SmålandsBlomma

Frost Biter sig fast En känsla av öde En tanke, så flyktig Så skör att du gråter Saknaden Vemodet Det biter River Outhärdligt, men ändå Inte ännu När ringen ska slutas Och livet ska levas Det är då det slår Hårt Du ser, förstår Det som är, var inte Det som var, finns Alltid

Hei kjære dere Høsten legger armene rundt oss og mørket blir litt tettere for hver dag. Jeg nyter lyden av tørre, gule blader som virvler rundt, og følelsen av stillhet om kvelden med levende lys og en kopp te. Jeg har ikke blogget på en stund av den enkle grunn at noe annet tok oppmerksomheten min så kraftig, så intenst, at jeg bare måtte kjøre på. Boken har vært i min sjel lenge, og bare ventet på å slippe ut. Det var bare spørsmål om tid, og for tre uker siden banket den på og ville se dagslys. Det har den fått. Jeg har skrevet og skrevet og så var den ferdig. Nå venter jeg på beslutningen om hvem som skal trykke den. For jeg kan stolt si at flere mindre forlag faktisk er interessert og det gjør meg virkelig stolt og ydmyk. Tenk at min historie berører. Boken ja. Det er min historie, min fortelling. Den er ærlig, den er usensurert og den viser akkurat hvordan det var, er, å vokse opp ved siden av en foreldrer som ikke har det bra. I mitt tilfelle min pappa, so...

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s...

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!...

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennes...

Du har gitt meg sorg Du har gjort meg mistenksom Du har gjort meg tung Jeg vil videre Du holder meg igjen Jeg vil glemme Du lar meg ikke Du har gjort meg rastløs Søkende Utrygg Usikker Jeg vil leve Uten tunge tanker Uten spørsmål De er der enda (skrevet for en del år siden)  Livet er en prosess har jeg funnet ut. Det går sakte men sikkert fremover og gamle tanker blir enda eldre. Mer fjerne. Nye tanker kommer til. Gamle følelser mister noe av det skarpe, noe av det bitre ved seg. Hullet i kroppen blir kanskje litt mindre. Tomrommet har kanskje litt mykere kanter. Følelsene forsvinner aldri. De er på en måte alltid der, men noen ganger er de nesten, nesten borte. Jeg må lete for å finne dem. Må nedover i sjelen min, innover, å se om jeg finner dem. Det er gode stunder, da har jeg det bra. Da er livet godt, og jeg føler meg godt. Disse stundene er oftere nå en før. Håpløsheten  rir meg iblant så heftig at jeg nesten ikke klarer å holde meg ...

Tenk om man kunne byttet øyner Til øyner som ser alt det fine Som ikke ser skygger Som ikke ser det vonde Øyner som tørr å stole på det de ser Som ikke ser katastrofen Rundt hjørnet Som ikke krisemaksimerer Som vet at det ordner seg Som kan se i speilet Og se harmoni Ro Stillhet Tenkt om man kunne byttet øyner (skrevet for mange år siden) I barndom, tenår og ung voksenalder hadde jeg ikke navn på hva pappa var og hva pappa gjorde med og mot meg. Jeg visste det fantes noe som het alkoholiker. Men jeg tenkte at det ikke angikk meg, det var ikke det pappa var, det var nok ikke så farlig det han gjorde. Han drakk ikke så mye, han var ikke skitten, hjemløs eller uten familie. Han drakk ikke hver dag. I perioder ja, men ikke over det jevne. Så begrepene alkoholiker og alkoholisme var ikke begreper jeg identifiserte meg med. Det gjaldt ikke meg og oss, og dermed fornektet jeg på mange måter i alle år at det var så alvorlig som det faktisk var. For me...

Det er lov å hate, kjære du. Det er helt normalt å hate når noen gjør deg så ille. Men det er så viktig at du blir ferdig med det hatet. Du kan ikke leve livet ditt med så mye negative følelser inni deg, det vil bli så vondt. Du må ta oppgjør, du må forsone deg, du må kanskje akseptere når du blir bedt om forlatelse. Om du blir bedt om det. Ikke alle blir det. Min pappa ba aldri meg skikkelig om forlatelse, kan hende hadde det skjedd en gang, det får jeg aldri vite, siden han ikke lever lenger. Men får du sjansen til å legge bak deg slike vonde hendelser, sjansen til å sette punktum- er mitt råd å ta den sjansen. Det er ikke alt vi kan forsone oss med, ikke alt som skal settes strek over. Men punktum etter kan vi egentlig sette på det meste. Dagens innlegg handler om de enorme hatfølelsene jeg hadde for pappa i mange mange år. Det har jeg ikke lenger- det jeg skriver om idag er ikke lenger det jeg føler. Men slik kan det altså oppleves. Om man ikke er verdt noe Kan man leve da...