SmålandsBlomma

Hei kjære dere Høsten legger armene rundt oss og mørket blir litt tettere for hver dag. Jeg nyter lyden av tørre, gule blader som virvler rundt, og følelsen av stillhet om kvelden med levende lys og en kopp te. Jeg har ikke blogget på en stund av den enkle grunn at noe annet tok oppmerksomheten min så kraftig, så intenst, at jeg bare måtte kjøre på. Boken har vært i min sjel lenge, og bare ventet på å slippe ut. Det var bare spørsmål om tid, og for tre uker siden banket den på og ville se dagslys. Det har den fått. Jeg har skrevet og skrevet og så var den ferdig. Nå venter jeg på beslutningen om hvem som skal trykke den. For jeg kan stolt si at flere mindre forlag faktisk er interessert og det gjør meg virkelig stolt og ydmyk. Tenk at min historie berører. Boken ja. Det er min historie, min fortelling. Den er ærlig, den er usensurert og den viser akkurat hvordan det var, er, å vokse opp ved siden av en foreldrer som ikke har det bra. I mitt tilfelle min pappa, so...

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s...

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og pappa. Og jeg har oppdaget at disse virkelig berører. At det er mange som kjenner seg igjen, som også gråter og har mange tanker som sitter i årevis. Noen er fortsatt midt i sorgen, sinnet, frustrasjonen. Andre har gått videre, har forsonet seg, har tilgitt. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt, men jeg tror det. Det føles slik. Det har tatt lang tid, og det er nok noe som går igjen hos mange som har hatt slike opplevelser i barndommen. I dag har jeg tenkt å skrive litt om de fine stundene. Små, magiske øyeblikk som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg kjenner etter hvert at mine innlegg gjør forskjell, at de er viktige og nyttige. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg var fra starten av litt i tvil om det hadde verdi å åpne seg- jeg ser nå at det uten tvil har det. Pappa var et menneske med mange indre demoner, jeg er helt sikker på at han ikke hadde det godt inni seg, og at det var en av årsakene til at han drakk så mye som han gjorde. Men likevel v...

Mamma er sint Dumme mamma Jeg er ikke glad i deg mer mamma Hvorfor er du sint Mamma Er du sint Mamma Hva er det mamma Hvorfor griner du Trøste mamma Kose mamma Er glad i deg (mamma) Jeg ble mamma igjen to år etter første fødsel. Nesten på dagen to år etter. En sønn til. Et til lite vidunder. Og så kom alt sammen tilbake igjen. Med nesten samme styrke som sist. Jeg strevde og kjempet. Jeg misstrivdes hjemme med babyen og ville bare begynne å jobbe. Jeg hadde trosset fastlegen sin anbefaling om ikke å stresse inn i enda en småbarnsperiode, han ville ikke jeg skulle slutte gå hverken i samtaler eller spise medisiner så fort. Men det var jo ikke hans valg, det var mitt. Jeg sprang inn i det, med åpne og lukkede øyne på samme gang. Og det ble like tungt denne gangen. Eldste mann snakket og spurte meg hvorfor jeg var så sint, hvorfor jeg var så lei. Han knyttet seg en periode mer til sin pappa enn til meg. Jeg fungerte sannsynligvis ...

Du har gitt meg sorg Du har gjort meg mistenksom Du har gjort meg tung Jeg vil videre Du holder meg igjen Jeg vil glemme Du lar meg ikke Du har gjort meg rastløs Søkende Utrygg Usikker Jeg vil leve Uten tunge tanker Uten spørsmål De er der enda (skrevet for en del år siden)  Livet er en prosess har jeg funnet ut. Det går sakte men sikkert fremover og gamle tanker blir enda eldre. Mer fjerne. Nye tanker kommer til. Gamle følelser mister noe av det skarpe, noe av det bitre ved seg. Hullet i kroppen blir kanskje litt mindre. Tomrommet har kanskje litt mykere kanter. Følelsene forsvinner aldri. De er på en måte alltid der, men noen ganger er de nesten, nesten borte. Jeg må lete for å finne dem. Må nedover i sjelen min, innover, å se om jeg finner dem. Det er gode stunder, da har jeg det bra. Da er livet godt, og jeg føler meg godt. Disse stundene er oftere nå en før. Håpløsheten  rir meg iblant så heftig at jeg nesten ikke klarer å holde meg ...

