SmålandsBlomma

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen ...

Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn. Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke. Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her si...

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s...

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle. Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent t...

Nå er det endelig sommer, luktene springer rett inn i oss og gjennom oss. Legger seg rundt oss som myke solstråler. Sansene har alle antenner ute og jeg nyter hvert minutt med lys, sol, varme og sommer. Samtidig tenker jeg på at det er mange der ute som ikke er like heldige som meg, som ikke kan ta inn over seg alt det nydelige som omgir oss. De som ikke ser meningen med noe av det. Følelsen av kulde, av utenforskap, av fremmedggjøring. At livet ikke helt angår akkurat dem. At de ikke egentlig har en plass her. Jeg vet det er mange som kjenner på disse følelsene, og jeg kan relatere til dem på et svært personlig plan, fordi jeg har også kjent på dem. Og med jevne mellomrom gjør jeg det fortsatt. Å ikke bli sett, hørt, berørt eller lyttet til når du trenger det som aller mest er hjerteskjærende vondt. Så vondt at du som ikke har opplevd det ikke kan sette deg inn i hvordan det er. Følelsen av å ikke være ønsket, av å gå i din egen verden der du står litt på siden av alt som skjer, som e...

Gå seg vill Jævlig frustrert Alltid utålmodig Sinna Lei Men likevel Håpet er der Noen dager Håpet om mindre Sinne Mindre frustrasjon Ikke så stor klump i halsen Å være alene i verden Må nok en sånn som jeg Leve med Er du som leser dette vilsen? Utrygg? Redd fremtiden? Tenker du iblant at det ikke er noen mening med noe av det som skjer, at det ikke tar bort følelsene av håpløshet likevel? Jeg var så vilsen i så mange år, en del av min sjel er det ennå, og vil nok alltid være det. Jeg lette etter en sjelefred jeg ikke hadde mulighet til å finne. Der var et hull inni meg, et mørke, en følelse av håpløshet, av noe som dro meg ned, bort. Når hver eneste uke i alt det du kan huske av barndom preges av usikkerhet, knust håp og sinne, så vil det nødvendigvis prege deg også i voksen alder. På en eller annen måte vil det alltid være en del av meg. Jeg har endevendt pappa i mine tanker, for å prøve å forstå hva som gjorde han til den han var.  Når je...

Fly me to the moon...... Denne er til deg, Lena. Vi har nok alle et ønske om å fly ivei en gang fra tid til annen. Inn i andre lukter, nye stemninger, fremmede lyder, nytt lys. Det hender jeg setter meg ned og kan gå helt inn i følelsen av å bevege meg med ørsmå skritt inn i en annen virkelighet, en annen tid. Det er en god følelse, det gir en opplevelse av frihet, av kreativitet, av kjærlighet til livet. En slags meditasjon, som jeg har blitt oppfordret til å øve på. Livet er så mye og så mangt, og idag tenker jeg på en barndomsvenninne som ikke lenger er blant oss. Hun fløy sin vei for mange år siden, hun orket ikke lenger å være en del av denne virkeligheten og dette livet. Hennes ønsker og tanker var til et annet sted, med andre lukter, et klarere lys og gode stemninger. Jeg savner henne fortsatt for det vakre mennesket hun var, til tross at hun har vært borte i mange år. Neste år skulle hun ha fylt førti år, et par måneder før meg. Idag ble tankene på henne vekket av en he...

Det skraper i innkjørselen Noen snubler Finner balansen igjen Går inn Bråker Skriker Slenger noe fra seg Jeg holder for ørene Låser døren min Vil ikke se noen Vet hva som skjer Hvorfor er det slik Kan det ikke slutte Kan jeg få dø?       Jeg hører det med en gang. Før han tar det første skrittet på innkjørselen vet jeg. Det kom egentlig ikke som noen overraskelse heller, jeg vet det jo. Jeg vet det alltid, hver eneste gang. Men håpet er der likevel, ørlite, svakt og tryglende. Håpet om at han hadde hørt min bønn denne gangen. Denne gangen, men ikke de forrige. Jeg rister på hodet for meg selv. Hvorfor skulle han det? Han har jo aldri gjort det før. Dette er normalen, det er slik det er og slik det alltid vil være. Jeg vet jo det. Skrittene snubler litt, det river i singelen og jeg vet at det er slik det alltid er. Pappa er full igjen. Å være tretten år og ha en pappa som drikker hver eneste helg er vondt ...

Denne helgen har det vært russetreff i Kongeparken, og i forkant av denne var det mange diskusjoner i diverse medier rundt de så kalte russesangene. Personlig mener jeg at disse "sangene" er fullstendig horrible, de er svært lite morsomme, og de hjelper overhodet ikke noenting på den stadige debatten om likestilling, jenters rolle i samfunnet og fokus på kropp/sex. Jeg klarte selvsagt ikke å la være å delta i denne debatten. Det var i grunn ikke fordi jeg følte jeg måtte på noen som helst måte, men fordi jeg registrerte at det var unge jenter, og russejenter, som deltok og forsvarte disse sangene, da ble jeg trigget, og jo, da måtte jeg delta likevel. "Hore", "luremus", "det er lov å være hore", "gå ned på kne", "vi skal til fittefjellet", "åpne munnen og ta imot mine juveler" og annet like useriøst og enormt fornedrende syns de altså var morsomt, uskyldig, kjekt og helt i orden. Jeg prøvde flere ganger å få gode s...