SmålandsBlomma

Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn. Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke. Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her si...

"Victory is when your big in Japan" sang Alphaville en gang for en god del år siden. Uten sammenligning for øvrig så har dagen vært stor for meg, og jeg kjenner på en følelse av seier. For idag har jeg hatt min aller første dag som representant for Stavanger Arbeiderparti i kommunalstyret for levekår her i Stavanger. Det var spennende, litt nervøst men framfor alt veldig veldig kjekt. Følelsen av å ta en kjapp replikk med navnet mitt på et skilt foran meg, og de fremste levekårspolitikerne i byen rundt meg, var god. Jeg er stolt av meg selv, og dette føles virkelig som en seier. Når Margunn Ueland i Stavanger Aftenblad etter et intervju med meg før sommeren en gang, skrev at mitt største ønske var å komme i levekårsstyret etter valget, tenkte jeg for meg selv at det var et urimelig ønske, men ønsket det gjorde jeg. Og sannelig ble det slik. Hadde jeg visst dette for to år siden da jeg sto i en liten storm i Stavanger kommune med varsling og kritikk mot systemer og det jeg...

Jeg er i grunn en ganske enkel jente fra et tradisjonelt arbeidermiljø. Det er ikke mange i min store slekt som har universitetsutdanning, det er mange håndverkere og hardt arbeidende kvinner og menn hos oss. Som ikke er redd for å ta i et tak, svette litt eller skitne seg til på hendene. Morfar jobbet ved jernbanen og mamma og hennes søsken vokste opp under enkle kår. Vi hadde litt mer enn hun hadde som barn, men vi levde likevel med begrensede midler og et ganske lite hus. Og de fleste stemte rødt, sosialdemokratene var liksom et selvsagt valg. Så det har i grunnen ikke vært et særlig vanskelig valg for meg å finne partitilhørighet når jeg vel bestemte meg for å engasjere meg politisk, ideologisk sett er det liksom ikke noe spørsmål. Det viktigste for meg er at alle sikres de samme mulighetene, og at de derfra kan ta individuelle valg. Det ikke størrelsen på lommeboken som skal avgjøre om du får god helsehjelp eller en god skole. Det vil alltid være forskjeller på oss mennesker, noen...

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle. Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent t...

Gatas katt streifer hushjørna Stopper opp Lytter Ser seg rundt Setter seg plutselig ned vasker seg, litt nonchalant Jeg gjør hva jeg vil Bryr meg ikke om andre Å være katt Selvstendig Fri På jakt men likevel tilfreds Sove, lete, nyte Livet som det det er En evig vandring En lettsam historie Bladet vrir seg i vinden Flagrer, snur seg Men henger fast, sterk Sta, tiden er aldri  Kraftig men veik En hånd knuser fort En storm kan rive av Bladets liv likt våres Kraftig, sta, sterk veik, utsatt Sårbar Prisgitt, tiden er nå Hold fast, stå imot Ta imot Stein i veikanten, store Små, kantete, grå Noen kan du trø på Andre skjærer deg Noen lar deg sitte Hvile Mens du henter pusten Ikke alle tar tyngden din Vil være alene  Ønsker, tanker Følelser vi deler Orker vi  Vil vi Vi...

Plutselig så kan en følelse slå inn over i deg og du rygger litt over kraften i den. Eller du våkner midt på natten og vet ikke helt hvorfor, før følelsene tar tak i deg og du vet det var derfor du våknet. En gang av og til setter jeg meg ned og funderer litt over livets små og store mysterier, og da er det mange tanker som melder seg. En av dem er undringen over hvordan mennesker rundt deg ser ut til å reagere så utrolig forskjellig på det som skjer, og i dette tilfelle på det som jeg har gjort meg bemerket for det siste året. Både dette med å være åpent kritisk til en del ulike forhold innenfor helsesektoren, og da spesielt sykehjemsdriften i Stavanger kommune. Men også dette med å åpne opp og være brutalt ærlig om hva det (kan) gjøre med et barn å leve i en hverdag der en forelder misbruker. Jeg er faktisk ganske forundret over hvordan noen reagerer og møter dette. Og litt forundret over at jeg lar meg forundre, på en måte. Og at følelsene kring det faktisk kan være ganske store...

