SmålandsBlomma

Frost Biter sig fast En känsla av öde En tanke, så flyktig Så skör att du gråter Saknaden Vemodet Det biter River Outhärdligt, men ändå Inte ännu När ringen ska slutas Och livet ska levas Det är då det slår Hårt Du ser, förstår Det som är, var inte Det som var, finns Alltid

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen ...

Hei kjære dere Høsten legger armene rundt oss og mørket blir litt tettere for hver dag. Jeg nyter lyden av tørre, gule blader som virvler rundt, og følelsen av stillhet om kvelden med levende lys og en kopp te. Jeg har ikke blogget på en stund av den enkle grunn at noe annet tok oppmerksomheten min så kraftig, så intenst, at jeg bare måtte kjøre på. Boken har vært i min sjel lenge, og bare ventet på å slippe ut. Det var bare spørsmål om tid, og for tre uker siden banket den på og ville se dagslys. Det har den fått. Jeg har skrevet og skrevet og så var den ferdig. Nå venter jeg på beslutningen om hvem som skal trykke den. For jeg kan stolt si at flere mindre forlag faktisk er interessert og det gjør meg virkelig stolt og ydmyk. Tenk at min historie berører. Boken ja. Det er min historie, min fortelling. Den er ærlig, den er usensurert og den viser akkurat hvordan det var, er, å vokse opp ved siden av en foreldrer som ikke har det bra. I mitt tilfelle min pappa, so...

Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker...

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o...

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s...

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine? På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med ar...

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!...

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og pappa. Og jeg har oppdaget at disse virkelig berører. At det er mange som kjenner seg igjen, som også gråter og har mange tanker som sitter i årevis. Noen er fortsatt midt i sorgen, sinnet, frustrasjonen. Andre har gått videre, har forsonet seg, har tilgitt. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt, men jeg tror det. Det føles slik. Det har tatt lang tid, og det er nok noe som går igjen hos mange som har hatt slike opplevelser i barndommen. I dag har jeg tenkt å skrive litt om de fine stundene. Små, magiske øyeblikk som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg kjenner etter hvert at mine innlegg gjør forskjell, at de er viktige og nyttige. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg var fra starten av litt i tvil om det hadde verdi å åpne seg- jeg ser nå at det uten tvil har det. Pappa var et menneske med mange indre demoner, jeg er helt sikker på at han ikke hadde det godt inni seg, og at det var en av årsakene til at han drakk så mye som han gjorde. Men likevel v...