Pappa drikker; å være tretten år og sette ord på tankene sine

Det skraper i innkjørselen

Noen snubler

Finner balansen igjen

Går inn

Bråker

Skriker

Slenger noe fra seg

Jeg holder for ørene

Låser døren min

Vil ikke se noen

Vet hva som skjer

Hvorfor er det slik

Kan det ikke slutte

Kan jeg få dø?

 

 

 

Jeg hører det med en gang. Før han tar det første skrittet på innkjørselen vet jeg. Det kom egentlig ikke som noen overraskelse heller, jeg vet det jo. Jeg vet det alltid, hver eneste gang. Men håpet er der likevel, ørlite, svakt og tryglende. Håpet om at han hadde hørt min bønn denne gangen. Denne gangen, men ikke de forrige. Jeg rister på hodet for meg selv. Hvorfor skulle han det? Han har jo aldri gjort det før. Dette er normalen, det er slik det er og slik det alltid vil være. Jeg vet jo det. Skrittene snubler litt, det river i singelen og jeg vet at det er slik det alltid er. Pappa er full igjen.

Å være tretten år og ha en pappa som drikker hver eneste helg er vondt og vanskelig. Hvem skal man snakke med? Hvem vil høre på? Alle har jo nok med sitt og man vil jo helst ikke være til besvær heller. Mamma vet det er feil det hun gjør, at hun ikke pakker tingene og drar. Hvis hun hadde vært tøff nok hadde hun gjort det. Hun hadde tatt meg og lillesøsteren min bort. For vi kan jo ikke bare dra selve. Eller visst kan vi det, men hvor skal vi dra? Hjelpeløse og prisgitt, det er slik vi føler oss. Mamma er den som sitter med makten, men hun har ikke styrken eller motet til å gjøre noe med den. Så den som egentlig har hele makten, det er pappa det. Han kan styre og stelle akkurat slik han vil. Truslene om at vi andre flytter er der hver eneste gang, hver eneste helg, men vi gjør jo aldri det. Han kan bare fortsette sitt løp, og det gjør han og. Så klart gjør han det. Han vet jo like godt som vi andre at truslene er like tomme som flaskene hans er søndags kveld.

Mange ganger har jeg ønsket pappa død. Mange mange ganger. Det er en lettelse å kjenne på den følelsen, men den er også skarp og sår. Man skal jo ikke ønske noen død. Mine følelser er vanskelige, intense og umulig å kontrollere, i hvert fall disse. De er så sterke og så mektige. De tar av og til overhånd, og jeg kan kjenne jeg har lyst å slå han i hjel med noe. Slå, slå og slå når han ligger dritings under dyna, snorkende, stinkende, og sover rusen av seg for å stå opp neste morgen og begynne på igjen. Jeg føler meg innimellom syk som kan tenke sånn om pappa. Det kan jo ikke være normalt? Det er forbudte, syke følelser som egentlig ikke burde finnes. Egentlig burde jeg slutte tenke og føle slik og heller fokusere på mitt eget liv. Slutte å tenke på han og ikke la han ta energien min. Jeg er så sinna noen ganger at jeg nesten ikke klarer å se klart foran meg. Jeg har et ufattelig raseri inni meg, og jeg har ikke evner eller kunnskap til å vite hvordan jeg skal få det ut. Herregud, jeg er jo bare tretten år!

Mine venninner snakker om klær, kino og søte gutter. De snakker om hva de gjorde i helgen, og de snakker om hva de skal gjøre i helgen som kommer. En av dem bor i et så fint hus, har snille og greie foreldre og en søt liten hund. Det er så pent og pyntelig alt sammen, og jeg synes det er koselig å være der. Det er så reint, uskyldig, harmonisk. Der er ikke noen vonde ord, sorte blikk eller tause stemmer. Jeg føler egentlig at alle mine venninner har det slik, alle har det så bra hjemme. Alle utenom meg. Det er ingen av dem som er redd for å ta med seg meg eller en annen venn hjem på overnattingsbesøk en fredag eller lørdag. Ingen som får mageknip eller blir kvalm av nervøsitet over hvordan kvelden skal ende. Jeg tør ikke ha besøk på helgen. Det er svært få som overnattet hos meg. De som har det, vet. Men vi snakker ikke om det. Det er bare en sånn der stille, usagt kjennskap om at slik er det her.

Det var slik jeg tenkte når jeg var tretten. At det var meg mot hele verden.

 

Jeg vet det er flere som tenker sånn, som er tretten år i dag. Og det føles urettferdig og unødvendig. Klarer vi å hjelpe? Evner vi det? Orker vi? Vil vi? Og hvordan kan vi hjelpe? Gjøre forskjell?