Og med beskjeden til alle barn; si det igjen, igjen og igjen. Si det til noen andre hvis den første du forteller ikke evner å gjøre noe! Jeg gjorde ikke det, jeg fortalte bare en gang- det angre

Sollys gir håp Trøst, små varme krystaller Av inderlighet   Følelsen av gnistrende Stråler på mine kinn Anelsen av brann Kraften, stormen   I dypet av sjelen Omslutt av heten, håpet Tankene reiser Følelsene gråter   Varmen smelter, durer Trasser indre kulde Som en misjon av mildhet Av omsorg   Leter, trenger inn Hviler og gir Når kvelden faller Ligger varmen igjen Gul dyne av håp   Fotograf: Gunn Elin Veivåg (Zanzibar)

Det skraper i innkjørselen Noen snubler Finner balansen igjen Går inn Bråker Skriker Slenger noe fra seg Jeg holder for ørene Låser døren min Vil ikke se noen Vet hva som skjer Hvorfor er det slik Kan det ikke slutte Kan jeg få dø?       Jeg hører det med en gang. Før han tar det første skrittet på innkjørselen vet jeg. Det kom egentlig ikke som noen overraskelse heller, jeg vet det jo. Jeg vet det alltid, hver eneste gang. Men håpet er der likevel, ørlite, svakt og tryglende. Håpet om at han hadde hørt min bønn denne gangen. Denne gangen, men ikke de forrige. Jeg rister på hodet for meg selv. Hvorfor skulle han det? Han har jo aldri gjort det før. Dette er normalen, det er slik det er og slik det alltid vil være. Jeg vet jo det. Skrittene snubler litt, det river i singelen og jeg vet at det er slik det alltid er. Pappa er full igjen. Å være tretten år og ha en pappa som drikker hver eneste helg er vondt og vanskelig.

Siste året har jeg vært aktiv i den åpne debatten i Stavanger rundt sykehjem, kvalitet, NPM, sykepleiefaget, økonomi, personalpolitikk og omsorg. Jeg har vært en del av helsevesenet i 15 år, og under den tiden har jeg opplevd en del som jeg tenker det er helt legitimt at settes lys på. Blant annet er jeg veldig kritisk til måten vi organiserer oss på, hvor mye økonomifokus det er, hvor liten vekt som legges på kvaliteten i tjenesten da det handler om å få budsjettet i balanse. Jeg er et engasjert menneske, jeg bryr meg om andre og jeg vil være med å lage byen vår enda bedre! Så jeg skriver kronikker og debattinnlegg og jeg sier fra om forhold jeg ikke syns er greie. Jeg sa for eksempel fra om forhold i sykehjemsavdelingen jeg var leder i, som jeg mente ikke harmonerte med å gi en verdig og god omsorg til mennesker med demenssykdom. Og jeg kommer til å fortsette å si fra, for hvis vi stilner, hvem skal da gi beskjed? Når Lise Askvik spurte meg om jeg ville være med og bidra med mine e

Når jeg satt og så ut over fjorden i dag i det voldsomme regnet, tenkte jeg på meg selv som liten. Ganske usikker og sky, med en følelse av å være annerledes. med stormende indre liv og en litt trist følelse av håpløshet.  Det var noe med det der å ikke høre til, ikke være helt som alle andre. Jeg er glad jeg ikke skal oppleve det igjen, jeg er takknemlig for at jeg ikke har den samme følelsen lenger, i like stor grad. For jo, den sitter der litt fremdeles, men som voksen har jeg en annen evne til å håndtere den enn jeg hadde som barn og usikker tenåring. Når du ser deg selv litt fra siden, og alltid, uansett høyde på hælene, syns du er litt lavere enn alle andre. Når du er sammen med mennesker men samtidig ikke er helt tilstede, som om du egentlig ikke skulle være der, som om du egentlig ikke hører til. Når du innimellom spør deg selv om dem rundt deg virkelig kjenner deg slik du egentlig  er. Om de hadde likt deg, elsket deg, villet være med deg, hadde de visst. Jeg vet at dette er e