Hvem lærer deg å tro på deg selv? Og hva hvis du ikke lærer det?

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på.

Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, og deltok. Eller om du hadde en pappa som var tvertimot. Som ikke var der, som aldri deltok og som gikk vekk, gjemte seg bort og lukket dørene. Min pappa var den pappaen store deler av min barndom. Jeg kan ikke huske at han var med ute og lekte slik disse pappaene gjorde. Vi lekte alene vi, mamma kjørte oss og pappa var hjemme. Har pappa dyttet gyngen noen gang? Har han sittet med meg i sandkassen? Har han spilt fotball med meg? Har vi klatret i tre sammen? Jeg tror ikke det, jeg kan ikke huske det. Jeg kan ikke huske at han har sett på når jeg har gjort disse tingene heller. Altså at han i det minste var der, når jeg var der, om han ikke deltok aktivt. Det var ikke slike ting han drev med. Det er mange ting jeg ikke husker, så kan hende er det også slik at han var med en gang av og til, men det er i så fall ikke i min hukommelse lenger. Frem til jeg var 9-10 år har jeg skremmende lite minner fra skolen og fritiden. Det som henger mest i av minner er helgene, og den vonde merkelige stemningen som var hos oss, i veggene og i meg.

Pappa hadde sin verden. Han var ikke i min. Bare når han plaget eller når han terget. Eller sa stygge ting. Eller gjorde. Noen spurte meg en gang hvorfor jeg hadde så dårlig selvfølelse, hvordan kunne jeg ha så dårlig tro på meg selv? Hvorfor rakket eg slik ned på meg selv, og trodde alle rundt meg tenkte fæle tanker om meg. Jeg vet ikke helt, sa jeg den gangen. Men visst vet jeg! Du blir det du hører andre fortelle, hvis du blir fortalt det mange nok ganger. Det er det vi pleier å lese, ikke sant. Og jeg er sikker på at det stemmer. For pappa spurte meg mange ganger om jeg virkelig trodde jeg var noe spesielt, og hvorfor jeg trodde jeg ville klare det jeg hadde satt meg for. Han sa vi ikke måtte tro vi var så jævli bra, og han ropte fæle saker etter både meg og min søster. Mamma pleide også å si; "klarer du det da? Er ikke det for vanskelig", når jeg fortalte om en plan jeg hadde eller en tanke jeg gjorde meg om et eller annet. For mamma trodde ikke på seg selv, så hvordan skulle hun egentlig tørre å tro på oss? Det var liksom ikke noen som trodde på ordentlig, som oppfordret til å stå på, utfordret og støttet. At pappaene på lekeplassen idag trodde på jentene sine, støttet dem og bakket dem opp var så tydelig! Det lyste gjennom i alt de sa og gjorde. Og det varmer, det er så viktig!

Å få være barn er helt avgjørende, du må få være den der sårbare lille ungen som trenger varme, omsorg og trygghet i din egen lille verden, som du ikke helt forstår, mens du vokser og utvikler deg. Tenk så viktig det er å ha gode rollemodeller, støttende og kloke voksne rundt seg. De ungene som har det, får mye gratis her i livet. Slik er det. De unger som ikke har det, må finne ut en god del på egen hånd, og må jobbe litt mer for å få det samme utgangspunktet. Det er jeg ganske sikker på. For ikke så lenge siden var det en som sa til meg at hun pleide å lese bloggen min og at hun mente jeg er et løvetannbarn, et barn som har hatt det litt tøft i starten men som karvet seg opp og videre og vokste og ble sterkere enn utgangspunktet kanskje ville tilsi. Kanskje det, sa jeg. Kanskje er jeg det, kanskje ikke. Jeg har aldri tenkt på meg selv slik.

Jentene på lekeplassen idag var barn. De var små, sårbare og lykkelige barn. De hadde varme favner å krype inn i og sterke rygger å henge på da de trengte det. De skrattet og de lo, og da de gråt så lo de snart igjen. Livet er sannelig et lotteri, og du risikerer å trekke skikkelig gode kort, eller meget dårlige. Det kan vi ikke gjøre så mye med, vi kan jo ikke velge foreldrene våre. Men vi kan i hvert fall gjøre det beste vi kan når eller om vi ser at det er barn som ikke har den støtten eller tryggheten som de burde ha, i sin nærhet. Å være den som ler, snakker til, bryr seg, kan utgjøre så stor forskjell. Jeg kommer aldri glemme følelsen da jeg var ute i skogen med Strövarna eller Frilufsarna, hvordan lederne som var med hjalp, oppmuntret, trøstet og trodde på oss unger. Hvordan de hjalp oss når vi falt, bar oss da vi ikke klarte å gå over bekken og varmet kalde og våte barneføtter i armhulene ved bålet. Det var voksne som lot meg være barn, som kanskje så at jeg ikke var hundre prosent der, som prøvde å utgjøre en forskjell. Og det gjorde de. Men det varte bare den der lille stunden, så var det over. Så var det på vei hjem igjen. Men den lille stunden var viktig, det var en stund med en følelse av tilhørighet. At jeg også var viktig.

De turte å ta del, gi av seg selv og varme. Ville jeg turt om jeg traff på et slikt barn? Jeg håper det! Jeg håper jeg ville klart å fange opp at barnet trengte det. Ungene på lekeplassen idag trengte det ikke, heldigvis! Men vi vet jo der er unger som gjør det. Helt sikkert helt nære.