Hei kjære deg. Jeg håper sommeren lever godt med deg, og at dagene er fylt med glede og ro. Det er ikke så lenge til barna våre skal tilbake til skolen etter en lang sommerferie. De skal lukte på nye skolebøker, vise hverandre de nye klærne sine eller det nye penalet. De skal igjen forholde seg til hverdagen med venner, lekser, fritidsaktiviteter og skolen som arbeidsplass. Ferien, friheten, sommeren må på en måte legges bak, og fokuset må snus fremover til semesteret som ligger foran dem. Mange har hatt en underbar sommer med mye som har skjedd. De har opplevd masse, og de har vokst på det. Men noen har ikke opplevd så mye kjekt, de har hatt mange uker fri fra skolen, men de har vært låst i et liv de ikke kunne velge bort. Jeg sier dette, fordi slik hadde jeg det som barn i alle mine ferier. Første dagen etter sommerferien er en dag de fleste unger gleder seg så mye til! Fargestiftene som du skal bruke til å fortelle hva du har gjort hele sommeren. Hvor har du vært? Hvem har du tr...

Jag har en syster som heter Lillstrumpan. En vacker, snäll och varm lillasyster. En person som jag har blivit mer och mer glad i ju äldre jag blivit. Som barn tyckte jag hon var en förfärligt plågsam varelse, och hon gick mig totalt på nerverna. Jag körde med henne ända tills hon blev starkare än mig och plötsligt var den som vann slagsmålen. Ända sen hon var 10 och jag 13 har hon varit mig överlägsen i fysisk styrka.  Men hon har ändå alltid varit min lillasyster, som jag har känt ett ansvar för, som jag önskat att jag kunnat skydda, ta hand om, skona. Hon kallar mig för Syster Yster. När jag läser mina gamla dagböcker från långa, ganska olyckliga ungdomsår så är inte alltid min syster så mycket omtalad där. Hon är som en kuliss, en statist. Hon är där, men ändå inte. Men ibland står det att hon ska "sova över" på mitt rum, som låg i andra änden av huset. Det var lite lugnare där. Eller, det var det inte alltid, för mitt rum låg vägg i vägg med garaget, och det var där p...

När man sitter under detta trädet och tittar på skönheten runt sig, kan man samla tankarna och finna en skör inre harmoni. Det är hela tiden en fråga om att balansera. På den ena sidan lycka, trygghet, ro. På den andra sidan osäkerhet, vemod. Livet är ett jävligt osäkert lotteri, många drar en skitlott medan andra vinner högsta vinsten. Jag tror jag har dragit en ganska okej lott i detta livet, en lott som med åren har fått ett kraftigt ökat värde. Som började olyckligt, ruttet. Men som har klättrat uppåt, framåt. Steg för steg. Under träden hos mamma, i huset hon har ägt, älskat och tagit hand om i snart 20 år. Konstigt att själen hittar den där sköra balansen just här.    Jag har alltid älskat blåklockor. Efter syrener och kanske peoner är det nog det närmaste fullkommenhet hos en blomma tror jag. Luftig, hög, fri, vacker. Stark- men också så tunn att den lätt bryter för en ond hänsikt. Lätt svajande i försiktig sommarvind, lite nonchalant där den står i g...

Gå seg vill Jævlig frustrert Alltid utålmodig Sinna Lei Men likevel Håpet er der Noen dager Håpet om mindre Sinne Mindre frustrasjon Ikke så stor klump i halsen Å være alene i verden Må nok en sånn som jeg Leve med Er du som leser dette vilsen? Utrygg? Redd fremtiden? Tenker du iblant at det ikke er noen mening med noe av det som skjer, at det ikke tar bort følelsene av håpløshet likevel? Jeg var så vilsen i så mange år, en del av min sjel er det ennå, og vil nok alltid være det. Jeg lette etter en sjelefred jeg ikke hadde mulighet til å finne. Der var et hull inni meg, et mørke, en følelse av håpløshet, av noe som dro meg ned, bort. Når hver eneste uke i alt det du kan huske av barndom preges av usikkerhet, knust håp og sinne, så vil det nødvendigvis prege deg også i voksen alder. På en eller annen måte vil det alltid være en del av meg. Jeg har endevendt pappa i mine tanker, for å prøve å forstå hva som gjorde han til den han var.  Når je...

