SmålandsBlomma

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen ...

Flagstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 93-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt. Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle  nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Let...

Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker...

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!...

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle. Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent t...

Fly me to the moon...... Denne er til deg, Lena. Vi har nok alle et ønske om å fly ivei en gang fra tid til annen. Inn i andre lukter, nye stemninger, fremmede lyder, nytt lys. Det hender jeg setter meg ned og kan gå helt inn i følelsen av å bevege meg med ørsmå skritt inn i en annen virkelighet, en annen tid. Det er en god følelse, det gir en opplevelse av frihet, av kreativitet, av kjærlighet til livet. En slags meditasjon, som jeg har blitt oppfordret til å øve på. Livet er så mye og så mangt, og idag tenker jeg på en barndomsvenninne som ikke lenger er blant oss. Hun fløy sin vei for mange år siden, hun orket ikke lenger å være en del av denne virkeligheten og dette livet. Hennes ønsker og tanker var til et annet sted, med andre lukter, et klarere lys og gode stemninger. Jeg savner henne fortsatt for det vakre mennesket hun var, til tross at hun har vært borte i mange år. Neste år skulle hun ha fylt førti år, et par måneder før meg. Idag ble tankene på henne vekket av en he...

Plutselig så kan en følelse slå inn over i deg og du rygger litt over kraften i den. Eller du våkner midt på natten og vet ikke helt hvorfor, før følelsene tar tak i deg og du vet det var derfor du våknet. En gang av og til setter jeg meg ned og funderer litt over livets små og store mysterier, og da er det mange tanker som melder seg. En av dem er undringen over hvordan mennesker rundt deg ser ut til å reagere så utrolig forskjellig på det som skjer, og i dette tilfelle på det som jeg har gjort meg bemerket for det siste året. Både dette med å være åpent kritisk til en del ulike forhold innenfor helsesektoren, og da spesielt sykehjemsdriften i Stavanger kommune. Men også dette med å åpne opp og være brutalt ærlig om hva det (kan) gjøre med et barn å leve i en hverdag der en forelder misbruker. Jeg er faktisk ganske forundret over hvordan noen reagerer og møter dette. Og litt forundret over at jeg lar meg forundre, på en måte. Og at følelsene kring det faktisk kan være ganske store...

Siste året har jeg vært aktiv i den åpne debatten i Stavanger rundt sykehjem, kvalitet, NPM, sykepleiefaget, økonomi, personalpolitikk og omsorg. Jeg har vært en del av helsevesenet i 15 år, og under den tiden har jeg opplevd en del som jeg tenker det er helt legitimt at settes lys på. Blant annet er jeg veldig kritisk til måten vi organiserer oss på, hvor mye økonomifokus det er, hvor liten vekt som legges på kvaliteten i tjenesten da det handler om å få budsjettet i balanse. Jeg er et engasjert menneske, jeg bryr meg om andre og jeg vil være med å lage byen vår enda bedre! Så jeg skriver kronikker og debattinnlegg og jeg sier fra om forhold jeg ikke syns er greie. Jeg sa for eksempel fra om forhold i sykehjemsavdelingen jeg var leder i, som jeg mente ikke harmonerte med å gi en verdig og god omsorg til mennesker med demenssykdom. Og jeg kommer til å fortsette å si fra, for hvis vi stilner, hvem skal da gi beskjed? Når Lise Askvik spurte meg om jeg ville være med og bidra med mine e...

Nå har vi gått drastisk til verks! Hvordan klarte vi oss uten alle skjermer når vi var små? Ungene idag er jo blitt totalt avhengige og i vårt hus har vi fått nok. Ipader er fjernet frem til sommerferien. Med unntak av skolearbeid skal iPad ikke brukes til noe spilling, surfing eller tv-titting. Etter en uke så har vi allerede fått oppleve at guttene er mer tilstede og lytter mer til det vi sier. Skjermene stjeler jo alt av oppmerksomhet! "Jeg skal bare se denne episoden ferdig", "jeg skal bare spille denne banen ferdig" osv osv har vært stående kommentarer hos oss og dette gidder ikke vi lenger. Vi er ikke foreldre for å stå på pinne for ungene pg la dem styre når og hvordan de har tenkt å lytte til oss eller delta i familien.  Det har blitt mye mas, kjefting og negativt fokus vedrørende iPad siste tiden, vi har prøvd å begrense spilletid og lignende og har forsåvidt klart det greit. 1 time maks til dagen, ingen iPad i ukedager, kun et par timer om dage...