Dugnad dere, det er tid for dugnad.
Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske. Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler.
Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennesker drukner på veien mot livet, fra døden. Her sitter voksne folk å sier "la dem drukne". Er det i det hele tatt mulig å virkelig mene det?
Jeg vil så gjerne gjøre noe, hjelpe. Følelsen av maktesløshet er vond. Alt det trivielle rundt oss mister piffen, spiller det noen rolle hva farge du vil ha på den nysparklede veggen? Er det viktig å kjøpe den der nye kjolen? Hva betyr noe, egentlig? Noen sa en gang at alt som virkelig betyr noe er gratis. Kjærlighet, venner, hjerterom. Klemmer, smil, gode minner og latter. Dette har vi ganske mye av, er du ikke enig? Vi er så heldige, på så mange plan. Vår virkelighet må jo være paradis for disse desperate menneskene. De har ikke det vi tar for gitt. Husrom, klær, mat, drikke, helsehjelp. Slikt som koster penger. De har ganske sikkert heller ikke mye av smil og latter. Jeg kan heller ikke tenke meg at de lager gode minner akkurat nå. Ungene går gjennom ting de aldri burde, de ser saker de aldri burde sett og lever under forhold de aldri aldri burde ha gjort. Og her hjemme sitter mennesker å sier de bare må dra tilbake, la dem drukne, ikke kom hit å ødelegg vårt samfunn. Steng grensene. La dem dø der de er, ikke bruk opp våre penger. Ikke slipp dem inn, de vil ødelegge landet vårt.
Som jeg har skrevet tidligere har folk sagt til meg at jeg ikke kan redde verden og at vi ikke kan hjelpe alle. Nei, vi kan ikke det. Jeg er veldig engasjert i både helsepolitikk og barn sine oppvekstvilkår her til lands. Men fordi jeg er det trenger ikke det å bety at jeg ikke kan ha to tanker i hodet samtidig. Jeg mener vi har mye å gjøre for å forbedre de to områdene jeg nettopp nevnte, men samtidig har vi en humanitær katastrofe nær oss, som krever, trenger, må ha vår oppmerksomhet og vår hjelp. Jeg vil gjøre det jeg kan. Vil du? Hvis vi får til en markering mot krigen i Syria, her i Stavanger, vil du være med da? Vil du vise DITT stød, DIN omsorg, DIN kjærlighet? Eller vil du bare tenke at det der er langt borte, det angår ikke meg.
Jeg gikk husbesøk sist uke, på vegne av Stavanger Ap. Banket på i et hus der en liten gutt syklet rundt rett utenfor. Inne i den lille, slitne hagen var det en mor og en far. Tynne, usikre. De snakket hakkete engelsk og fortalte de bare har vært her en liten stund. "We are refugees from Syria" sa de. Og hjertet mitt ble varmt, for dem, for at de er reddet, og for at gutten deres er trygg. De fikk to roser, vi sa ha det. Jeg håper de får det godt i livet videre. Slike hendelser sier meg at vi selvsagt må ta imot så mange vi kan! Naturligvis skal vi sette menneskeverd foran og hjelpe. Gi de den hjelpen de trenger og inkludere dem slik at de kan gi tilbake. For det kan de. Alle kan det. Vi kan ikke henfalle til hat og mistenksomhet, tvil og fordommer. Det kunne vært oss, deg, meg. Ungene våre.
Ja, vi skal hjelpe i nærområdene. Men vi skal også hjelpe her. Så mange vi kan. Dette er dugnad, og dugnad er et begrep nordmenn kan jævlig mye om. La oss bruke det på noe som VIRKELIG betyr noe.
Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennesker drukner på veien mot livet, fra døden. Her sitter voksne folk å sier "la dem drukne". Er det i det hele tatt mulig å virkelig mene det?
Jeg vil så gjerne gjøre noe, hjelpe. Følelsen av maktesløshet er vond. Alt det trivielle rundt oss mister piffen, spiller det noen rolle hva farge du vil ha på den nysparklede veggen? Er det viktig å kjøpe den der nye kjolen? Hva betyr noe, egentlig? Noen sa en gang at alt som virkelig betyr noe er gratis. Kjærlighet, venner, hjerterom. Klemmer, smil, gode minner og latter. Dette har vi ganske mye av, er du ikke enig? Vi er så heldige, på så mange plan. Vår virkelighet må jo være paradis for disse desperate menneskene. De har ikke det vi tar for gitt. Husrom, klær, mat, drikke, helsehjelp. Slikt som koster penger. De har ganske sikkert heller ikke mye av smil og latter. Jeg kan heller ikke tenke meg at de lager gode minner akkurat nå. Ungene går gjennom ting de aldri burde, de ser saker de aldri burde sett og lever under forhold de aldri aldri burde ha gjort. Og her hjemme sitter mennesker å sier de bare må dra tilbake, la dem drukne, ikke kom hit å ødelegg vårt samfunn. Steng grensene. La dem dø der de er, ikke bruk opp våre penger. Ikke slipp dem inn, de vil ødelegge landet vårt.
Som jeg har skrevet tidligere har folk sagt til meg at jeg ikke kan redde verden og at vi ikke kan hjelpe alle. Nei, vi kan ikke det. Jeg er veldig engasjert i både helsepolitikk og barn sine oppvekstvilkår her til lands. Men fordi jeg er det trenger ikke det å bety at jeg ikke kan ha to tanker i hodet samtidig. Jeg mener vi har mye å gjøre for å forbedre de to områdene jeg nettopp nevnte, men samtidig har vi en humanitær katastrofe nær oss, som krever, trenger, må ha vår oppmerksomhet og vår hjelp. Jeg vil gjøre det jeg kan. Vil du? Hvis vi får til en markering mot krigen i Syria, her i Stavanger, vil du være med da? Vil du vise DITT stød, DIN omsorg, DIN kjærlighet? Eller vil du bare tenke at det der er langt borte, det angår ikke meg.
Jeg gikk husbesøk sist uke, på vegne av Stavanger Ap. Banket på i et hus der en liten gutt syklet rundt rett utenfor. Inne i den lille, slitne hagen var det en mor og en far. Tynne, usikre. De snakket hakkete engelsk og fortalte de bare har vært her en liten stund. "We are refugees from Syria" sa de. Og hjertet mitt ble varmt, for dem, for at de er reddet, og for at gutten deres er trygg. De fikk to roser, vi sa ha det. Jeg håper de får det godt i livet videre. Slike hendelser sier meg at vi selvsagt må ta imot så mange vi kan! Naturligvis skal vi sette menneskeverd foran og hjelpe. Gi de den hjelpen de trenger og inkludere dem slik at de kan gi tilbake. For det kan de. Alle kan det. Vi kan ikke henfalle til hat og mistenksomhet, tvil og fordommer. Det kunne vært oss, deg, meg. Ungene våre.
Ja, vi skal hjelpe i nærområdene. Men vi skal også hjelpe her. Så mange vi kan. Dette er dugnad, og dugnad er et begrep nordmenn kan jævlig mye om. La oss bruke det på noe som VIRKELIG betyr noe.
Kommentarer
Legg inn en kommentar