Etter ferien. Hva så?

Hei kjære deg. Jeg håper sommeren lever godt med deg, og at dagene er fylt med glede og ro.

Det er ikke så lenge til barna våre skal tilbake til skolen etter en lang sommerferie. De skal lukte på nye skolebøker, vise hverandre de nye klærne sine eller det nye penalet. De skal igjen forholde seg til hverdagen med venner, lekser, fritidsaktiviteter og skolen som arbeidsplass. Ferien, friheten, sommeren må på en måte legges bak, og fokuset må snus fremover til semesteret som ligger foran dem. Mange har hatt en underbar sommer med mye som har skjedd. De har opplevd masse, og de har vokst på det. Men noen har ikke opplevd så mye kjekt, de har hatt mange uker fri fra skolen, men de har vært låst i et liv de ikke kunne velge bort. Jeg sier dette, fordi slik hadde jeg det som barn i alle mine ferier. Første dagen etter sommerferien er en dag de fleste unger gleder seg så mye til! Fargestiftene som du skal bruke til å fortelle hva du har gjort hele sommeren. Hvor har du vært? Hvem har du truffet? Hva har du lært? Jeg gruet og gledet meg til første dagen. Det var en underlig følelse av å ville og ikke ville forholde seg til krav og forventninger igjen, men samtidig en lettelse fordi jeg ikke trengte å være hjemme hele dagene. Jeg var ikke som andre, jeg følte meg ikke som andre og jeg var sikker på at andre mente jeg var annerledes. Jeg følte meg alltid mindre enn de andre rundt meg. Lavere, på en måte. Som om jeg var i et eget utstillingsvindu, der jeg sto fast på innsiden mens de andre levde sine liv på utsiden. Jeg var med, men jeg var ikke med. Jeg passet ikke helt inn.

Vi skulle fortelle, skrive og tegne hvordan sommeren hadde vært. Hvert år var det samme prosedyre. Og slik skal det være. For unger skal få lov å fortelle om den fantastiske sommerferien de har hatt. Men det burde også være rom for dem som ikke har hatt det fantastisk. Som har hatt vondt i magen, som har sovet dårlig. Som ikke har vært i Italia eller Spania. Som ikke har vært på fotballeir eller speidertur. Som ikke har vært på Gröna Lund eller Liseberg denne sommeren heller. Jeg gjorde aldri noen av disse tingene, med et par unntak. En sommer var jeg faktisk på fotballturnering en uke. Jeg hatet det. Det var fullstendig utenfor min komfortsone, jeg passet absolutt ikke inn, og var elendig på å spille fotball. Etter det jeg husker spilte jeg ikke særlig mye heller. Men jeg slapp å være hjemme en hel uke, så det var nok verdt det. En annen sommer var jeg på rideleir og det var den beste uken jeg kan huske fra noen somre. Jeg levde livet som hestejente en hel uke, jeg elsket varmen fra dyrene og fortroligheten oss jentene mellom på rommet om kvelden. Endelig en forsiktig følelse av tilhørighet. Skjør og sårbar, men tilstede. Sånn generelt, ellers om sommeren, gjorde vi ikke stort mye. Det lengste vi reiste var til pappas farmor i Danmark. Og det var sommer der, men det var sommer + mye alkohol. Det var danske dufter, danse wienerbrød, danske pølser. Duften av tang, sjø og lyden av ferjen over sundet. Men det var også store mengder dansk øl og brennevin. Ikke heller her har jeg lange kjeder av minner, men mer bruddstykker. Huset til pappas farmor, lukten, hagen hennes med mye blomster. At hun røykte. At pappa var høylytt og full på kveldene. At mamma var stille. Hva gjorde vi? Besøkte vi noen? Reiste vi andre steder? Hvor lenge var vi der? Minnene er svake, men følelsen av tap, av tomhet, er der. Innholdet var der ikke. Ikke som familie.

Ellers var vi mye hjemme. Jeg så alltid «sommarmorgon» på SVT på sommeren, det var en flukt til en lykkelig sommerferie, de som var med i programmet var lykkelige. De så lykkelige ut. Det varte alltid flere timer om formiddagen og jeg så det alltid. Vi bodde nære vann, så vi badet mye, min søster og jeg. Og vi lekte i hagen. Om kveldene. Og dagene. Vi gikk tur med hunden, vi klippet gress, vi hørte på musikk og vi sov i telt blant bærbuskene til mamma de varmeste sommernettene. Men vi gjorde alt alene, ved siden av. Pappa var ikke mye med. Pappa jobbet eller drakk. Han sov i solen. Sov i sengen. Forsvant til en nabo. Kom hjem igjen og snublet. Gjemte seg i garasjen. Drakk. Mamma, hvor var hun? Jeg husker ikke. Hva tegnet jeg første skoledagen min? Hva skrev jeg om min sommerferie? Hadde jeg lyse tegninger med lykkelige familien? Hva sa jeg, og hva sa jeg ikke? Jeg husker det ikke. Spørsmålet mitt er hva ungene som ikke hadde det så greit i sommer, vil skrive og tegne når de starter nytt semester i august. Vil de late som de har gjort masse, og skrive om det? Eller vil arkene deres være tomme? Hvordan forholder vi oss som voksne til tomme ark? Hva sier lærerne, hva kan de si for å gjøre det bedre? Jeg har ikke alle svarene, men jeg håper at lærerne ser disse barna, og viser dem at de er der for dem. At vi voksne rundt tør å gå inn i situasjonen hvis den oppstår. Det er uendelig viktig at vi er der for dem.