Du er ditt liv; nå er nå. Idag er livet.

Det er når du i fred og ro sitter med kaffekoppen i hånden, at du virkelig kan kjenne etter hvordan sjelen din har det. Hvis du lar det skje. Hvis du tør. Hva følelser er det som rører seg i kroppen min akkurat nå? Hvordan ser det ut i mitt indre? Kan jeg være helt stille og vende meg innover, puste rolig og la tankene stoppe litt. La følelsene vandre i kroppen og bare være. Da alle følelsene er helt i orden, da kroppen slapper av, hodet får hvile og sjelen får puste. Det er i de stundene du innser at nå er nå, idag er livet. Jeg er her og nå, jeg er jeg, og jeg er det eneste mennesket i verden som er akkurat her, akkurat nå. Mitt liv er mitt, ansvaret for meg selv ligger hos meg. Min lykke er min egen, den må hegnes om. Det er ikke alltid følelsene har vært slike. Det var en tid da det var vanskelig å sitte i ro, da tankene døgnet rundt gikk i spinn og kroppen alltid var anspent. Når fortrengningens kunst var den som hang på veggene og da mørke var der til stadig, uansett hvor mye sol det var ute.

Skrittene du tar gjennom livet lager alltid spor på en eller annen måte. Små, forsiktige, sterke og tydelige, tause og anonyme, harde og brutale. Det er mange spor, stort sett kan vi velge hvilke vi ønsker å etterlate oss. Skal det henge igjen en eim av forståelse og aksept eller kanskje en stank av bitterhet og anger? Noen sier alltid at det er verre å angre på det du ikke har gjort, enn det du gjorde som du egentlig kunne ønske var ugjort. Det kan godt hende det er slik. Jeg har noen runder på begge sider av det gjerdet, som er litt som piggtråd i følelseslivet mitt, som jeg iblant streifer innom med en liten tanke, det stikker litt hver gang, men kanskje litt mindre etterhvert som tiden går. Jeg har tidligere skrevet om da pappa døde. At jeg ikke hadde snakket med ham på mange år. At forholdet vårt hadde vært dødt lenge. Det var fortsatt mange følelser i min sjel på det tidspunktet, mange uoppgjorte og mange vonde følelser. Jeg reiste ikke hjem i begravelsen. Jeg ble igjen i livet mitt, tok stilling, nektet han å diktere hva jeg skulle akkurat da. Jag ventet barn noen uker etterpå og var midt oppi en tøff periode med skole, jobb og svangerskap. I tillegg var jeg ikke klar. Jeg var ikke klar for å ta farvel, for å se han en gang til, for å være i samme rom med ham, uansett hvor død han måtte være. Litt merkelig egentlig, siden jeg mange ganger har ønsket han til helvete og tilbake, bedt om at han skulle kjøre av veien å dø når han var på jobb, eller selv stått der og ønsket jeg hadde styrke og mot nok til å ta livet av han. I et tidligere innlegg skrev jeg om en gang for mange mange år siden, da jeg som barn sto ved siden av sengen hans da han lå der full og sov. Jeg hadde en brødkniv i hånden og lurte på hvordan det ville være å ta livet av han. Noen i min nærhet ble helt satt ut, sjokkert over å lese det. Jeg har aldri fortalt det for noen før. Om det glødende hatet, til tross for at noen må ha skjønt det. Jeg hadde ikke mot nok til å drepe, og når pappa døde hadde jeg ikke mot nok til å møte følelsen av ham igjen.

Idag vet jeg at det var det rette for meg den gangen, jeg trengte mer tid til å bearbeide, for meg var det ikke riktig å dra da. Han var ikke ferdig å lage kaos i mitt indre, jeg hadde ikke latt han få skikkelig plass, jeg prøvde så hardt å lukke han ute at jeg ikke orket å slippe han inn. Det skjedde til slutt og da fikk sorgen gjøre det den skulle, og nå etter lang tid, er det over. Noen ganger kan vi ikke styre, vi kan ikke gjøre det vi kanskje burde. Det er en tid for alt, og for meg måtte jeg bare innse, akseptere, puste og ta tiden til hjelp. Det som er rett for noen er ikke rett for alle. Jeg husker jeg snakket med nære venninner, jeg trengte en bekreftelse på at det jeg gjorde var rett, men innerst inne visste jeg jo. Kanskje burde jeg ha dradd, hadde det vært idag hadde jeg gjort det. Men den gangen ville det blitt falskt, feil. Det var ikke i rett orden. Du kan ikke begrave noen før du har tilgitt. Før du har fått fred og akseptert, innsett at da var da. Nå er nå. På tide å gå videre.

Når jeg før hadde en enorm uro i kroppen, da sjelen min var en eneste grå masse uten hverken start eller slutt, når tankene raste, brant, løp ukontrollert kan jeg idag kjenne roen og tilfredsheten med tilværelsen, energien er positiv, kroppen kan tillate seg selv å logge av, stenge ned når den trenger. Jeg lar meg selv gjøre det, jeg ser at det går fint. Noe med å slippe den harde, på den tiden helt nødvendige, kontrollen. Som da hadde dyttet meg ut av virkeligheten, den normale årvåkenheten, hadde den ikke vært der. Men som idag, nå i denne stunden ikke trengs, da det er balanse og der det stort sett er ro. Det går an, men vi er vår egen lykkes smed. Noen ganger trenger du hjelp og noen ganger klarer du deg på egen hånd. For en tid tilbake var det en jente som kontaktet meg, hun og datteren hennes hadde mange av mine følelser i sitt kaos. Jeg håper dere har det bedre, jeg vil gjerne høre fra deg igjen. Hvis du leser dette håper jeg at du gir lyd fra deg. For meg er det blitt viktig, veldig viktig, å dele, belyse og tydeliggjøre sårene, følelsene, oppgittheten. Men også håpet, mulighetene og lyset. Fordi jeg ser hvordan det berører, hjelper andre og gir mening. Si fra, la kroppen og følelsene snakke med deg, med dem du elsker. Smak på det, møt det. Det er et helt liv der ute. Ikke la spøkelsene sette grensene for deg. Sett dine egne muligheter og la grensene flyte. Du er ditt liv. Skrittene kan godt være stille og forsiktige, men de kan samtidig være både tydelige, stolte og sterke.