Appeller, minner og om å gjøre en forskjell
Ny vri på selfien idag. Sitter og lytter på miksen av Barne-TV inne og stormen ute. Ser ut i mørket og tenker på hvor heldig jeg er som kan sitte her med en PC på fanget og skrive på boken min, i fred og ro, med et varmt hus og trygge barn.
Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke.
Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her sitter jeg. Hvem som er der ute i mørket uten tak over hodet eller tørre strømper på føttene tør jeg ikke tenke for mye på, fordi jeg vet det er så mange. Neste lørdag skal jeg holde en appell på en støttemarkering for Syria. Jeg er stolt av å ha blitt spurt, og jeg håper bare jeg klarer det uten å gråte. Fordi det som skjer der nede er så innforjævli vondt å tenke på, og da jeg ble spurt om å holde den appellen tenkte jeg, ja, selvsagt skal jeg det. Så kom neste tanke, hva skal jeg si? Ikke noe jeg sier vil jo spille noen rolle likevel. Men, så konkluderte jeg med at sånn innstilling kan man jo ikke ha. Tenker vi sånn alle sammen så går det jo kjepprett en vei. Vi kan jo faktisk alle gjøre en forskjell. Jeg gjør det på min måte, du må finne din.
Når jeg nå er langt inne i min skriveboble tenker jeg naturlig nok veldig mye på det som var. Alt jeg gjorde, sa, opplevde. Følte, elsket, hatet. Det er en merkelig reise jeg er på, men jeg nyter den. Det er helt underbart, til tross for at noen av minnene er på kanten jævlige. Men mange er gode, varme og fine. Jeg husker plutselig magiske stunder med Lena. Skikkelige krangler med Sara. Klassefester, sommeravslutninger. Hvor forelsket jeg var i kjørelæreren min. At jeg og Lena kjørte moped på full gass til koret. Da en gutt i klassen min hvisket i øret at han likte meg. Eller når jeg gikk tur i skogen med hunden vår, eller koste med kattene våre som alltid lå i sengen min. Kjørte over broen til Danmark. Lukten av sjø, tang og tare. Fanget de der stankelbeina som surrer i luften om sommerkveldene, badet i det lille vannet bortenfor huset vårt. Der er så mange fine stunder i et liv, i en ung tilværelse. Og jeg innser at jeg er heldig som kan sette meg ned, tenke dem, føle dem og gjenoppleve dem. Og skrive dem.
Jeg nyter det, og jeg håper du finner din nøkkel til den følelsen. Jeg unner alle den. Når jeg skal holde den appellen neste helg skal jeg holde det varmt i minnet. Mine spøkelser er mine, barna fra Syria har spøkelser som jeg ikke kan forestille meg, og jeg vil alltid gjøre det jeg kan for å gjøre en forskjell. Å holde appell er en måte, veldedighet en annen. Det finnes hundre måter å gjøre forskjell på en god måte! Og å elske minnene sine er også en måte, for varme og kjærlighet smitter.
Jeg hører hvordan stormen river i trærne ute og jeg er lykkelig for at jeg er her jeg er. Hvor jeg kan begrave meg i minner, tenke på det som var, det som er og det som kanskje skal komme. Det var en gang en kjærlighet som sa til meg at jeg ikke måtte tenke så masse, at jeg måtte la være å føle så mye. Han sa det av omtanke, og jeg vet at ham mente vel. Og det har jeg prøvd, hele livet. Uten egentlig å få det til. Så derfor har jeg sluttet med det. Jeg er en evig sky av følelser og tanker, og det bruker jeg til min fordel nå. Det er det som er så bra med å bli voksen, man lærer seg selv å kjenne og hvordan bruke det som kunne vært svakheter, på en god måte, og gjøre dem om til indre styrke.
Min yngste sønn ligger stille og ser på tv, og her sitter jeg. Hvem som er der ute i mørket uten tak over hodet eller tørre strømper på føttene tør jeg ikke tenke for mye på, fordi jeg vet det er så mange. Neste lørdag skal jeg holde en appell på en støttemarkering for Syria. Jeg er stolt av å ha blitt spurt, og jeg håper bare jeg klarer det uten å gråte. Fordi det som skjer der nede er så innforjævli vondt å tenke på, og da jeg ble spurt om å holde den appellen tenkte jeg, ja, selvsagt skal jeg det. Så kom neste tanke, hva skal jeg si? Ikke noe jeg sier vil jo spille noen rolle likevel. Men, så konkluderte jeg med at sånn innstilling kan man jo ikke ha. Tenker vi sånn alle sammen så går det jo kjepprett en vei. Vi kan jo faktisk alle gjøre en forskjell. Jeg gjør det på min måte, du må finne din.
Når jeg nå er langt inne i min skriveboble tenker jeg naturlig nok veldig mye på det som var. Alt jeg gjorde, sa, opplevde. Følte, elsket, hatet. Det er en merkelig reise jeg er på, men jeg nyter den. Det er helt underbart, til tross for at noen av minnene er på kanten jævlige. Men mange er gode, varme og fine. Jeg husker plutselig magiske stunder med Lena. Skikkelige krangler med Sara. Klassefester, sommeravslutninger. Hvor forelsket jeg var i kjørelæreren min. At jeg og Lena kjørte moped på full gass til koret. Da en gutt i klassen min hvisket i øret at han likte meg. Eller når jeg gikk tur i skogen med hunden vår, eller koste med kattene våre som alltid lå i sengen min. Kjørte over broen til Danmark. Lukten av sjø, tang og tare. Fanget de der stankelbeina som surrer i luften om sommerkveldene, badet i det lille vannet bortenfor huset vårt. Der er så mange fine stunder i et liv, i en ung tilværelse. Og jeg innser at jeg er heldig som kan sette meg ned, tenke dem, føle dem og gjenoppleve dem. Og skrive dem.
Jeg nyter det, og jeg håper du finner din nøkkel til den følelsen. Jeg unner alle den. Når jeg skal holde den appellen neste helg skal jeg holde det varmt i minnet. Mine spøkelser er mine, barna fra Syria har spøkelser som jeg ikke kan forestille meg, og jeg vil alltid gjøre det jeg kan for å gjøre en forskjell. Å holde appell er en måte, veldedighet en annen. Det finnes hundre måter å gjøre forskjell på en god måte! Og å elske minnene sine er også en måte, for varme og kjærlighet smitter.
Kommentarer
Legg inn en kommentar