SmålandsBlomma

Frost Biter sig fast En känsla av öde En tanke, så flyktig Så skör att du gråter Saknaden Vemodet Det biter River Outhärdligt, men ändå Inte ännu När ringen ska slutas Och livet ska levas Det är då det slår Hårt Du ser, förstår Det som är, var inte Det som var, finns Alltid

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen ...

Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn. Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke. Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her si...

Hei kjære dere Høsten legger armene rundt oss og mørket blir litt tettere for hver dag. Jeg nyter lyden av tørre, gule blader som virvler rundt, og følelsen av stillhet om kvelden med levende lys og en kopp te. Jeg har ikke blogget på en stund av den enkle grunn at noe annet tok oppmerksomheten min så kraftig, så intenst, at jeg bare måtte kjøre på. Boken har vært i min sjel lenge, og bare ventet på å slippe ut. Det var bare spørsmål om tid, og for tre uker siden banket den på og ville se dagslys. Det har den fått. Jeg har skrevet og skrevet og så var den ferdig. Nå venter jeg på beslutningen om hvem som skal trykke den. For jeg kan stolt si at flere mindre forlag faktisk er interessert og det gjør meg virkelig stolt og ydmyk. Tenk at min historie berører. Boken ja. Det er min historie, min fortelling. Den er ærlig, den er usensurert og den viser akkurat hvordan det var, er, å vokse opp ved siden av en foreldrer som ikke har det bra. I mitt tilfelle min pappa, so...

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o...

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s...

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine? På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med ar...

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennes...

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og pappa. Og jeg har oppdaget at disse virkelig berører. At det er mange som kjenner seg igjen, som også gråter og har mange tanker som sitter i årevis. Noen er fortsatt midt i sorgen, sinnet, frustrasjonen. Andre har gått videre, har forsonet seg, har tilgitt. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt, men jeg tror det. Det føles slik. Det har tatt lang tid, og det er nok noe som går igjen hos mange som har hatt slike opplevelser i barndommen. I dag har jeg tenkt å skrive litt om de fine stundene. Små, magiske øyeblikk som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg kjenner etter hvert at mine innlegg gjør forskjell, at de er viktige og nyttige. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg var fra starten av litt i tvil om det hadde verdi å åpne seg- jeg ser nå at det uten tvil har det. Pappa var et menneske med mange indre demoner, jeg er helt sikker på at han ikke hadde det godt inni seg, og at det var en av årsakene til at han drakk så mye som han gjorde. Men likevel v...

Mamma er sint Dumme mamma Jeg er ikke glad i deg mer mamma Hvorfor er du sint Mamma Er du sint Mamma Hva er det mamma Hvorfor griner du Trøste mamma Kose mamma Er glad i deg (mamma) Jeg ble mamma igjen to år etter første fødsel. Nesten på dagen to år etter. En sønn til. Et til lite vidunder. Og så kom alt sammen tilbake igjen. Med nesten samme styrke som sist. Jeg strevde og kjempet. Jeg misstrivdes hjemme med babyen og ville bare begynne å jobbe. Jeg hadde trosset fastlegen sin anbefaling om ikke å stresse inn i enda en småbarnsperiode, han ville ikke jeg skulle slutte gå hverken i samtaler eller spise medisiner så fort. Men det var jo ikke hans valg, det var mitt. Jeg sprang inn i det, med åpne og lukkede øyne på samme gang. Og det ble like tungt denne gangen. Eldste mann snakket og spurte meg hvorfor jeg var så sint, hvorfor jeg var så lei. Han knyttet seg en periode mer til sin pappa enn til meg. Jeg fungerte sannsynligvis ...

Du har gitt meg sorg Du har gjort meg mistenksom Du har gjort meg tung Jeg vil videre Du holder meg igjen Jeg vil glemme Du lar meg ikke Du har gjort meg rastløs Søkende Utrygg Usikker Jeg vil leve Uten tunge tanker Uten spørsmål De er der enda (skrevet for en del år siden)  Livet er en prosess har jeg funnet ut. Det går sakte men sikkert fremover og gamle tanker blir enda eldre. Mer fjerne. Nye tanker kommer til. Gamle følelser mister noe av det skarpe, noe av det bitre ved seg. Hullet i kroppen blir kanskje litt mindre. Tomrommet har kanskje litt mykere kanter. Følelsene forsvinner aldri. De er på en måte alltid der, men noen ganger er de nesten, nesten borte. Jeg må lete for å finne dem. Må nedover i sjelen min, innover, å se om jeg finner dem. Det er gode stunder, da har jeg det bra. Da er livet godt, og jeg føler meg godt. Disse stundene er oftere nå en før. Håpløsheten  rir meg iblant så heftig at jeg nesten ikke klarer å holde meg ...

