Barndomsvenninner, sjelevenner og savnet

Fly me to the moon...... Denne er til deg, Lena.

Vi har nok alle et ønske om å fly ivei en gang fra tid til annen. Inn i andre lukter, nye stemninger, fremmede lyder, nytt lys. Det hender jeg setter meg ned og kan gå helt inn i følelsen av å bevege meg med ørsmå skritt inn i en annen virkelighet, en annen tid. Det er en god følelse, det gir en opplevelse av frihet, av kreativitet, av kjærlighet til livet. En slags meditasjon, som jeg har blitt oppfordret til å øve på. Livet er så mye og så mangt, og idag tenker jeg på en barndomsvenninne som ikke lenger er blant oss. Hun fløy sin vei for mange år siden, hun orket ikke lenger å være en del av denne virkeligheten og dette livet. Hennes ønsker og tanker var til et annet sted, med andre lukter, et klarere lys og gode stemninger. Jeg savner henne fortsatt for det vakre mennesket hun var, til tross at hun har vært borte i mange år. Neste år skulle hun ha fylt førti år, et par måneder før meg. Idag ble tankene på henne vekket av en helt spesiell sang, som hun og jeg ofte sang sammen i våre ungdomsår. Art Garfunkel sin "Brigth Eyes". Vi gikk og sang, lå i skogen og sang, hadde overnatting og sang. Vi sang mye, Lena og meg. Og idag håper jeg at hun kjente sangen fra meg i bilen. For jeg sang til henne.

Usikker

Selvsikker

Målbevisst

Full i tvil

Sprudlende

Full i sorg

Lykkelig

Enormt ulykkelig

Følelser som finnes i meg

Som aldri enes om

Hvem som er sterkest

Hvilke følelser som alltid burde være der

Rastløshet

Ufullkommenhet

Prestasjonsangst

Mindreverdighetskompleks

Strekker jeg til

Fikser jeg dette

Når Lena og jeg var i tenårene var vi begge to vonde, såre og usikre. Begge to hadde hjerter som var store, men som ikke helt klarte å håndtere det som skjedde rundt oss eller inni oss. Lena sine smerter kom fra et sted innenfra, langt innifra sjelen. Mine kom utenfra, fra pappa.

Å gå gjennom barndommen med en følelse av at du ikke klarer å ordne opp, gjør noe med deg. Jeg prøvde å ordne opp. Jeg tømte ut sprit, jeg trygla og ba om at han kunne la være å drikke neste helg. Jeg kranglet, skrek, grein, skar meg i håndleddene og lårene. Jeg drakk og røykte. Jeg prøvde hemningsløst å vekke oppmerksomheten til dem rundt meg, men de hørte ikke. Så ikke. Eller så, men gjorde ikke noe? En gang slo han meg i ansiktet, jeg fortsatte å slå meg selv etterpå, for å gjøre blåmerket enda større. Nei, jeg prøvde aldri å ta livet mitt. Jeg ønsket jo ikke egentlig å dø. Jeg ville jo leve, jeg ville bare ikke leve det livet jeg var tildelt. Pappa sa en gang; «når du går så ser du ut som en jævla dronning, du ser så oppblåst ut». Den følelsen han ga meg, ved å si det han sa, kommer jeg aldri til å glemme. Han var min pappa og han skulle jo synes at jeg virkelig var en dronning, en prinsesse, et lite underverk! Han skulle mene dette, på en positiv måte. Det han istedenfor gjorde var å dra meg ned, trø på meg og gjøre meg ille. Kanskje fordi han selv ikke hadde bra, tenker jeg i dag. Jeg er helt sikker på at han var syk i sjelen sin, han også. Det tenkte jeg ikke da. Da trodde jeg at jeg måtte lære meg å gå på en litt annen måte, som ikke stakk sånn ut, som ikke signaliserte til andre at jeg trodde jeg var noe. For jeg var jo ikke det. Pappa sa jo det.

Mine følelser rundt dette den gang satte spor, og det var hos Lena jeg fant mye trygghet, varme og omsorg. Hun ga meg mye. Jeg er veldig usikker på om jeg klarte å gi henne det samme. Jeg hadde en annen veldig tett og nær venninne som jeg elsket dypt, hun og jeg klikket helt fra første dag på gymnas. Da var vi seksten år gamle, og Sara ble min sjelevenn de årene. Men Lena kjente meg fra vi var seks. Hun var en del av meg fra tidlige år, hun så meg for den jeg var langt inne, og hun klarte å heve seg over det som skjedde hjemme hos meg, og elsket meg for den usikre, rastløse sjel jeg ble. Jeg skulle så gjerne hatt henne med meg videre på livets reise. Vist henne at det går an å leve til tross for sjelens uro, til tross for at demonene innimellom river og sliter. Hatt henne med i glede og lykkelige stunder, der vi sammen kunne funnet ut hva som gir harmoni.

Jeg håper hun har fred der hun er idag. Om noen uker reiser vi på ferie til Sverige og Småland, jeg gleder meg til å besøke hennes siste hvilested ute i Gårdsby. En vakrere plass å sove enighetssøvnen på kan jeg ikke se for meg. Kjærlighet til deg fra meg Lena.