Har vi råd til å ikke gripe inn?

Nå er det endelig sommer, luktene springer rett inn i oss og gjennom oss. Legger seg rundt oss som myke solstråler. Sansene har alle antenner ute og jeg nyter hvert minutt med lys, sol, varme og sommer. Samtidig tenker jeg på at det er mange der ute som ikke er like heldige som meg, som ikke kan ta inn over seg alt det nydelige som omgir oss. De som ikke ser meningen med noe av det. Følelsen av kulde, av utenforskap, av fremmedggjøring. At livet ikke helt angår akkurat dem. At de ikke egentlig har en plass her. Jeg vet det er mange som kjenner på disse følelsene, og jeg kan relatere til dem på et svært personlig plan, fordi jeg har også kjent på dem. Og med jevne mellomrom gjør jeg det fortsatt. Å ikke bli sett, hørt, berørt eller lyttet til når du trenger det som aller mest er hjerteskjærende vondt. Så vondt at du som ikke har opplevd det ikke kan sette deg inn i hvordan det er. Følelsen av å ikke være ønsket, av å gå i din egen verden der du står litt på siden av alt som skjer, som en betrakter. Å vandre gjennom timene, dagene og ukene uten at det ser ut til å bety noe for noen- slike følelser skal ikke noen ha, de er meget destruktive.

Det er viktig at vi orker ta diskusjonen og ser dem som har det slik som dette, som føler seg forlatt og som i ryggsekken sin har både traumaer, såre liv og diagnoser. Jeg har hatt det slik,  og opplever fortsatt å ha det slik i perioder i livet mitt. Det er nå slik en gang, at har du vært igjennom traumaer i livet ditt, så former de deg, og du blir til mens du går veien videre på livsveien. Jeg tror at vi alle går gjennom opplevelser i livene våre som kan traumatisere oss på mange måter. Alle som har levd en stund vet hvordan sorg, mørke og bitterhet oppleves, og vi vet også at hos noen forsvinner ikke de følelsene. De setter seg, de graver seg langt inn i sjelen og de preger et menneske for resten av dens liv.

I en ideell verden ville ingen hatt det slik, men aller minst skal dette skje hos barn og unge. Vi må se dem, vi må tørre å lytte og gå inn i det vanskelige. Det er mye jeg kunne ønske at jeg evnet å gi, begrensningene er der for meg også. For min oppvekst har skapt meg og gjort meg sårbar og litt flisete i kantene. Arrene etter de store sårene er noen ganger svært tynne og rives lett opp i. Hvordan kan vi hjelpe fremtidens voksne med å få det godt, gjøre de arrene de har sterke nok til å stå imot livets skraping og slit på dem? Er barnehagene nok rustet? Klarer skolene å ivareta disse ungene? En helsesøster på hundrevis av barn, i en liten stillingsprosent er ikke nok, det må mange flere stillingshjemler til. Det må utdannes flere. Og det pedagogiske personellet i barnehagene og skolen må få tid og rom til å være så mye tilstede at de ser disse sårbare barna. La dem være sammen med ungene de er ansatt for å ta hånd om og fjern måletrangen som gjennomsyrer offentlig sektor. Jeg trekker ofte paralleller til meg selv som barn og ungdom- det var ikke noen som så meg. Eller kan hende så de, men de evnet ikke å gjøre noe. Slikt kan vi ikke ha oss bekjent med i 2015. Det er uverdig og det er ikke bærekraftig.

Alle snakker høyt om at sykefraværet må ned, uføretrygdede må over på jobb, ungdomsledigheten må tas tak i, frafallet fra videregående skole må stoppes. Det diskuteres vilt hvem som gjemmer seg bak tallene. Vi vet at enormt mange er sykmeldt over lenger perioder for psykiske vansker. Jeg er også i risikogruppen for dette, jeg er klar over det, og mine nærmeste også. Hva med dem som er alene? Hvem ser dem? Det satses mye innenfor psykiatrien for tiden, heldigvis. Men politikerne må innse at livet formes i barneårene, og de sår som oppstår da kan prege oss for resten av livet. Uten tidlig innsats og helhetlig omsorg og hjelp er det mange som risikerer å gå i fella med ikke å ha utdanning, bli arbeidsledig eller varig ufør. Barnehage og skole er helt avgjørende for barna våre- hvis de går gjennom alle disse årene uten å fanges opp, kan det lage sår som aldri vil gro. Har vi råd til det? Sårbarheten og hulrommet i brystet til en person som faller utenfor er mye vanskeligere å ordne opp i hvis det har gått for langt. En skolehverdag som er tilpasset alle, der alle ungene blir sett for den de er, og der de får hjelp med det de trenger vil ikke bare være svært samfunnsøkonomisk viktig- men enormt utslagsgivende for det enkelte barn som ikke har vært så heldig og fått en god start i livet. Å endelig bli sett kan være redningen som kreves for et godt liv.

Mitt politiske engasjement tok meg til Stavanger Arbeiderparti- og i programmet vårt har vi mange tiltak for å komme videre på de områdene jeg nevner. Jeg håper du vil ta deg tid til en liten kikk i det programmet. For meg er det sosialdemokratiske grunnlaget med like muligheter for alle av avgjørende vekt når min stemme avgis i valget til høsten, jeg vil ikke ha et samfunn i full privatisering, utsalg av norske verdier, «meg-selv-først-politikk» eller symbolforslag for å vinne valg. Jeg håper du er enig.