SmålandsBlomma

Verdig eldreomsorg : Helsesviket :  "Mange helseansatte begynner å få nok. Flere tar bladet fra munnen og står frem med kritikk av et helsesystem som er stadig mer til hi...

Flagstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 93-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt. Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle  nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Lett å

"Victory is when your big in Japan" sang Alphaville en gang for en god del år siden. Uten sammenligning for øvrig så har dagen vært stor for meg, og jeg kjenner på en følelse av seier. For idag har jeg hatt min aller første dag som representant for Stavanger Arbeiderparti i kommunalstyret for levekår her i Stavanger. Det var spennende, litt nervøst men framfor alt veldig veldig kjekt. Følelsen av å ta en kjapp replikk med navnet mitt på et skilt foran meg, og de fremste levekårspolitikerne i byen rundt meg, var god. Jeg er stolt av meg selv, og dette føles virkelig som en seier. Når Margunn Ueland i Stavanger Aftenblad etter et intervju med meg før sommeren en gang, skrev at mitt største ønske var å komme i levekårsstyret etter valget, tenkte jeg for meg selv at det var et urimelig ønske, men ønsket det gjorde jeg. Og sannelig ble det slik. Hadde jeg visst dette for to år siden da jeg sto i en liten storm i Stavanger kommune med varsling og kritikk mot systemer og det jeg

Hei kjære dere Høsten legger armene rundt oss og mørket blir litt tettere for hver dag. Jeg nyter lyden av tørre, gule blader som virvler rundt, og følelsen av stillhet om kvelden med levende lys og en kopp te. Jeg har ikke blogget på en stund av den enkle grunn at noe annet tok oppmerksomheten min så kraftig, så intenst, at jeg bare måtte kjøre på. Boken har vært i min sjel lenge, og bare ventet på å slippe ut. Det var bare spørsmål om tid, og for tre uker siden banket den på og ville se dagslys. Det har den fått. Jeg har skrevet og skrevet og så var den ferdig. Nå venter jeg på beslutningen om hvem som skal trykke den. For jeg kan stolt si at flere mindre forlag faktisk er interessert og det gjør meg virkelig stolt og ydmyk. Tenk at min historie berører. Boken ja. Det er min historie, min fortelling. Den er ærlig, den er usensurert og den viser akkurat hvordan det var, er, å vokse opp ved siden av en foreldrer som ikke har det bra. I mitt tilfelle min pappa, so

Idag ønsker jeg å fortelle en historie. Om en jente som begynte å rope litt, som sto i stormen og kjempet med vinden i håret. Og som etter hvert forstod at alt man gjør har konsekvenser på en eller annen måte, at alt hun sa eller gjorde ville utløse reaksjoner, tanker og følelser. Både hos henne selv og hos andre. " H un var en helt vanlig jente. Ikke særlig ung. Ikke særlig gammel. Ganske sånn passe. Livet henne var som de fleste andre sine liv. Fylt av det et liv skal være fylt av. Følelser og tanker som skal være der i like stor dose som hos flertallet. Bekymringer. Lykke. S å en dag kjente hun at det var nok. Hun var gått lei av noe. Hun klarte ikke å være stille. Hun begynte å rope høyt og startet samtidig byggingen av plattformen som senere ville danne fundamentet hun skulle stå på resten av livet. Det sterke, urokkelige, gode fundamentet. Som ga styrke og enda mer mot. Som gjorde at hun turte å fortsette å rope. D en dagen hun for alvor startet å rope høyt, var star

Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye s

Kan man noen gang glemme? Kan sansene, følelsene, sjelen til barna som er på flukt fra krigens brutalitet, noen gang glemme det de har sett, hørt, følt på? Jeg lider med alle disse små uskyldige barna, jeg får lyst å holde rundt dem alle sammen. Viske stille i ørene deres at det vil gå fint, alt er en vond drøm, det går fint. Kjenne pusten deres i det den roer seg ned, når brystet slutter å hive etter tryggheten rundt, når vissheten når dem om at alt ikke er helvete, men alt er trygghet og varme. Hvordan skal de kunne glemme og gå videre uten sår i sjelene sine? På en måte tror jeg det går, på en annen ikke. Vi er mange som har sår i sjelene våre, men vi har gått videre. Jeg har sår i min sjel, men jeg lever, og jeg har det fint nå. Hos noen av oss danner det seg et så sterkt arrvev over de sårene, at vi klarer å leve med dem, og vokse, være oss, lykkelige og velfungerende. Mine sår var dype, noen arr er ikke særlig sterke, og kunne egentlig vært revne opp ganske enkelt. Hva med ar

Streets of Syria (fotograf ukjent) På søndag er det markering i Stavanger. En markering mot krigen i Syria, mot den syke, gale volden som preger landet. Men det er også en markering for å vise at vi bryr oss, at vi føler omsorg for dem som står midt i dette helvetet, at vi strekker ut armene våre og at vi vil hjelpe. Jeg er helt klar over at dette på mange måter er en symbolsk markering uten umiddelbar effekt for dem som sitter i synkende båter, for ungene som sover på betonggulv i Ungarn, for dem som ikke overlever i trailerne som skal føre dem fra krigen til tryggheten, men isteden fører dem rett i døden. Men hvis vi ikke signaliserer til omgivelsene at det er saker og ting vi ikke godtar, som vi ikke lukker øynene for, som er helt uakseptable, hvordan skal vi da kunne gjøre noen forskjell? Flere har spurt meg hva som motiverer og engasjerer meg i denne saken. Det er vel egentlig åpenbart. Krisen, skjebnene, bildene slår meg rett i magen hver gang jeg ser dem. Jeg vil gjøre noe!

