Vil du gi meg et ekstra kryss ved valget i Stavanger om en måned?
Jeg er i grunn en ganske enkel jente fra et tradisjonelt arbeidermiljø. Det er ikke mange i min store slekt som har universitetsutdanning, det er mange håndverkere og hardt arbeidende kvinner og menn hos oss. Som ikke er redd for å ta i et tak, svette litt eller skitne seg til på hendene. Morfar jobbet ved jernbanen og mamma og hennes søsken vokste opp under enkle kår. Vi hadde litt mer enn hun hadde som barn, men vi levde likevel med begrensede midler og et ganske lite hus. Og de fleste stemte rødt, sosialdemokratene var liksom et selvsagt valg. Så det har i grunnen ikke vært et særlig vanskelig valg for meg å finne partitilhørighet når jeg vel bestemte meg for å engasjere meg politisk, ideologisk sett er det liksom ikke noe spørsmål. Det viktigste for meg er at alle sikres de samme mulighetene, og at de derfra kan ta individuelle valg. Det ikke størrelsen på lommeboken som skal avgjøre om du får god helsehjelp eller en god skole. Det vil alltid være forskjeller på oss mennesker, noen tjener mer penger enn andre, og jeg mener at høy utdanning skal gi god lønn. Men det blir så feil når privatiseringen går over styr og klasseskillene øker. Jeg har også brukt private helsetjenester, og jeg tror ikke vi kunne klart oss uten, men det må være en hovedvekt på at det offentlige skal ivareta størsteparten. Jeg tror ikke løsningen er å selge ut til private profitører. Har du ikke lest Linn Herning sin bok Velferdsprofitørene, eller Helsesviket- brev fra helsevesenet, der jeg bidrar sammen med 16 andre helsearbeidere og Lise Askvik som redaktør, anbefaler jeg dem begge to på det varmeste.
Mange unge faller utenfor arbeidslivet fordi de ikke fullfører videregående skolegang. Målrettet innsats, fokus på å gi lærerne tid til å bruke ressursene sine på elevene, flere lærlingplasser og en helhetlig tenking uten stadige nedskjæringer og omorganiseringer som skaper masse støy, er utrolig viktige tiltak. Og en erkjennelse av at ikke alle skal ta en 6-årig universitetsutdanning. Vi trenger håndverkere, vi trenger frisører, vi trenger servicepersonell i hotell og restauranter. Spesielt i den bransjen er det rovdrift på ansatte, som har luselønninger, som faller utenfor tariffer. En av de viktigste sakene for Stavanger Arbeiderparti i denne valgkampen er å få alle i arbeid. Fordi arbeid er nøkkelen til svært mye. Barnefattigdom er et økende problem og arbeid for alle som kan bidra, er svært viktig for å gi disse barna en trygg oppvekst der de har det de trenger, der de kan delta i idretten og der de kan gå i bursdagene til vennene sine fordi foreldrene har råd å kjøpe en liten gave. Viktig er det også at arbeidstakerne blir ivaretatt, og ikke fratatt rettighetene sine. Med blå politikk har arbeidsmiljøloven blitt forandret, og etter min mening ikke til det bedre for arbeidstakerne. Privatiseringen og skattelettelsene gjør det ikke bedre for det enkelte individ, mer enn for den som får skattelettelsene, og det er noen prosent av alle i landet vårt. Dette er ikke riktig, det er ikke slik vi skal ha det, hvis det er fellesskapet vi ønsker å ivareta. I Stavanger foreslås det fra blått hold å privatisere Lervig sykehjem da det er ferdig. Når så de kommunalt ansatte fra de tre sykehjemmene som skal legges ned, blir overflyttet til Lervig vil det inneholde nye arbeidsvilkår og andre pensjonsordninger. For meg som utdannet sykepleier er dette både provoserende og trist. Dette er ikke å ivareta de ansatte, eller legge til rette for rekrutteringen.
