SmålandsBlomma

Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn. Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke. Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her si...

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine? På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med ar...

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!...

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennes...