Markering for kjærlighet, medmenneskelighet og mot- for folket i Syria

Streets of Syria (fotograf ukjent)

På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe! Jeg vil hjelpe. Jeg vil gjøre forskjell. Hadde jeg ikke hatt familie hadde jeg nok vært der og hjulpet på plass. Nå gjør jeg det jeg kan herfra. Jeg kan gi penger, jeg kan skjenke klær, tepper og sko, og jeg kan vise det med en markering som den vi skal ha på søndag. Hvem vet hva som skjer etterhvert?

Det var et troll i en nettdebatt som kommenterte på akkurat dette, at en slik markering bare er tøys, at dette gjør jeg bare for å markere meg selv og for å følge meg godt etterpå. At en slik markering bare er spill for galleriet og helt meningsløs. Jeg svarte at det var noe av det mest ufine jeg hørt på en lang stund. Har vi ikke alltid demonstrert mot urett? Mot rasisme? Mot andre konflikter og krig? Gikk vi ikke i rosetog for å markere støtten og sorgen vår etter 22 juli? Går vi ikke 8-mars tog på kvinnedagen? Er alt dette meningsløst Jeg tror ikke det. Jeg mener det er viktig vi står sammen, og at vi viser utad at dette vil ikke vi være med på, dette aksepterer ikke vi. Krigen i Syria har resultert i en helt vanvittig humanitær katastrofe, en katastrofe som ikke vil forsvinne over natten. Alle må ta sin del av ansvaret, alle må hjelpe. Under 2.verdenskrig tok nabolandene imot flyende nordmenn, under krigen på Balkan evnet Norge å ta imot over 12000 flyktinger derfra, nå må vi brette opp armene og hjelpe syrerne fra den djævelskap de opplever. Jeg spurte personen som kommenterte i nettdebatten hva vedkommende gjør for å hjelpe men fikk aldri noe svar.

På søndag skal domprosten i Stavanger holde appell. En appell jeg ser veldig frem til. Ikke fordi jeg er kristen, men fordi jeg vet hun kommer snakke om fellesskap og kjærlighet, og om hvor absolutt nødvendig det er at vi ikke snur ryggen mot dem som trenger hjelpen og støtten vår. En annen appell jeg virkelig ser frem til å høre er når Mohamad Jaman fra Syria forteller om sine tanker og sine refleksjoner, en klok og varm mann skal dele med oss fra sin synsvinkel. I tillegg kommer også Røde Kors og Amnesty til å holde appell. Jeg håper det kommer mye folk på søndag og at vi får til en verdig og fin markering i høstsolen. Jeg vil oppfordre dem som ønsker det å ha med flagg, og hvis noen har plakater eller bannere må de gjerne ta disse med. La oss gjøre dette til en markering for medmenneskelighet, kjærlighet og mot. Mot til å stå opp imot urett, mot til å si fra og til å markere samhold og omsorg. Mot til å ta stilling.

Jeg håper jeg ser deg på søndag!