Ungene våre er fremtiden sier vi ofte- og det er de jo. Hvordan har det seg da at ungene og deres arbeidsmiljø legges lengst ned i prioriteringsbunken når pengene skal fordeles? Skolebyggene forfaller, og kommunen driver brannslukking, lytter ikke til eksperter som sier hva som må utbedres, men skifter et bor her og en list der. Som eksempel kan jeg nevne Eiganes skole der til nå tre barn har måttet bytte skole pga helseproblemer direkte knyttet til fukt i et hovedbygg som ikke er godt nok sanert. Ytterligere ca 15 barn har meldt fra om helseplager relatert til inneklima. Hvilke voksne hadde tolerert dette? Lærerne i barne- og ungdomsskolen får skjema etter skjema og fylle ut, og istedenfor å bli gitt fleksibiliteten de trenger for å gi den helhetlige omsorgen og pedagogiske opplegget de selv mener gagner elevene best, vil de blå helst at det skal måles enda mer. Dette til tross for at mer og mer forskning viser at for mye målinger ikke virker positivt på hverken læring eller trivsel. For deg som lurer anbefaler jeg gruppen "Livet bak fasaden i Oslo-skolen", der finner du mye lesestoff på dette temaet. For meg er det også viktig at vi har kompetente voksne rundt barna i både barnehage og skole, som gis de rammene de trenger i forhold til å virkelig kunne se ungene, og møte dem der de er. Helsesøstre er en mangelvare i norsk skole, det er latterlig små stillinger på den enkelte skole, og jeg blir både redd og flau over den mangelen på politisk vilje som berører dette området. For dere som tenker i økonomiske termer, tenk hvor mye vi kunne spart på å fange opp de skoleleie tidligere, se dem som strever med læringsvansker tidligere, oppdage dem som er svært skoleflinke og som står i risikogruppen for å falle utenfor av nettopp den grunnen, se dem som lever i misbrukerhjem og ta tak. Mye lidelse og mange penger kunne vært spart her. Tidlig innsats og forebygging kalles det. Jeg er oppvokst med en alkoholisert far, mange barn vokser idag opp i hjem der forholdene ikke er gode nok, og jeg er fullstendig overbevist over at det er mye å hente i tidlig innsats for disse barna.
Det er mange eldre og mange unge, mange fattige og mange ressurssvake, som ikke ivaretas godt nok i dagens Stavanger. Det er stadige omorganiseringer og innsparinger som gjør det mer og mer vanskelig å gi gode tjenester. Ansatte i både skole, barnehage, sykehjem og hjemmesykepleie forteller gang på gang at rammene er for trange. Noe mer provoserende enn å bli matet med nedskjæringer prøvd kamuflert som en omstilling for å forbedre, finnes nok ikke for de ansatte ute i virksomhetene. Men ikke noe skjer for å forbedre dette. Jeg mener det er et todelt problem. De statlige overføringene må økes, den kraftig minskende skatteinngangen må kompenseres for, men det det må prioriteres annerledes lokalt. I Stavanger har samme partier sittet med makten i 20 år. Det er lenge nok! Nye tider krever nye ideer er Stavanger Ap sitt mantra i denne valgkampen- og det er fordi vi mener at det nå er tid for nytenking og nye ideer. Vi har mange, men blir stemt ned gang på gang når de luftes. Vi sitter ikke i posisjon, vi får ikke gjennomslag. Nå håper vi at dette forandres etter valget, og at velgerne gir oss tillit.
Jeg skal ærlig si at det var en terskel å melde meg inn i et parti, nettopp fordi jeg tenkte at jeg jo aldri kan være enig i alt et parti står for. Og det er jeg ikke heller. Bare fordi jeg har meldt meg inn i, og er aktiv for, Stavanger Arbeiderparti betyr det ikke at jeg har giftet meg med alt partiet mener. Jeg mener vi må være enda mer offensive i helse- og omsorgspolitikken og jeg mener vi må være enda mer tydelige i hvordan vi ønsker at skolen skal være. Vi må tørre og si at vi har vært med på å ikke gi nok penger til vedlikehold, og vi må innrømme at alle beslutninger som har blitt tatt ikke har falt like godt ut i praksis. Som for eksempel å innføre et aktivitetsbasert inntektssystem innenfor helse. Et system som man trodde ville fungere rettferdig og effektivt men som har vist seg å være svært ressurskrevende og byråkratisk, og dyrt. Det hevdes fra blå politikere i Stavanger at en forenkling av systemet har gitt både mer handlingsrom og økt frihet for helsepersonellet. Sannheten er at rammene er enda trangere fordi prisene i systemet har blitt krympet. Det ser fint ut på papiret men er ikke sånn i virkeligheten. Kilde? Ansatte i systemet, som kjenner det på kroppen hver dag. Og det er nok dette som er hovedgrunnen til at jeg ønsker å være med i politikken, fordi jeg også har jobbet i virkeligheten, jeg har realerfaring og jeg mener denne erfaringen er viktig å ha med i det politiske spillet.
Ja, jeg kommer fra en arbeiderfamilie, og det er jeg stolt over. Jeg har også kjent på kroppen hvordan det er å ikke ha så mye penger, jeg har telt ti-kroner hver dag for å ha nok til mat dagen etterpå, og jeg har gått gjennom noen kriser i livet (som vel de fleste andre). Jeg har valgt å bruke engasjementet mitt politisk- og jeg vil virkelig at Stavanger skal bli en enda bedre by og bo i. Jeg mener at det trenger et rødt styre, og en politikk som tenker mer på fellesskapet enn det som blir gjort idag. Derfor håper jeg du som har orket å lese alt dette, vil stemme på oss ved valget om en måned, og at du gir meg et ekstra kryss. Jeg har blitt beskyldt for negativt fokus, ikke faktabaserte kunnskaper og til og med bedt om å skaffe meg nye politiske saker å jobbe med. Dette gir meg enda mer motivasjon til å fortsette arbeidet for gamle, syke og unge. Vi trenger forandring!
Mange unge faller utenfor arbeidslivet fordi de ikke fullfører videregående skolegang. Målrettet innsats, fokus på å gi lærerne tid til å bruke ressursene sine på elevene, flere lærlingplasser og en helhetlig tenking uten stadige nedskjæringer og omorganiseringer som skaper masse støy, er utrolig viktige tiltak. Og en erkjennelse av at ikke alle skal ta en 6-årig universitetsutdanning. Vi trenger håndverkere, vi trenger frisører, vi trenger servicepersonell i hotell og restauranter. Spesielt i den bransjen er det rovdrift på ansatte, som har luselønninger, som faller utenfor tariffer. En av de viktigste sakene for Stavanger Arbeiderparti i denne valgkampen er å få alle i arbeid. Fordi arbeid er nøkkelen til svært mye. Barnefattigdom er et økende problem og arbeid for alle som kan bidra, er svært viktig for å gi disse barna en trygg oppvekst der de har det de trenger, der de kan delta i idretten og der de kan gå i bursdagene til vennene sine fordi foreldrene har råd å kjøpe en liten gave. Viktig er det også at arbeidstakerne blir ivaretatt, og ikke fratatt rettighetene sine. Med blå politikk har arbeidsmiljøloven blitt forandret, og etter min mening ikke til det bedre for arbeidstakerne. Privatiseringen og skattelettelsene gjør det ikke bedre for det enkelte individ, mer enn for den som får skattelettelsene, og det er noen prosent av alle i landet vårt. Dette er ikke riktig, det er ikke slik vi skal ha det, hvis det er fellesskapet vi ønsker å ivareta. I Stavanger foreslås det fra blått hold å privatisere Lervig sykehjem da det er ferdig. Når så de kommunalt ansatte fra de tre sykehjemmene som skal legges ned, blir overflyttet til Lervig vil det inneholde nye arbeidsvilkår og andre pensjonsordninger. For meg som utdannet sykepleier er dette både provoserende og trist. Dette er ikke å ivareta de ansatte, eller legge til rette for rekrutteringen.
Ungene våre er fremtiden sier vi ofte- og det er de jo. Hvordan har det seg da at ungene og deres arbeidsmiljø legges lengst ned i prioriteringsbunken når pengene skal fordeles? Skolebyggene forfaller, og kommunen driver brannslukking, lytter ikke til eksperter som sier hva som må utbedres, men skifter et bor her og en list der. Som eksempel kan jeg nevne Eiganes skole der til nå tre barn har måttet bytte skole pga helseproblemer direkte knyttet til fukt i et hovedbygg som ikke er godt nok sanert. Ytterligere ca 15 barn har meldt fra om helseplager relatert til inneklima. Hvilke voksne hadde tolerert dette? Lærerne i barne- og ungdomsskolen får skjema etter skjema og fylle ut, og istedenfor å bli gitt fleksibiliteten de trenger for å gi den helhetlige omsorgen og pedagogiske opplegget de selv mener gagner elevene best, vil de blå helst at det skal måles enda mer. Dette til tross for at mer og mer forskning viser at for mye målinger ikke virker positivt på hverken læring eller trivsel. For deg som lurer anbefaler jeg gruppen "Livet bak fasaden i Oslo-skolen", der finner du mye lesestoff på dette temaet. For meg er det også viktig at vi har kompetente voksne rundt barna i både barnehage og skole, som gis de rammene de trenger i forhold til å virkelig kunne se ungene, og møte dem der de er. Helsesøstre er en mangelvare i norsk skole, det er latterlig små stillinger på den enkelte skole, og jeg blir både redd og flau over den mangelen på politisk vilje som berører dette området. For dere som tenker i økonomiske termer, tenk hvor mye vi kunne spart på å fange opp de skoleleie tidligere, se dem som strever med læringsvansker tidligere, oppdage dem som er svært skoleflinke og som står i risikogruppen for å falle utenfor av nettopp den grunnen, se dem som lever i misbrukerhjem og ta tak. Mye lidelse og mange penger kunne vært spart her. Tidlig innsats og forebygging kalles det. Jeg er oppvokst med en alkoholisert far, mange barn vokser idag opp i hjem der forholdene ikke er gode nok, og jeg er fullstendig overbevist over at det er mye å hente i tidlig innsats for disse barna.