Tenk om man kunne byttet øyner Til øyner som ser alt det fine Som ikke ser skygger Som ikke ser det vonde Øyner som tørr å stole på det de ser Som ikke ser katastrofen Rundt hjørnet Som ikke krisemaksimerer Som vet at det ordner seg Som kan se i speilet Og se harmoni Ro Stillhet Tenkt om man kunne byttet øyner (skrevet for mange år siden) I barndom, tenår og ung voksenalder hadde jeg ikke navn på hva pappa var og hva pappa gjorde med og mot meg. Jeg visste det fantes noe som het alkoholiker. Men jeg tenkte at det ikke angikk meg, det var ikke det pappa var, det var nok ikke så farlig det han gjorde. Han drakk ikke så mye, han var ikke skitten, hjemløs eller uten familie. Han drakk ikke hver dag. I perioder ja, men ikke over det jevne. Så begrepene alkoholiker og alkoholisme var ikke begreper jeg identifiserte meg med. Det gjaldt ikke meg og oss, og dermed fornektet jeg på mange måter i alle år at det var så alvorlig som det faktisk var. For me...

Det er lov å hate, kjære du. Det er helt normalt å hate når noen gjør deg så ille. Men det er så viktig at du blir ferdig med det hatet. Du kan ikke leve livet ditt med så mye negative følelser inni deg, det vil bli så vondt. Du må ta oppgjør, du må forsone deg, du må kanskje akseptere når du blir bedt om forlatelse. Om du blir bedt om det. Ikke alle blir det. Min pappa ba aldri meg skikkelig om forlatelse, kan hende hadde det skjedd en gang, det får jeg aldri vite, siden han ikke lever lenger. Men får du sjansen til å legge bak deg slike vonde hendelser, sjansen til å sette punktum- er mitt råd å ta den sjansen. Det er ikke alt vi kan forsone oss med, ikke alt som skal settes strek over. Men punktum etter kan vi egentlig sette på det meste. Dagens innlegg handler om de enorme hatfølelsene jeg hadde for pappa i mange mange år. Det har jeg ikke lenger- det jeg skriver om idag er ikke lenger det jeg føler. Men slik kan det altså oppleves. Om man ikke er verdt noe Kan man leve da...

Mine innlegg om politikk engasjerer politisk aktive- ikke alle er det. Det jeg skriver om mine opplevelser med en pappa som var alkoholiker, viser seg å berøre mange. Jeg får så fine kommentarer og meldinger fra mennesker som kjenner noen som hadde det slik, som hadde det slik selv som barn, eller som bare ble berørt og ønsker å si det. Det betyr så masse, at det jeg skriver kan berøre og gjøre noe for noen andre. Hvis dere som leser vil hjelpe meg og dele og spre det jeg skriver ville jeg blitt veldig veldig takknemlig. Kanskje et barn eller en ungdom der ute leser og finner noe trøst i det. Eller bare leser og vet at det er andre, jeg er ikke alene. Innlegget i kveld handler om da jeg fortalte, uten at noe skjedde. Det er skrevet med et ønske om at alle voksne som får slike signaler GJØR noe. Og med beskjeden til alle barn; si det igjen, igjen og igjen. Si det til noen andre hvis den første du forteller ikke evner å gjøre noe! Jeg gjorde ikke det, jeg fortalte bare en gang- det angre...

Det skraper i innkjørselen Noen snubler Finner balansen igjen Går inn Bråker Skriker Slenger noe fra seg Jeg holder for ørene Låser døren min Vil ikke se noen Vet hva som skjer Hvorfor er det slik Kan det ikke slutte Kan jeg få dø?       Jeg hører det med en gang. Før han tar det første skrittet på innkjørselen vet jeg. Det kom egentlig ikke som noen overraskelse heller, jeg vet det jo. Jeg vet det alltid, hver eneste gang. Men håpet er der likevel, ørlite, svakt og tryglende. Håpet om at han hadde hørt min bønn denne gangen. Denne gangen, men ikke de forrige. Jeg rister på hodet for meg selv. Hvorfor skulle han det? Han har jo aldri gjort det før. Dette er normalen, det er slik det er og slik det alltid vil være. Jeg vet jo det. Skrittene snubler litt, det river i singelen og jeg vet at det er slik det alltid er. Pappa er full igjen. Å være tretten år og ha en pappa som drikker hver eneste helg er vondt ...