Jeg tror vi kan forhindre mange selvmord ved å tørre å spørre!

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle.

Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent to mennesker, to flotte kvinner, som har tatt selvmord. Det er egentlig helt feil å si at noen "velger å ta livet sitt". Egentlig er det vel ikke sånn det henger sammen. Det er vel mer det at de ikke kunne velge annerledes, at det ikke var mulig med noen annen utvei. At dette valget var det eneste reelle, det fantes ikke noen andre. Jeg har tidligere i et innlegg skrevet om min barndomsvenninne Lena, hvordan hun strevet med indre demoner, og at hun til slutt ikke orket å bli i dette livet. Det kan du lese om her. Selvmord er vel et av våre siste tabuer, men det har jo blitt litt og litt lettere å snakke om det, og sette ord på hva det faktisk er og handler om. Nylig publiserte VG en god kronikk av psykologstudent Jørgen Flo ved NTNU på temaet, den finner du her, og flere politikere og ulike media setter dette på dagsorden nå. Det er bra! Jeg skrev for en stund siden et innlegg her på bloggen om unge med psykiske vansker av ulike grunner, og hvor viktig det er at vi griper inn, at skolene og barnehagene har rammer som gjør dette mulig og at vi voksne rundt åpner opp og ser!

Lena valgte å ta farvel om våren, da er det visstnok større sannsynlighet for at suicidale mennesker tar det endelige skrittet. Flere tar sitt liv da enn i andre måneder i året. Kanskje handler det om at på den tiden kryper folk ut av skallene sine, man skal være lykkelig, ha masse energi og være sosial. Det kan være vanskelig, ikke bare for dem som er så psykisk syke at de tar livet sitt, men også for alle oss andre. Våren kan faktisk være utrolig tung og vond, det har jeg selv kjent på flere ganger. Man våkner litt etter den mørke vinteren, men ikke så mye at energien kommer. Kan hende skal vi skrive dette bak øret til neste vår, og ikke glemme at mange sliter på den tiden av året også. Jeg har aldri prøvd å ta livet mitt. Det har ikke på alvor noen gang vært et alternativ. Men jeg har mange ganger lekt med tanken. Når jeg var i tenårene hadde jeg en periode da jeg sammen med noen venninner nesten konkurrerte om hvem som kunne skjære seg dypest i håndleddene, armene eller lårene uten at det ble skikkelig farlig. Vi hadde mange riper, for å si det slik. Selvskading er fortsatt noe mange unge er fanget av, og det er et område som er sårbart, vondt og vanskelig. Jeg kom over det, sluttet. Husker ikke helt hvorfor, jeg kanskje vokste fra det av meg selv. Men det destruktive i å drive med selvskading kan nok ta seg mange ulike former tror jeg, og jeg tror også mange av oss har vært der en gang, på en eller annen måte. Overspising, forhøyet inntak av alkohol, rusmisbruk og andre typer avhengighet kanskje kan sammenlignes med selvskading i den grad at det er destruktivt, det skader, men det døyver der og da.

Vi vet at mange av oss i løpet av livet vil streve så mye psykisk at vi vil trenge hjelp av profesjonelle.  Når jeg har fortalt mine venner eller bekjente at jeg måtte gå til psykolog for å få kontroll over alt når det sto på som verst med pappa, har det aldri vært noen som har sagt noe egentlig. Kanskje noen har lurt på om det fungerte, men det har ikke vært noe store spørsmål. Jeg er sikker på at jeg kjenner mange som har gått i en eller annen form for terapi, uten at jeg vet det. Og så klart, dette er jo noe den enkelte må velge selv hvordan en vil dele eller ikke dele. Men det er et paradoks at vi er klinkende åpne om kreft, hjertesykdommer og alt annet fysisk- men ikke om psykiske vansker. Det er som om det stopper totalt der, som om vi ikke vil slippe noen til. Men da kan vi jo ikke heller få hjelp, støtte, forståelse. Våger vi å spørre hverandre hvordan vi EGENTLIG har det? Eller er vi så redde for svaret at vi heller lar være, og holder oss til diskusjoner som er tryggere? Kunne vi forhindret noen selvmord ved å snakke mer om det, åpent? Jeg tror det. Kunne Lena eller min kollega vært reddet? Jeg vet ikke, det vil jeg aldri få vite. Men jeg vet at jeg ikke spurte noen av dem hvordan de virkelig hadde det. Og det angrer jeg i dag.

Den nye trenden med et tatovert semikolon er en nydelig trend, som viser styrke, mot, åpenhet og ærlighet. På høyde med Pride-flagget. Jeg tror det kan bidra til mer åpenhet og mindre fordommer. Alle strever i perioder, noen så mye at de ikke orker livet. Kanskje et semikolon hos et medmenneske er det som skal til for å snu? Neste tatovering hos meg vil inneholde et slikt tegn, både for å vise solidaritet og kjærlighet til dem jeg mistet til selvmord, men også for å vise at jeg er en av dem som strever med sjelen og tankegodset mitt i perioder, og at jeg likevel er meg, og helt normal..

Åpenhet vinner!