Det er mange eldre og mange unge, mange fattige og mange ressurssvake, som ikke ivaretas godt nok i dagens Stavanger. Det er stadige omorganiseringer og innsparinger som gjør det mer og mer vanskelig å gi gode tjenester. Ansatte i både skole, barnehage, sykehjem og hjemmesykepleie forteller gang på gang at rammene er for trange. Noe mer provoserende enn å bli matet med nedskjæringer prøvd kamuflert som en omstilling for å forbedre, finnes nok ikke for de ansatte ute i virksomhetene. Men ikke noe skjer for å forbedre dette. Jeg mener det er et todelt problem. De statlige overføringene må økes, den kraftig minskende skatteinngangen må kompenseres for, men det det må prioriteres annerledes lokalt. I Stavanger har samme partier sittet med makten i 20 år. Det er lenge nok! Nye tider krever nye ideer er Stavanger Ap sitt mantra i denne valgkampen- og det er fordi vi mener at det nå er tid for nytenking og nye ideer. Vi har mange, men blir stemt ned gang på gang når de luftes. Vi sitter ikke i posisjon, vi får ikke gjennomslag. Nå håper vi at dette forandres etter valget, og at velgerne gir oss tillit.
Jeg skal ærlig si at det var en terskel å melde meg inn i et parti, nettopp fordi jeg tenkte at jeg jo aldri kan være enig i alt et parti står for. Og det er jeg ikke heller. Bare fordi jeg har meldt meg inn i, og er aktiv for, Stavanger Arbeiderparti betyr det ikke at jeg har giftet meg med alt partiet mener. Jeg mener vi må være enda mer offensive i helse- og omsorgspolitikken og jeg mener vi må være enda mer tydelige i hvordan vi ønsker at skolen skal være. Vi må tørre og si at vi har vært med på å ikke gi nok penger til vedlikehold, og vi må innrømme at alle beslutninger som har blitt tatt ikke har falt like godt ut i praksis. Som for eksempel å innføre et aktivitetsbasert inntektssystem innenfor helse. Et system som man trodde ville fungere rettferdig og effektivt men som har vist seg å være svært ressurskrevende og byråkratisk, og dyrt. Det hevdes fra blå politikere i Stavanger at en forenkling av systemet har gitt både mer handlingsrom og økt frihet for helsepersonellet. Sannheten er at rammene er enda trangere fordi prisene i systemet har blitt krympet. Det ser fint ut på papiret men er ikke sånn i virkeligheten. Kilde? Ansatte i systemet, som kjenner det på kroppen hver dag. Og det er nok dette som er hovedgrunnen til at jeg ønsker å være med i politikken, fordi jeg også har jobbet i virkeligheten, jeg har realerfaring og jeg mener denne erfaringen er viktig å ha med i det politiske spillet.
Ja, jeg kommer fra en arbeiderfamilie, og det er jeg stolt over. Jeg har også kjent på kroppen hvordan det er å ikke ha så mye penger, jeg har telt ti-kroner hver dag for å ha nok til mat dagen etterpå, og jeg har gått gjennom noen kriser i livet (som vel de fleste andre). Jeg har valgt å bruke engasjementet mitt politisk- og jeg vil virkelig at Stavanger skal bli en enda bedre by og bo i. Jeg mener at det trenger et rødt styre, og en politikk som tenker mer på fellesskapet enn det som blir gjort idag. Derfor håper jeg du som har orket å lese alt dette, vil stemme på oss ved valget om en måned, og at du gir meg et ekstra kryss. Jeg har blitt beskyldt for negativt fokus, ikke faktabaserte kunnskaper og til og med bedt om å skaffe meg nye politiske saker å jobbe med. Dette gir meg enda mer motivasjon til å fortsette arbeidet for gamle, syke og unge. Vi trenger forandring!
Kommentarer
Legg inn en kommentar