Mormor; det mennesket som gikk videre som jeg savner mest
Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker...