SmålandsBlomma

Det er i motgang og oppoverbakke du blir sterkere, ikke sant? Du står med motvinden i håret og føler du ikke kommer et eneste skritt i riktig retning. Føttene dine lystrer ikke, du føler det litt som å stå frossen fast på hardt underlag. Hjertet klapper og hendene skjelver da du hele tiden hører styggen på ryggen fortelle deg at du ikke duger til noe, at du ikke kommer til å klare å komme videre. Når tårene sprenger i øynene dine, og klumpen i halsen vokser uten at du klarer å svelge den bort. Er det da du blir sterkere? Hva hvis du mister fotfestet totalt, og faller. Hva om du ikke orker løfte føttene en gang til? Hva om styggen på ryggen vinner? Vi leser stadig om barn, unge og voksne som strever sånn, noen av dem holder seg fast med nebb og klør. Andre faller. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan annet. Det er ikke andre alternativer enn å gi slipp. Vi som vokser eller vokste opp i hjem som ikke er så trygge og stille som de burde er like forskjellige som alle andre. Noen ...

Flagstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 93-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt. Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle  nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Let...

"Victory is when your big in Japan" sang Alphaville en gang for en god del år siden. Uten sammenligning for øvrig så har dagen vært stor for meg, og jeg kjenner på en følelse av seier. For idag har jeg hatt min aller første dag som representant for Stavanger Arbeiderparti i kommunalstyret for levekår her i Stavanger. Det var spennende, litt nervøst men framfor alt veldig veldig kjekt. Følelsen av å ta en kjapp replikk med navnet mitt på et skilt foran meg, og de fremste levekårspolitikerne i byen rundt meg, var god. Jeg er stolt av meg selv, og dette føles virkelig som en seier. Når Margunn Ueland i Stavanger Aftenblad etter et intervju med meg før sommeren en gang, skrev at mitt største ønske var å komme i levekårsstyret etter valget, tenkte jeg for meg selv at det var et urimelig ønske, men ønsket det gjorde jeg. Og sannelig ble det slik. Hadde jeg visst dette for to år siden da jeg sto i en liten storm i Stavanger kommune med varsling og kritikk mot systemer og det jeg...

Bildene jeg ser i nettaviser og på nyhetene slår meg rett i hjertet. Jeg får så vondt av alle dem som flyr fra helvete, gjennom helvete og til en høyst usikker fremtid. De gråtende ungene og foreldrene deres som må være så fortvilet og desperate at vi ikke har sjans å forestille oss det. Som ikke klarer å beskytte det kjæreste de har. Forestill deg den situasjonen med dine egne barn, helt apatiske, paniske.  Berører bildene deg? Gjør de varig inntrykk eller løsriver du deg, fjerner deg, fortrenger? Disse familiene som rives i stykker, som forintes, som ødelegges og utslettes. Bildene på ansikter som er forvridde i sorg, angst, redsler. Det er valg her i Norge om noen få uker og valgkampen ute i kommuner og fylker handler mer om lokale saker, enn om krisen i Syria. Riktignok er det debatter om flyktingstrømmen, hvor mange vi skal ta imot eller ikke ta imot. Noen politikere ønsker å ta imot mange, andre kaller dem lykkejegere og hva verre er. Retorikken er syk, umenneskelig. Mennes...

Jeg er i grunn en ganske enkel jente fra et tradisjonelt arbeidermiljø. Det er ikke mange i min store slekt som har universitetsutdanning, det er mange håndverkere og hardt arbeidende kvinner og menn hos oss. Som ikke er redd for å ta i et tak, svette litt eller skitne seg til på hendene. Morfar jobbet ved jernbanen og mamma og hennes søsken vokste opp under enkle kår. Vi hadde litt mer enn hun hadde som barn, men vi levde likevel med begrensede midler og et ganske lite hus. Og de fleste stemte rødt, sosialdemokratene var liksom et selvsagt valg. Så det har i grunnen ikke vært et særlig vanskelig valg for meg å finne partitilhørighet når jeg vel bestemte meg for å engasjere meg politisk, ideologisk sett er det liksom ikke noe spørsmål. Det viktigste for meg er at alle sikres de samme mulighetene, og at de derfra kan ta individuelle valg. Det ikke størrelsen på lommeboken som skal avgjøre om du får god helsehjelp eller en god skole. Det vil alltid være forskjeller på oss mennesker, noen...

Jeg fikk denne av en kollega og tidligere leder for mange år siden. Ordene har vært med meg i lommeboken siden den dagen, de har hengt på kontoret mitt, jeg har hatt dem ved siden av sengen min, de har vært med. Når jeg fikk dette verset, hadde jeg vært gjennom en vond periode, og jeg hadde turt å snakke høyt om det til henne, og si fra om hva jeg følte og mente om behandlingen jeg fått. Hun viste meg at hun satte pris på min åpenhet, hun sa hun lærte av den og at det var sterkt gjort. Ordene berører meg fortsatt, på en eller annen måte er de fortsatt aktuelle, det er et innhold i disse ordene, setningene som sier så mye, rommer så mangt, for oss alle. Det skulle ta en del år for at jeg forstod at hun som ga meg dette verset var veldig syk. Hun hadde store problemer og hun strevet voldsomt. Hennes siste tid vet jeg ingenting om, men jeg vet at hun ikke hadde det godt. Hun er her ikke lenger, hun valgte å vandre videre. Det slår meg fra tid til annen at jeg har kjent t...

Nå er det endelig sommer, luktene springer rett inn i oss og gjennom oss. Legger seg rundt oss som myke solstråler. Sansene har alle antenner ute og jeg nyter hvert minutt med lys, sol, varme og sommer. Samtidig tenker jeg på at det er mange der ute som ikke er like heldige som meg, som ikke kan ta inn over seg alt det nydelige som omgir oss. De som ikke ser meningen med noe av det. Følelsen av kulde, av utenforskap, av fremmedggjøring. At livet ikke helt angår akkurat dem. At de ikke egentlig har en plass her. Jeg vet det er mange som kjenner på disse følelsene, og jeg kan relatere til dem på et svært personlig plan, fordi jeg har også kjent på dem. Og med jevne mellomrom gjør jeg det fortsatt. Å ikke bli sett, hørt, berørt eller lyttet til når du trenger det som aller mest er hjerteskjærende vondt. Så vondt at du som ikke har opplevd det ikke kan sette deg inn i hvordan det er. Følelsen av å ikke være ønsket, av å gå i din egen verden der du står litt på siden av alt som skjer, som e...

Plutselig så kan en følelse slå inn over i deg og du rygger litt over kraften i den. Eller du våkner midt på natten og vet ikke helt hvorfor, før følelsene tar tak i deg og du vet det var derfor du våknet. En gang av og til setter jeg meg ned og funderer litt over livets små og store mysterier, og da er det mange tanker som melder seg. En av dem er undringen over hvordan mennesker rundt deg ser ut til å reagere så utrolig forskjellig på det som skjer, og i dette tilfelle på det som jeg har gjort meg bemerket for det siste året. Både dette med å være åpent kritisk til en del ulike forhold innenfor helsesektoren, og da spesielt sykehjemsdriften i Stavanger kommune. Men også dette med å åpne opp og være brutalt ærlig om hva det (kan) gjøre med et barn å leve i en hverdag der en forelder misbruker. Jeg er faktisk ganske forundret over hvordan noen reagerer og møter dette. Og litt forundret over at jeg lar meg forundre, på en måte. Og at følelsene kring det faktisk kan være ganske store...

Ikveld deler jeg den meget informative og oppklarende kronikken til Stavanger Arbeiderpartis Dag Mossige, i Aftenbladet 14.06.15. Her forteller han på en klinkende klar måte noen av forskjellene mellom Ap og Høyre i Stavanger. Det er ikke til å stikke under en stol at Stavanger har hatt medvind i de årene Høyre har styrt byen, de er jammen gode på å fortelle om alt det gode de har gjort. Men nå har det sluttet å regne oljepenger, vi har lite eller ingenting oppspart i buffer, og posisjonen tar ikke ansvar for dette. Stavanger trenger så absolutt ny sjåfør. Valg 2015 – Stavanger: Forskjellen på Høyre og Ap "En lærer undrer på om hun har en jobb å gå til etter ferien. På Madla står en ny hall til 256 millioner kroner for det meste ubrukt, for det meste betalt av dine skattepenger. Høyre har ledet Stavanger i 20 år – de 20 beste i byens historie. Ikke en krone er satt av på bok. Nå kommer kuttene. Mange føler på kroppen hva en dårlig kommuneøkonomi betyr. Hvorfor var ikke vi, de...