Tenk om man kunne byttet øyner Til øyner som ser alt det fine Som ikke ser skygger Som ikke ser det vonde Øyner som tørr å stole på det de ser Som ikke ser katastrofen Rundt hjørnet Som ikke krisemaksimerer Som vet at det ordner seg Som kan se i speilet Og se harmoni Ro Stillhet Tenkt om man kunne byttet øyner (skrevet for mange år siden) I barndom, tenår og ung voksenalder hadde jeg ikke navn på hva pappa var og hva pappa gjorde med og mot meg. Jeg visste det fantes noe som het alkoholiker. Men jeg tenkte at det ikke angikk meg, det var ikke det pappa var, det var nok ikke så farlig det han gjorde. Han drakk ikke så mye, han var ikke skitten, hjemløs eller uten familie. Han drakk ikke hver dag. I perioder ja, men ikke over det jevne. Så begrepene alkoholiker og alkoholisme var ikke begreper jeg identifiserte meg med. Det gjaldt ikke meg og oss, og dermed fornektet jeg på mange måter i alle år at det var så alvorlig som det faktisk var. For me...

Ikveld deler jeg den meget informative og oppklarende kronikken til Stavanger Arbeiderpartis Dag Mossige, i Aftenbladet 14.06.15. Her forteller han på en klinkende klar måte noen av forskjellene mellom Ap og Høyre i Stavanger. Det er ikke til å stikke under en stol at Stavanger har hatt medvind i de årene Høyre har styrt byen, de er jammen gode på å fortelle om alt det gode de har gjort. Men nå har det sluttet å regne oljepenger, vi har lite eller ingenting oppspart i buffer, og posisjonen tar ikke ansvar for dette. Stavanger trenger så absolutt ny sjåfør. Valg 2015 – Stavanger: Forskjellen på Høyre og Ap "En lærer undrer på om hun har en jobb å gå til etter ferien. På Madla står en ny hall til 256 millioner kroner for det meste ubrukt, for det meste betalt av dine skattepenger. Høyre har ledet Stavanger i 20 år – de 20 beste i byens historie. Ikke en krone er satt av på bok. Nå kommer kuttene. Mange føler på kroppen hva en dårlig kommuneøkonomi betyr. Hvorfor var ikke vi, de...

Sollys gir håp Trøst, små varme krystaller Av inderlighet   Følelsen av gnistrende Stråler på mine kinn Anelsen av brann Kraften, stormen   I dypet av sjelen Omslutt av heten, håpet Tankene reiser Følelsene gråter   Varmen smelter, durer Trasser indre kulde Som en misjon av mildhet Av omsorg   Leter, trenger inn Hviler og gir Når kvelden faller Ligger varmen igjen Gul dyne av håp   Fotograf: Gunn Elin Veivåg (Zanzibar)

Livsvalg som ung og voksen Noen ganger tar vi valg som får konsekvens er vi ikke var klar over. Kanskje  gode, eller kanskje litt vonde, tøffe eller vanskelige. Hvis du fortsetter å lese skal jeg fortelle om et valg jeg tok for litt mer enn et år siden, som for meg har fått slike konsekvenser at jeg måtte revurder e alt sammen og tenke nytt. Når jeg var atten, nitten år  var j eg nok som de fleste andre på samme alder - fryktløs, rastløs og uovervinnelig. Energien min brukte jeg på å ta valg som hadde både kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Uten at jeg egentlig ar klar over det, ville noen av de m  føre meg inn på veien til det livet jeg lever i dag, som snart førtiåring. Du tenker gjerne ikke over det i ditt liv  idag , at de små og store beslutningene du hele tiden tar, vil være en av alle de små perlene på din livssti, og at de vil føre deg dit du en dag skal. Mye er tilfeldig, og blir til underveis. Annet er mer gjennomtenkt, men får allikevel konsekve...