Følelsen av seier, av revansje og av stolthet!


"Victory is when your big in Japan" sang Alphaville en gang for en god del år siden.

Uten sammenligning for øvrig så har dagen vært stor for meg, og jeg kjenner på en følelse av seier. For idag har jeg hatt min aller første dag som representant for Stavanger Arbeiderparti i kommunalstyret for levekår her i Stavanger. Det var spennende, litt nervøst men framfor alt veldig veldig kjekt. Følelsen av å ta en kjapp replikk med navnet mitt på et skilt foran meg, og de fremste levekårspolitikerne i byen rundt meg, var god. Jeg er stolt av meg selv, og dette føles virkelig som en seier. Når Margunn Ueland i Stavanger Aftenblad etter et intervju med meg før sommeren en gang, skrev at mitt største ønske var å komme i levekårsstyret etter valget, tenkte jeg for meg selv at det var et urimelig ønske, men ønsket det gjorde jeg. Og sannelig ble det slik. Hadde jeg visst dette for to år siden da jeg sto i en liten storm i Stavanger kommune med varsling og kritikk mot systemer og det jeg mente ikke var god nok omsorg og kvalitet så hadde det vært litt enklere. På en litt barnslig måte så føles det som jeg har fått en revansje for at jeg ble fryst ut av ledelsen på arbeidsplassen min, og fikk tydelige signaler om at jeg ikke var ønsket som arbeidstaker i kommunen. Litt sånn; haha, jeg kom meg videre og jeg har faktisk fått tillit til å få være med i det organet som behandler alle levekårssaker, jeg har faktisk fått reell påvirkningsmulighet. Og det er en herlig følelse!

Det fører tankene videre til en fantastisk dame, et varmt og modig menneske som jeg aldri vil glemme. For det var hun som virkelig fikk meg over terskelen og til å tørre å bli politisk aktiv. Jeg har tenkt på det gjennom årene, men jeg har ikke trodd at det helt var min greie, har tenkt at jeg ikke ville få det til, at mine meninger kanskje ikke var viktige nok, at kunnskapene mine ikke ville strekke til. Gode Annette tok råtta på den følelsen, og vi har hatt mange gode samtaler og delt mye tanker den korte tiden vi kjente hverandre, som var nesten nøyaktig to år. Hun er ikke hos oss lenger og det er så uutsigelig trist. For det burde hun vært. Sammen med familien sin, vennene sine og kollegene sine. Og for byen, for Stavanger trenger slike tøffe ildsjeler som det hun var. Men fremfor alt for seg selv- fordi hun hadde fortjent å være her så mange år til. Jeg vil for alltid være henne takknemlig for coachingen, oppmuntringen og utfordringene hun ga meg. Et nydelig menneske som jeg er sikker på skinner som en flott stjerne på himmelen og holder et øye med oss.

Ja, idag har vært en stor dag for meg, og gjort meg enda litt mer klar over at livet er nå, her, idag. Og at vi må huske å leve det nå, her og idag. Det er ikke jeg noe særlig god til, til det har jeg altfor mange tanker som spretter rundt i hodet mitt og tar fokus. Men idag har jeg blitt litt flinkere på det enn hva jeg var igår.



Ha en nydelig kveld hvem enn du er.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Appeller, minner og om å gjøre en forskjell

Jeg savner deg Mormor

Forskjell mellom Høyre og Ap- deler Dag Mossige sin kronikk om viktige forskjeller!