Om å utlevere seg

Du har gitt meg sorg

Du har gjort meg mistenksom

Du har gjort meg tung

Jeg vil videre

Du holder meg igjen

Jeg vil glemme

Du lar meg ikke

Du har gjort meg rastløs

Søkende

Utrygg

Usikker

Jeg vil leve

Uten tunge tanker

Uten spørsmål

De er der enda

(skrevet for en del år siden) 

Livet er en prosess har jeg funnet ut. Det går sakte men sikkert fremover og gamle tanker blir enda eldre. Mer fjerne. Nye tanker kommer til. Gamle følelser mister noe av det skarpe, noe av det bitre ved seg. Hullet i kroppen blir kanskje litt mindre. Tomrommet har kanskje litt mykere kanter. Følelsene forsvinner aldri. De er på en måte alltid der, men noen ganger er de nesten, nesten borte. Jeg må lete for å finne dem. Må nedover i sjelen min, innover, å se om jeg finner dem. Det er gode stunder, da har jeg det bra. Da er livet godt, og jeg føler meg godt. Disse stundene er oftere nå en før.

Håpløsheten  rir meg iblant så heftig at jeg nesten ikke klarer å holde meg fast. Eller vil holde meg fast. Tanken på å slippe taket, på å lette og la det være er der og jeg må minne meg selv på hvor jeg er, hvem jeg er og hvorfor jeg er. Da finner jeg styrke, da kan jeg kjenne den lille, lille gnisten som får meg å stoppe. Som får meg å innse at det er verdt det. At følelsen av håpløshet går over. At den ikke er for alltid. Den forsvinner. Men den kommer også tilbake. Det vet jeg.

For ikke så mange år siden var disse tankene, følelsene- dette indre kaoset der ofte. Når jeg var yngre var det der hele tiden, det styrte meg og lot meg på en måte ikke slippe fri. Jeg har lært at skal man komme videre, over, er det avhengig av at man selv klarer å ta skrittet og virkelig ville. Jeg fikk mail for en stund siden, fra en jente som ikke klarte å gå videre men som ønsket, som prøvde, som strevet. Jeg kan relatere til det på så mange plan. Lenge ville jeg glemme, legge vekk, slutte tenke. Men jeg klarte ikke å slutte å være lei, sint og bitter. Og det kunne ikke denne jenta heller, hun var så sint. Jeg har skrevet et innlegg om sinne på bloggen min- om hvor altoppslukende det kan være. Hvordan det sluker deg, spiser deg.  Hun som mailet meg var midt oppi det, og jeg håper hun kommer videre og kan slippe taket. Jeg får en del spørsmål om det jeg skriver i denne bloggen, om jeg er veldig lei meg fordi pappa var alkoholiker, om jeg noen gang vil bli ferdig med det. Og noen spør meg om jeg er klar over hvordan jeg utleverer meg. Jeg pleier å svare at ja visst er jeg lei meg for at pappa var syk! Jeg hadde løyet hvis jeg svarte noe annet. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært, hadde ting vært annerledes. Men det spiser meg ikke lenger, det holder meg ikke våken om nettene. Det som skjærer mest er faktisk de gode minnene, de fine stundene. For de var vakre, og det er sårt at det ikke kunne vært flere av dem. Om jeg kommer videre? Helt klart. Man går videre, man lager nye spor og man legger ting bak seg. Men formet, det blir man. I hvert fall til viss del. Kan hende hadde jeg ikke hatt engasjementet mitt uten de erfaringene jeg hadde?

Utlevere seg. Ja, på en måte gjør jeg jo det. Men det koster ikke mye. Faktisk veldig lite. Fordi jeg vet at mine erfaringer er veldig like mange andre sine, mine tanker er veldig sammenfallende med andre barn av alkoholikere sine tanker. Mine følelser har det samme spennet som dems. Sårheten er der hos så mange av oss. Jeg føler derfor ikke at jeg utleverer noe særlig- fordi jeg er ikke særlig unik her, vi er mange. Og jeg tror det er fint at noen av oss forteller, åpent og ærlig, om hvordan det er. Mine barn vet jeg skriver blogg og de får lese så fort de er klar for det. Jeg har aldri, og vil aldri, skjule hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Fra en enkel arbeiderfamilie der far kjørte lastebil og drakk og mamma jobbet som renholder og som bakerassistent om natten, og som prøvde sitt beste for å gjøre forskjell for meg og min søster. Livet var slik, vi visste ikke noe annet og det er viktig at ungene som strever vet at andre har gått gjennom det, og gått videre. Det skal mine barn også vite- og når de spør meg om jeg er lei meg for at pappa er død, så kan vi snakke om det på en ærlig og åpen måte. Sammen.