Vilsenheten, rastløsheten, oppgittheten: datter av min far

Gå seg vill

Jævlig frustrert

Alltid utålmodig

Sinna

Lei

Men likevel

Håpet er der

Noen dager

Håpet om mindre

Sinne

Mindre frustrasjon

Ikke så stor klump i halsen

Å være alene i verden

Må nok en sånn som jeg

Leve med

Er du som leser dette vilsen? Utrygg? Redd fremtiden? Tenker du iblant at det ikke er noen mening med noe av det som skjer, at det ikke tar bort følelsene av håpløshet likevel? Jeg var så vilsen i så mange år, en del av min sjel er det ennå, og vil nok alltid være det. Jeg lette etter en sjelefred jeg ikke hadde mulighet til å finne. Der var et hull inni meg, et mørke, en følelse av håpløshet, av noe som dro meg ned, bort. Når hver eneste uke i alt det du kan huske av barndom preges av usikkerhet, knust håp og sinne, så vil det nødvendigvis prege deg også i voksen alder. På en eller annen måte vil det alltid være en del av meg. Jeg har endevendt pappa i mine tanker, for å prøve å forstå hva som gjorde han til den han var. 

Når jeg var seksten år så drakk jeg meg bevisstløs for første gang. Vi vet jo at ved stort forbruk i familien under oppvekst øker risikoen for at barna som voksne drikker mer, eller til og med misbruker. Lett tilgjengelighet er en annen risikofaktor. Mamma og pappa hadde denne gangen en felles 40-års feiring. Det var mange folk, og ikke så mange var edru. Jeg husker jeg la meg ned for å sove en plass i innkjørselen. Jeg orket ikke stå mer. Pappa hadde vel ikke rukket å bli så full enda, for det var han som bar meg inn. Jeg husker de la meg i mamma sin seng. En tante og onkel med helsefaglig bakgrunn passet på meg, sånn at jeg ikke skulle kveles i mitt eget oppkast regner jeg med. Mamma var lei seg, og skuffet tror jeg. Det hadde hun nok ikke forventet av meg. At jeg skulle drite meg sånn ut, og bli så full. Men det var ikke noen som tok tak, som gjorde noe for å forhindre at det skulle skje igjen. Helgen etter var pappa full igjen og mamma gikk i skyttegraven.

Neste gang jeg drakk meg akkurat like full var ikke så veldig lenge etterpå. Jeg skulle på den første store festen med klassen etter å ha begynt i første ring på videregående. Vi drakk vodka som jeg ikke husker hvor vi fikk fatt i. Noen hadde kjøpt ut til oss, men jeg klarer ikke å få fatt i minnet om hvem det var. Jeg hadde i tillegg stjålet med meg en flaske vin hjemmefra. Hjemmebrent hvitvin som ikke var ferdig. Det smakte surt og forferdelig, og ingen andre enn jeg ville ha det. Men jeg drakk det, og sovnet til slutt på gaten midt i sentrum. Snille og pliktoppfyllende som de var, så ringte venninnene mine hjem til mamma og pappa. De dro meg av gårde sånn at politiet ikke skulle ta meg med hvis de kom kjørende, og snart kom mamma og pappa. Jeg kan den dag i dag ikke forstå at pappa var med, og at han ikke lå hjemme i ruset sitt. Kanskje dette var en av de korte periodene han prøvde antabustablettene? De gangene var paradis, for da holdt han seg edru noen uker før han hev tablettene i dass og gikk på polet. De kom i hvert fall begge to, og bar meg inn i sengen min hjemme. Mamma hjalp meg på med nattkjole, og holdt håret mitt da jeg kastet opp i en bøtte. Hun spurte meg hvorfor, og jeg ser den dag i dag skuffelsen og redselen i øynene henne dagen etterpå. Og sinnet. Hun var så sint på meg, så sint for at jeg var like idiot som min far. At jeg ikke kunne se det selv. Hun sa jeg burde ha lært meg, og at hun ikke kunne forstå hvorfor jeg ville drikke når jeg var så rasende på pappa når han gjorde det. Men, ingen gjorde noe for å  forebygge. Ingenting. 

Mormor har også sagt det mange ganger, at hun ikke kan skjønne at jeg har drukket og festet så mye som jeg har gjort. Det burde jeg jo ikke, Jeg har jo sett og kjent på kroppen hvor stor sorg det kan føre til. Jeg har ikke noe svar jeg heller. Det døyver. Man letter litt fra bakken. Og man kan glemme litt lettere. Men man kan også bli så nedfor, tung og lei seg. Det handler om hvordan man hadde det inni seg der og da, hvilken sinnestemning man befinner seg i akkurat den stunden av livet. Jeg kan jo ikke la være å lure på hvorfor pappa drakk. Ville han døyve? Glemme? Lette litt fra jorden? Eller klarte han enkelt og greit ikke å la være fordi han ikke hadde noe annet å leve for? Jeg tror han var syk, psykisk syk. Dette er en erkjennelse jeg har gjort i voksen alder, og det er med kvaler jeg tenker at den type psykiske tilstander også gjerne går i arv. Biologi, og oppvekst, er en kraftig faktor her, og det har jeg med meg videre.

Det er noe med å være ærlig nok med seg selv til å tørre å si at ja, det satte spor som faktisk ikke kan raderes bort. Og samtidig tenke at dette går fint- dette skal jeg håndtere! Kanskje med litt hjelp, men likevel, dette går fint. Det er det jeg ønsker å formidle til deg som har tatt deg tid å lese. At fremtiden kan være både vakker og lys, men at man noen ganger må innse at den ikke er helt bein, at det kommer en del slinger i valsen men at det vil gå seg til. Ha troa! Det har jeg begynt å ha.