Kan vi glemme?

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine?

På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med arrene som kommer til å bli på sjelen til barna som vi nå ser springe for livet gjennom Europa, vil de bli sterke nok? Hva kan vi gjøre for at de skal klare seg i livet? Var det noen som gjorde noe for meg når mine sår ble lagt? Spiller det noen rolle eller er det allerede bestemt på forhånd?

Annerledes

Utenfor

Sånn føles det

Jeg er ikke som andre

Andre ser på meg

På en rar måte

Jeg føler meg som stein

Ful i hull

En sånn man finner ved sjøen

Den veier ikke noe

Kan hives

Hvor lett som helst

Er jeg nok

Hva tenker de

Når finner jeg frem

Jeg følte meg alltid annerledes, og det har jeg skrevet om før. Det smerter meg at mange barn nå, rundt omkring, også føler seg annerledes. Barna som kommer hit med sine traumer, som ikke snakker språket vårt en gang, hvor annerledes må ikke de kjenne seg? Kan vi i det hele tatt forestille oss? Jeg hadde mine spøkelser hjemme, men kunne rømme fra dem når jeg sprang ut, bort. Holde meg unna. Hvordan kan barna fra krigen gjøre det samme? De har spøkelsene sine på innsiden. De følger dem alltid, hele tiden. Til de vokser opp og kanskje kan legge dem bort. Så vondt det må være. Jeg var hullete og trist, følelsene mine var såre, harde, vonde og voldsomme. Livet var en kamp, og som et litt eldre barn balanserte jeg hårfint på kanten av det som kunne blitt katastrofe. Hva fanger opp et barn på kanten? Hvordan ser vi, forstår vi? Jeg hentet meg inn selv, det var ikke noen som holdt meg. Men det kunne like gjerne endt med et brått fall og en totalt annerledes fremtid. Barna som kommer til oss nå, har alle forutsetninger for å vokse opp og bli velfungerende samfunnsborgere, men de har også sår og vonde følelser som kan dra dem ned og bort fra det, hvis ikke vi rundt ser dem, hjelper dem og viser dem håp. Noen henter seg selv inn, andre klarer det ikke.

Det er tomt i brystet mitt

En følelse av ekko

Av kulde

Kynisme

Annerledes

Som en kvass kniv

Ikke kom for nære

Da gjør jeg deg vondt

Om ingen kommer

Tar jeg meg selv

Må straffe noen

Må fylle tomrommet

Vil skrike

Grått, sort, hvitt

Farger på en skala                                 Blekt og trist     

Tomrommet er der

Alltid

Jeg hadde mange slike tanker, jeg vet flere som har hatt det, det tror jeg vi alle gjør. Mennesker som har vært uheldige i livet, som ikke klarer å hente seg inn, som ikke ser mulighetene i livet men blir igjen i det triste. Vonde. Ungene våre er avhengig av at vi ser dem og at vi tør å sette ord på det som livet kan føre med seg. Vonde følelser er en del av livet men de må også avsluttes, punkteres, ende. Barna som kommer fra krig og vold må også få hjelp til å bli kvitt det vonde, lukke sårene, gråte ferdig. Er vi rustet til å hjelpe dem med dette? Jeg hadde ikke noen helsesøster på min skole som klarte å fange meg opp i min verden, jeg brenner for at vi må få mange flere helsesøstre på skolene til barna våre. Dette vil liksom være et første skritt mot en helhetlig sirkel i livet der vi i alle ulike faser har en hjelp, en støtte å lene oss til når vi trenger det. Som voksne kan vi stort sett be om det, oppsøke det. Barna våre har ikke kommet så langt, de må bli oppsøkt! Barn på flukt, som kommer hit som skadeskutte fugler fortjener ikke en skala i livet sitt som er farget grå, de skal ha regnbuefarger og lykke. De skal ikke måtte skrike ut i et tomrom, de skal få lov til å hviske men likevel bli hørt. De skal ikke ha en kniv i sjelen som står klar til å hogge. De skal ha blomster i hendene og håp i blikket. De skal ikke føle seg som en sten med hull, annerledes. De skal føle trygghet og tilhørighet. Lykke og livsro. Jeg håper og ber om at vi klarer å gi dem som nå er på vei hit, akkurat det.