Jeg er ganske sur akkurat nå. Eller, egentlig er jeg faktisk ganske forbannet. Og provosert. Den politiske "eliten" i Stavanger gjør meg faktisk mer enn irritert, og nå skal jeg fortelle hvorfor. For bare noen dager siden var det møte i Levekårsstyret i Stavanger kommune. Der ble det fra Arbeiderpartiet fremmet et forslag om en gradvis, fullstendig avvikling av bestiller/utførermodellen innenfor helse og omsorg. Forslaget sa blant annet at Stavanger kommune skal være en foregangskommune der omsorgsressurser brukes direkte til pasienter og innbyggere, at ABI-modellen har vist seg å være byråkratisk og lite brukervennlig for de ansatte og at man ønsker en styrt avvikling. Hva sier da levekårspolitikerne fra posisjonen? Eller, la meg først si noe om hva de har sagt tidligere. Sissel Stenberg sa til Aftenbladet den 29. jan 2015 følgende: - " Det er på tide å våkne opp og innse det. Jeg er helt enig med Linda Susanne Krüger. Vi må gå bort fra New Public Management",...

Falskhet og falske mennesker er noe av det aller verste jeg vet. Det er lite sympatisk, det er umoralsk og det er skrekkelig trist med folk som er falske. Noen er det uten skrupler, og bryr seg ikke særlig mye om å skjule det for omgivelsene. Det kan jeg forsåvidt forholde meg til, for de har tatt et valg som de hvert fall står for. At jeg syns det er et helt håpløst og lite tillitsskapende valg, har forsåvidt ikke med saken å gjøre. Det som ikke er like enkelt å forholde seg til er falske mennesker som prøver å fremstå som om de er alt annet enn akkurat det. Som er vennlige og smiler når en treffer dem, men der de ikke helt klarer å få smilet til å nå øynene. Mennesker som prøver å fremstå som snille og greie, som en "på laget", men som egentlig er mest interessert i å mele sin egen kake. Slike mennesker har jeg problemer med å forholde meg til på en god måte. Idag har jeg spist lunsj med en meget oppegående dame, med sterke meninger og mye kunnskap. Hun er på ingen måte ...

I dag har jeg en kronikk på trykk i Stavanger Aftenblad. Nå må vi ta i et tak, og vi må virkelig jobbe hardt, skal vi få de resultater som vi ønsker innenfor helse- og omsorgsområdet i Stavanger. På et sykehjem i Stavanger kommune slutter en svært erfaren sykepleier, hun legger bak seg en avdeling nesten i ruiner. Hun ble av de ansatte regnet som grunnmuren i avdelingen, av de pårørende som den som hadde desidert størst oversikt. Hun symboliserte trygghet, stabilitet og kompetanse. Hvorfor slutter hun? Fordi arbeidsgiver ikke kan møte henne ifht ønske om arbeidstider. Ønsket knyttes direkte til livsfaseutfordringer. Arbeidsgiver kunne ikke, eller ville ikke? Arbeidsgiver har stor styringsrett over sine ansatte. Men arbeidsgiver har også ansvar for å tilrettelegge og gjøre det mulig å bidra på best mulig måte uansett hvilken fase i livet du befinner deg i. Arbeidstaker skal være fleksible og tilpasningsdyktige- men det skal jammen også arbeidsgiver være. Jeg kan ikke se at de har ...

Denne helgen har det vært russetreff i Kongeparken, og i forkant av denne var det mange diskusjoner i diverse medier rundt de så kalte russesangene. Personlig mener jeg at disse "sangene" er fullstendig horrible, de er svært lite morsomme, og de hjelper overhodet ikke noenting på den stadige debatten om likestilling, jenters rolle i samfunnet og fokus på kropp/sex. Jeg klarte selvsagt ikke å la være å delta i denne debatten. Det var i grunn ikke fordi jeg følte jeg måtte på noen som helst måte, men fordi jeg registrerte at det var unge jenter, og russejenter, som deltok og forsvarte disse sangene, da ble jeg trigget, og jo, da måtte jeg delta likevel. "Hore", "luremus", "det er lov å være hore", "gå ned på kne", "vi skal til fittefjellet", "åpne munnen og ta imot mine juveler" og annet like useriøst og enormt fornedrende syns de altså var morsomt, uskyldig, kjekt og helt i orden. Jeg prøvde flere ganger å få gode s...