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennesker

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og pappa. Og jeg har oppdaget at disse virkelig berører. At det er mange som kjenner seg igjen, som også gråter og har mange tanker som sitter i årevis. Noen er fortsatt midt i sorgen, sinnet, frustrasjonen. Andre har gått videre, har forsonet seg, har tilgitt. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt, men jeg tror det. Det føles slik. Det har tatt lang tid, og det er nok noe som går igjen hos mange som har hatt slike opplevelser i barndommen. I dag har jeg tenkt å skrive litt om de fine stundene. Små, magiske øyeblikk som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg kjenner etter hvert at mine innlegg gjør forskjell, at de er viktige og nyttige. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg var fra starten av litt i tvil om det hadde verdi å åpne seg- jeg ser nå at det uten tvil har det. Pappa var et menneske med mange indre demoner, jeg er helt sikker på at han ikke hadde det godt inni seg, og at det var en av årsakene til at han drakk så mye som han gjorde. Men likevel v

Mamma er sint Dumme mamma Jeg er ikke glad i deg mer mamma Hvorfor er du sint Mamma Er du sint Mamma Hva er det mamma Hvorfor griner du Trøste mamma Kose mamma Er glad i deg (mamma) Jeg ble mamma igjen to år etter første fødsel. Nesten på dagen to år etter. En sønn til. Et til lite vidunder. Og så kom alt sammen tilbake igjen. Med nesten samme styrke som sist. Jeg strevde og kjempet. Jeg misstrivdes hjemme med babyen og ville bare begynne å jobbe. Jeg hadde trosset fastlegen sin anbefaling om ikke å stresse inn i enda en småbarnsperiode, han ville ikke jeg skulle slutte gå hverken i samtaler eller spise medisiner så fort. Men det var jo ikke hans valg, det var mitt. Jeg sprang inn i det, med åpne og lukkede øyne på samme gang. Og det ble like tungt denne gangen. Eldste mann snakket og spurte meg hvorfor jeg var så sint, hvorfor jeg var så lei. Han knyttet seg en periode mer til sin pappa enn til meg. Jeg fungerte sannsynligvis

Jeg er i grunn en ganske enkel jente fra et tradisjonelt arbeidermiljø. Det er ikke mange i min store slekt som har universitetsutdanning, det er mange håndverkere og hardt arbeidende kvinner og menn hos oss. Som ikke er redd for å ta i et tak, svette litt eller skitne seg til på hendene. Morfar jobbet ved jernbanen og mamma og hennes søsken vokste opp under enkle kår. Vi hadde litt mer enn hun hadde som barn, men vi levde likevel med begrensede midler og et ganske lite hus. Og de fleste stemte rødt, sosialdemokratene var liksom et selvsagt valg. Så det har i grunnen ikke vært et særlig vanskelig valg for meg å finne partitilhørighet når jeg vel bestemte meg for å engasjere meg politisk, ideologisk sett er det liksom ikke noe spørsmål. Det viktigste for meg er at alle sikres de samme mulighetene, og at de derfra kan ta individuelle valg. Det ikke størrelsen på lommeboken som skal avgjøre om du får god helsehjelp eller en god skole. Det vil alltid være forskjeller på oss mennesker, noen

Du har gitt meg sorg Du har gjort meg mistenksom Du har gjort meg tung Jeg vil videre Du holder meg igjen Jeg vil glemme Du lar meg ikke Du har gjort meg rastløs Søkende Utrygg Usikker Jeg vil leve Uten tunge tanker Uten spørsmål De er der enda (skrevet for en del år siden)  Livet er en prosess har jeg funnet ut. Det går sakte men sikkert fremover og gamle tanker blir enda eldre. Mer fjerne. Nye tanker kommer til. Gamle følelser mister noe av det skarpe, noe av det bitre ved seg. Hullet i kroppen blir kanskje litt mindre. Tomrommet har kanskje litt mykere kanter. Følelsene forsvinner aldri. De er på en måte alltid der, men noen ganger er de nesten, nesten borte. Jeg må lete for å finne dem. Må nedover i sjelen min, innover, å se om jeg finner dem. Det er gode stunder, da har jeg det bra. Da er livet godt, og jeg føler meg godt. Disse stundene er oftere nå en før. Håpløsheten  rir meg iblant så heftig at jeg nesten ikke klarer å holde meg fast. Ell

For meg vill det vært utrolig fint om du som leser bloggen min kommenterer og legger igjen tanker om innhold, hva du syns mangler og hva du mener er bra. Tips om temaer å skrive om er også alltid kjekt å motta! Lengst til høyremargen finner du også en slags "karaktersetting" på bloggen som helhet, en slags avstemning. Veldig kjekt for meg å vite om dere som leser liker det jeg skriver om eller ikke :) Ha en fin dag videre!

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle. Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent to mennesker, t