Hei kjære deg. Jeg håper sommeren lever godt med deg, og at dagene er fylt med glede og ro. Det er ikke så lenge til barna våre skal tilbake til skolen etter en lang sommerferie. De skal lukte på nye skolebøker, vise hverandre de nye klærne sine eller det nye penalet. De skal igjen forholde seg til hverdagen med venner, lekser, fritidsaktiviteter og skolen som arbeidsplass. Ferien, friheten, sommeren må på en måte legges bak, og fokuset må snus fremover til semesteret som ligger foran dem. Mange har hatt en underbar sommer med mye som har skjedd. De har opplevd masse, og de har vokst på det. Men noen har ikke opplevd så mye kjekt, de har hatt mange uker fri fra skolen, men de har vært låst i et liv de ikke kunne velge bort. Jeg sier dette, fordi slik hadde jeg det som barn i alle mine ferier. Første dagen etter sommerferien er en dag de fleste unger gleder seg så mye til! Fargestiftene som du skal bruke til å fortelle hva du har gjort hele sommeren. Hvor har du vært? Hvem har du tr...

När man sitter under detta trädet och tittar på skönheten runt sig, kan man samla tankarna och finna en skör inre harmoni. Det är hela tiden en fråga om att balansera. På den ena sidan lycka, trygghet, ro. På den andra sidan osäkerhet, vemod. Livet är ett jävligt osäkert lotteri, många drar en skitlott medan andra vinner högsta vinsten. Jag tror jag har dragit en ganska okej lott i detta livet, en lott som med åren har fått ett kraftigt ökat värde. Som började olyckligt, ruttet. Men som har klättrat uppåt, framåt. Steg för steg. Under träden hos mamma, i huset hon har ägt, älskat och tagit hand om i snart 20 år. Konstigt att själen hittar den där sköra balansen just här.    Jag har alltid älskat blåklockor. Efter syrener och kanske peoner är det nog det närmaste fullkommenhet hos en blomma tror jag. Luftig, hög, fri, vacker. Stark- men också så tunn att den lätt bryter för en ond hänsikt. Lätt svajande i försiktig sommarvind, lite nonchalant där den står i g...

Nå er det endelig sommer, luktene springer rett inn i oss og gjennom oss. Legger seg rundt oss som myke solstråler. Sansene har alle antenner ute og jeg nyter hvert minutt med lys, sol, varme og sommer. Samtidig tenker jeg på at det er mange der ute som ikke er like heldige som meg, som ikke kan ta inn over seg alt det nydelige som omgir oss. De som ikke ser meningen med noe av det. Følelsen av kulde, av utenforskap, av fremmedggjøring. At livet ikke helt angår akkurat dem. At de ikke egentlig har en plass her. Jeg vet det er mange som kjenner på disse følelsene, og jeg kan relatere til dem på et svært personlig plan, fordi jeg har også kjent på dem. Og med jevne mellomrom gjør jeg det fortsatt. Å ikke bli sett, hørt, berørt eller lyttet til når du trenger det som aller mest er hjerteskjærende vondt. Så vondt at du som ikke har opplevd det ikke kan sette deg inn i hvordan det er. Følelsen av å ikke være ønsket, av å gå i din egen verden der du står litt på siden av alt som skjer, som e...

Gå seg vill Jævlig frustrert Alltid utålmodig Sinna Lei Men likevel Håpet er der Noen dager Håpet om mindre Sinne Mindre frustrasjon Ikke så stor klump i halsen Å være alene i verden Må nok en sånn som jeg Leve med Er du som leser dette vilsen? Utrygg? Redd fremtiden? Tenker du iblant at det ikke er noen mening med noe av det som skjer, at det ikke tar bort følelsene av håpløshet likevel? Jeg var så vilsen i så mange år, en del av min sjel er det ennå, og vil nok alltid være det. Jeg lette etter en sjelefred jeg ikke hadde mulighet til å finne. Der var et hull inni meg, et mørke, en følelse av håpløshet, av noe som dro meg ned, bort. Når hver eneste uke i alt det du kan huske av barndom preges av usikkerhet, knust håp og sinne, så vil det nødvendigvis prege deg også i voksen alder. På en eller annen måte vil det alltid være en del av meg. Jeg har endevendt pappa i mine tanker, for å prøve å forstå hva som gjorde han til den han var.  Når je...

Fly me to the moon...... Denne er til deg, Lena. Vi har nok alle et ønske om å fly ivei en gang fra tid til annen. Inn i andre lukter, nye stemninger, fremmede lyder, nytt lys. Det hender jeg setter meg ned og kan gå helt inn i følelsen av å bevege meg med ørsmå skritt inn i en annen virkelighet, en annen tid. Det er en god følelse, det gir en opplevelse av frihet, av kreativitet, av kjærlighet til livet. En slags meditasjon, som jeg har blitt oppfordret til å øve på. Livet er så mye og så mangt, og idag tenker jeg på en barndomsvenninne som ikke lenger er blant oss. Hun fløy sin vei for mange år siden, hun orket ikke lenger å være en del av denne virkeligheten og dette livet. Hennes ønsker og tanker var til et annet sted, med andre lukter, et klarere lys og gode stemninger. Jeg savner henne fortsatt for det vakre mennesket hun var, til tross at hun har vært borte i mange år. Neste år skulle hun ha fylt førti år, et par måneder før meg. Idag ble tankene på henne vekket av en he...