Å bearbeide

Mamma er sint

Dumme mamma

Jeg er ikke glad i deg mer mamma

Hvorfor er du sint

Mamma

Er du sint

Mamma

Hva er det mamma

Hvorfor griner du

Trøste mamma

Kose mamma

Er glad i deg (mamma)

Jeg ble mamma igjen to år etter første fødsel. Nesten på dagen to år etter. En sønn til. Et til lite vidunder. Og så kom alt sammen tilbake igjen. Med nesten samme styrke som sist. Jeg strevde og kjempet. Jeg misstrivdes hjemme med babyen og ville bare begynne å jobbe. Jeg hadde trosset fastlegen sin anbefaling om ikke å stresse inn i enda en småbarnsperiode, han ville ikke jeg skulle slutte gå hverken i samtaler eller spise medisiner så fort. Men det var jo ikke hans valg, det var mitt. Jeg sprang inn i det, med åpne og lukkede øyne på samme gang. Og det ble like tungt denne gangen. Eldste mann snakket og spurte meg hvorfor jeg var så sint, hvorfor jeg var så lei. Han knyttet seg en periode mer til sin pappa enn til meg. Jeg fungerte sannsynligvis ikke noe særlig. Begynte å gå i samtaler igjen uten at jeg følte det hjalp. Så gjorde jeg det jeg har vært meget god til. Sprang videre og skjøv bort det vonde. Distraherte meg selv, begynte å jobbe, fortrenge. Orket ikke forholde meg.

Når en to, tre eller fireåring står og ser på deg med store øyne og lurer på hvorfor du gråter sånn. Når du sitter midt på kjøkkengulvet og hyler med en baby på seks måneder ved siden av deg og storebroren foran deg, og opplever en fryktelig følelse av nederlag. Av utilstrekkelighet og avmakt. Når du ringer pappaen til ungene og sier han må komme hjem fordi du ikke klarer å være hjemme alene uten han mer. At du ikke stoler på deg selv. Når du springer skrikende ut av rommet og slenger døren igjen etter deg, foran dem som står på andre siden. Det er usminkede og brutale følelser som jeg ikke kan pynte på. Det er rått og jævlig. Det er vondt og det er ufyselig. Og slik hadde jeg det, sånn følte jeg. I løpet av tiden som jeg har skrevet blogg har jeg skrevet mye om vonde og triste følelser. Jeg har fortalt om hvordan det kan påvirke deg i mange år, å vokse opp i den utryggheten det gir å ha alkoholmissbruk i din absolutte nærhet. Jeg vet mange har det likt, og noen som jeg ikke ante hadde vokset opp under slike forhold, har tatt kontakt med meg etter ulike innlegg jeg har skrevet. Statistikken i samfunnet vårt, med så mange som strever psykisk av ulike grunner, gjør at jeg virkelig ønsker å være med å sette dette skikkelig på dagsorden. 

Når jeg ble mamma første og andre gang hadde jeg det tungt inni meg. Det var i utgangspunktet en voldsom omstilling å få barn, jeg var overhodet ikke forberedt. Mange er nok ikke det, jeg var i tillegg i startfasen av en sorgprosess som skulle vise seg å bli veldig lang. Jeg strevet i tillegg med byrden av å ikke ha noen skikkelige referansepunkt for hvordan du er en god forelder. Mannen min har en helt annen ballast enn meg, trygg og stødig går han gjennom livet. Innimellom sitter jeg bare og ser på han og tenker på hvordan han hadde det som liten. Ukomplisert, enkelt, varmt, trygt. Jeg er ikke misunnelig, selvsagt unner jeg han å ha hatt det slik. Jeg tenker mer på hvordan jeg hadde blitt hadde jeg ikke hatt en alkoholisert pappa. Kanskje hadde jeg ikke vært annerledes i det hele tatt, men jeg tror i grunn at jeg hadde det. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet å bli mamma på en mer balansert måte, jeg er sikker på at alt sinne og all sorg ikke hadde vært tilstede. Sorger opplever vi alle, men den skal jo optimalt sett gå over og man skal gå videre. For meg tok det utrolig mange år å komme meg videre, jeg hadde utviklet tegn på det som på fagspråk kalles for "komplisert sorg", en slags kronisk sorg, som ikke slipper taket. Jeg brukte en del tid å innrømme at jeg i det hele tatt sørget, men etterhvert skjønte jeg jo at jeg gjorde det. Psykologen fortalte at jeg hadde kommet inn i en vond spiral der jeg på den ene siden ikke innrømte sorg, men samtidig ønsket å bli ferdig med følelsene jeg hadde, følelser som jo var oppskriften på sorg.

Når jeg ble mamma for tredje gang gikk det lettere. Men da hadde jeg også fått en del hjelp videre, jeg var ikke i mål, men jeg var ikke like sår inni meg. Likevel forsvant smilet og jeg ble tung, lei og trett. Å ikke sove er hardt for de fleste av oss, hos meg er det direkte helseskadelig. Jeg blir helt utafor og går rett i veggen. Så startet ny runde hos psykolog, og også kurs i meditasjon. Mye følelser blir satt ord på, og mange tårer renner når du sitter på den krakken i meditasjonstimen og for første gang på lenge slapper helt av. Det er skummelt så enkelt det egentlig er å komme i kontakt med ditt indre, om du bare gir deg selv mulighet. Når denne terapeuten utfordret meg til å snakke høyt til pappa, si til han at jeg savnet han, og si adjø til han var det som en opplevelse nesten utenom kroppen min. Først tenkte jeg hun var sprø, men hun visste hva hun gjorde. Den fysiske reaksjonen var enorm, etterpå kunne jeg såvidt kjøre hjem. Jeg strigråt og følte meg helt overkjørt. Men dette var det skikkelige vendepunktet i min sorg. Det vet jeg nå. Året etterpå gikk jeg til minneslunden der pappa ligger, tente lys og skjenket han en tanke. På bursdagen hans var jeg på ferie med gode venner, plutselig der på stranden, tok jeg ordet og ba om en skål for min døde, syke men også savnede pappa. Litt ironisk at han fikk en skål i champagne sånn sett, men litt moro må man jo ha det. 

Sorg er noe djævelsk vondt, men jeg tror vi skal prate om det, jeg tror åpenhet hjelper. Jeg følte ikke at jeg burde sørge, jeg forstod ikke hvorfor. Men etterhvert henter alt deg inn, og du må ta et oppgjør. Hos meg ble det utløst av å få barn. Ikke helt uvanlig, har jeg lært i ettertid. Det som egentlig er viktig er at støttefunksjonene rundt er våkne, og fanger opp. Det er mange som får barseldepresjoner og som sliter voldsomt i den tiden da du kanskje skulle svevet på rosa skyer men da du bare ønsker deg bort. Når du sliter med en enorm skyldfølelse for både det nye barnet, og dem du har fra før. Du evner ikke å gi dem det du skal gi dem som mamma, og du vet det så inderlig. Å få de små barnehendene rundt halsen og samtidig få spørsmålet "mamma, hvorfor er du alltid så lei deg, så sint" gjør noe med deg. For du vet at barnet kanskje tror det er han du er sint på. Og det er det jo ikke! Det er så direkte, så brutalt ærlig. Fra barn får du sannheten, ikke mye går et barn forbi. Det var nødvendig for meg å høre, jeg forstod at jeg måtte komme meg videre. Jeg klarte det, og jeg har med det fått troen på at det faktisk er mulig. Det betyr også at det er det for oss alle, vi kan skjære gjennom, og med hjelp fra omgivelser og fagfolk, kan vi stable oss på beina og gå fremover med små skritt.