Magi: varme stunder og kjærlige minner med pappa

Jeg har skrevet mange innlegg om meg og pappa. Og jeg har oppdaget at disse virkelig berører. At det er mange som kjenner seg igjen, som også gråter og har mange tanker som sitter i årevis. Noen er fortsatt midt i sorgen, sinnet, frustrasjonen. Andre har gått videre, har forsonet seg, har tilgitt. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt, men jeg tror det. Det føles slik. Det har tatt lang tid, og det er nok noe som går igjen hos mange som har hatt slike opplevelser i barndommen. I dag har jeg tenkt å skrive litt om de fine stundene. Små, magiske øyeblikk som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg kjenner etter hvert at mine innlegg gjør forskjell, at de er viktige og nyttige. Derfor fortsetter jeg å skrive. Jeg var fra starten av litt i tvil om det hadde verdi å åpne seg- jeg ser nå at det uten tvil har det.

Pappa var et menneske med mange indre demoner, jeg er helt sikker på at han ikke hadde det godt inni seg, og at det var en av årsakene til at han drakk så mye som han gjorde. Men likevel var han pappa, og spesielt når vi var små var det en god favn å krype inn i. Jeg higet etter hans kjærlighet og jeg ønsket så at min kjærlighet kunne gi han det han trengte. På samme gang som tobakklukten og parfymen hans plaget meg når de var kombinert med sprit, så sto de for en trygghet når han var edru. Da luktet de ikke vondt, det var han, det var pappa. På samme gang som hans stemme kunne skremme vettet av meg når han var full, elsket jeg den når han var rolig. Han satte opp telt i hagen, han laget frokost. Han hjalp med leksene, han hørte meg til prøver, han forklarte det jeg ikke forstod og han svarte meg på spørsmål jeg måtte ha. Men noen spørsmål fikk jeg aldri noe godt svar på. Hvorfor han drakk. Om han ikke brydde seg om hva jeg følte? Om han noen gang hadde tenkt over hva det gjorde med oss rundt han. Jeg tror ikke han evnet å svare. Kanskje han ikke orket ta det inn over seg.

En ting som sitter som støpt i hukommelsen er de ganger jeg fikk lov til å være med pappa og kjøre lastebil. Dette var tidlig tidlig på lørdags morgner. Ikke hver lørdag, men de gangene pappa kjørte ruten. Verden var stille, pappa drakk kaffe. Mamma laget niste til oss de gangene hun selv ikke var på jobb, og alle rundt oss sov. Det var fredelig og det var trygt. Om vinteren mørkt og med vinterens helt egen, magiske ro. Om sommeren lyst, håpefullt. Men luktene av dugg i gresset og lyden av fuglene som også grytidlig var våkne. Lastebilen var varm, den luktet kaffe. Radioen sto på og rattet pappa holdt i var så stort. Jeg turte så vidt å ta på det. En gang eller to fikk jeg sitte sammen med han og styre når han kjørte på en parkeringsplass. Han elsket dette, å kjøre lastebil var noe han gjorde med selvsikkerhet og med mestring. Vi kjørte på mørke landeveier til butikker i småbyer rundt omkring i Småland, ble møtt med varme og med morgenfriske butikkeiere. Brødet vi leverte luktet underbart, nybakt og ferskt, fra bakeriet der mamma jobbet. De gangene var vi hos henne før vi begynte å kjøre, og hentet brødet som hun hadde pakket. Bakeriet var også varme, trygghet, gode lukter og snille folk. Jeg satt i hytten og småslumret mens mamma og pappa jobbet sammen. Egentlig en merkelig setting, men likevel så normal. Alt var normalt, helt til kvelden. Da var det også «normalt». Vår normale verden. Vår virkelighet. Men uten alt det trygge, rolige og fine.

Andre ganger ble jeg med pappa på torget, også dette lørdags morgner. Det var litt før tiden jeg ikke snakket med han på helgene, da jeg enda ikke hadde begynt å unngå han helt. Da jeg rømmet huset. Jeg var fortsatt liten, tillitsfull og håpefull. Jeg husker han var trett, litt grumsete i blikket, etter gårsdagens kule. Men det var likevel vi to sammen i byen, blant alle folk, alle blomster, frukt og grønnsaker på torget. Det var fint, jeg fikk gjerne en is eller noe snop. Det var fint helt til han skulle den obligatoriske runden via vinmonopolet, da sank stemningen inni meg, til tross for at han prøvde å ta oppmerksomheten bort. Samtidig skjulte han det ikke heller, dette var en nødvendighet for han. Slik var det bare.

Høytidene hos oss var med ett unntak alltid fulle, vonde og ganske håpløse. Mamma prøvde det hun kunne, men kl. 14 var det likevel en trist, frustrert stemning. Noen ganger allerede til lusnj. Når vi var hjemme var det verst. De gangene vi var hos mormor og morfar var det bedre. Da var det ikke alltid pappa var med, noen ganger var han så full før vi dro at han ikke fikk lov. Mamma nektet han å bli med. Jeg kan egentlig bare forestille meg hvor lei seg hun må ha vært. Men en jul og nyttårshelg var annerledes. Det var etter deres runde hos en eller annen terapeut, da pappa begynte på tabletter som han ikke kunne drikke til, tabletter som skulle minske suget. Det var magisk. Det var rolig og det var helt uten alkohol i over en uke. Nyttårsaften kjørte pappa oss alle på fest, og var edru, kjørte hjem igjen. Det var paradis. I min dagbok fra den gang har jeg skrevet om følelsen av fullstendig harmoni i kroppen. Jeg gjemmer disse minnene og tar de frem en gang av og til og kjenner på dem, husker dem og smiler inni meg.

Det er helt klart at mange minner er vonde. De er såre og de er tøffe. Men der er små stunder med magi, med varme og med tillit. Til et punkt tidlig i tenårene var der også håp. Det var tro på endring. Hjertet mitt kan noen ganger gråte for den lille jenta som sluttet håpe og ga opp til slutt. Men ikke så mye for meg som for de barn som i dag gir opp. Som mister troen og slutter å håpe, tro. Det er så vondt å tenke på. Jeg ser for meg mine gutter, med sin barndoms sårbarhet, hvor vondt det kunne gjort dem. Som voksen og som mamma innser jeg at sårene hos disse barnene kan bli så uutsigelig dype, så kraftige. Jeg innser at sårene hos meg også vil bli der, men jeg innser også at de gror litt mer for hvert år. At med årene mildnes de og følelsen av mestring og forståelse, aksept, blir større. Mange rundt oss strever med ting vi ikke aner noen ting om. Jeg har i senere tid blitt mer bevisst det, og med den innsikten gis det også rom for litt mer tålmodighet, litt mer forståelse, for merkelig atferd og litt rare hendelser. Det er viktig vi ser litt forbi det umiddelbare, det vi ser rett foran oss, og prøver å gå innenfor, kjenne etter, og se hverandre på ordentlig.

Ha en fin dag i den vakre solen, hvor du enn er i verden, og hva en for følelser kroppen din har akkurat nå. 

Nyt dagen J