Avvist

Mine innlegg om politikk engasjerer politisk aktive- ikke alle er det. Det jeg skriver om mine opplevelser med en pappa som var alkoholiker, viser seg å berøre mange. Jeg får så fine kommentarer og meldinger fra mennesker som kjenner noen som hadde det slik, som hadde det slik selv som barn, eller som bare ble berørt og ønsker å si det. Det betyr så masse, at det jeg skriver kan berøre og gjøre noe for noen andre. Hvis dere som leser vil hjelpe meg og dele og spre det jeg skriver ville jeg blitt veldig veldig takknemlig. Kanskje et barn eller en ungdom der ute leser og finner noe trøst i det. Eller bare leser og vet at det er andre, jeg er ikke alene. Innlegget i kveld handler om da jeg fortalte, uten at noe skjedde. Det er skrevet med et ønske om at alle voksne som får slike signaler GJØR noe. Og med beskjeden til alle barn; si det igjen, igjen og igjen. Si det til noen andre hvis den første du forteller ikke evner å gjøre noe! Jeg gjorde ikke det, jeg fortalte bare en gang- det angrer jeg i dag.

 

 

Din jævla idiot

Din svake faen

Jeg hater deg

Jeg kommer alltid å hate deg

Du er svak

En svakere person enn noen andre jeg kjenner

Du er patetisk

Jeg er patetisk

Jeg er svak for slik har du gjort meg

 

(skrevet for mange år siden, i fortvilelse)

 

Første gangen jeg sa noe om dette til en voksen gikk jeg i barneskolen. Jeg tror jeg gikk i 4 eller 5 klasse. Jeg husker det var et friminutt, og jeg husker jeg grein og var veldig lei meg. Det var en rivende følelse av hjelpeløshet og avmakt. Jeg visste ikke da at det var det følelsene hette, men jeg vet det nå. Jeg kan ikke huske hva ukedag det var. Om det var mandag og jeg var sliten og tom etter helgen, eller om det var tirsdag da jeg begynte og «våkne» igjen. Det kan ikke ha vært onsdag, onsdager var bra dager. Det var midt mellom alt sammen. På onsdager kunne jeg glemme. Da kunne jeg late som alt i mitt liv var akkurat som i alle andre sine liv. Normalt. Var det en torsdag? Når angsten begynte å snike seg innpå meg. Begynte å klø, rive og slite i meg igjen. Når klumpen i magen og halsen ble sterkere. Ja, det kan godt hende at det var en torsdag. Eller var det fredag. Dagen da jeg visste at helgen var der, når jeg visste at når pappa var hjemme med bussen klokken 1635 så var det startskuddet på en 48 timer lang helg som ga alt annet enn ro, harmoni og familielykke, men istedenfor gavmildt strødde vonde ord, ekle lukter og skumle inntrykk omkring seg. Visst kan det ha vært en fredag. Jeg lå på en stor stein litt i utkanten av skolegården. Jeg husker det reiv i magen min, at det gjorde så vondt! Jeg hadde det så vondt. Det rare er at jeg fortsatt kan kjenne steinen skrape mot ansiktet mitt, og jeg kan kjenne solen varme ryggen min. Det var sol den dagen. Jeg kan kjenne lukten av barr rundt meg, barr fra gran og tall. Maur som krøyp på steinen, en liten edderkopp ved skoen min, fuktig mose. Lukten av vår. Av skole. Av hverdag. Av en slags normalitet som jeg kjente, men ikke følte jeg var en del av. En følelse av å være gammel, når jeg burde vært liten og ubekymret. Jeg erindrer flere venninner og klassekamerater rundt meg, og at noen hentet kontaktlæreren vår. Så husker jeg at hun satte seg ved siden av meg og spurte hva som hadde skjedd.

 Etter det husker jeg bare en ting. At jeg sa akkurat slik som det var. At jeg ikke hadde det bra og at det var fordi pappa alltid drakk masse sprit på helgene. Og så er det helt tomt. Jeg kan ikke huske en eneste ting etter det. Ikke hva hun sa, ikke hva hun gjorde. Fulgte hun meg inn i klasserommet? Ga hun meg en klem? Ble jeg hentet av mamma? Tok jeg skolebussen hjem etter skolen? Tenk at jeg ikke husker noen ting. Alt er gått i sort. Jeg vet at læreren ringte mamma, men jeg vet ikke om det var samme dagen eller dagen etterpå. Jeg kan ikke huske om vi var i samtale eller om jeg var hos helsesøster. Mamma likte ikke at jeg hadde sagt hva som plaget meg, den følelsen kan jeg ta frem igjen. Jeg var blitt en slags forræder. Dette snakket ikke vi om, så stort var liksom ikke problemet at vi trengte å snakke om det med andre. Slik opplevde jeg at mamma tenkte, og den følelsen smittet nok over på meg også, jeg strevde i så mange år etterpå med å snakke om dette. For jeg hadde fått det så brutalt slengt i ansiktet, og det nyttet ikke å si det til noen voksen! For de gjorde ikke noe med det allikevel. Min lærer gjorde ikke mer med saken, og alt fortsatte akkurat slik det alltid hadde gjort. Jeg hadde et lite pusterom på onsdagene. Ellers brukte jeg mye av min tid på å hente meg inn igjen. Resten av tiden brukte jeg til å forberede meg.

Jeg vet at jeg hadde tenkt lenge på å fortelle det, den store hemmeligheten min. hemmeligheten vår. Jeg hadde brukt mye tid på å lage scenarier om hva som vill skje, hva de ville si og hvordan ting ville forandre seg! For jeg var sikker på at hvis jeg sa noe, ville noe også skje. Det måtte det jo! Da ville pappa slutte drikke og vi ville bli en familie som alle andre. Så lenge jeg kan huske så har jeg hatt vondt i magen. Alltid. Følsom mage, sa legen da mamma tok med meg til han. Jeg ble undersøkt for alle mulige tilstander uten at man kunne finne noe galt. Klart man ikke fant noe, jeg var jo frisk. Det var tankene mine, følelsene mine, omgivelsene rundt meg, som ikke var friske. Jeg gikk med en stendig angst og redsel. Etter at jeg opplevde og ikke å bli hørt og sett, når følelsene jeg ga uttrykk for ikke ga noen resultater i den voksne verden, fikk angsten fritt spillerom i den lille jentas kropp og sinn, og jeg levde i min egen verden og gjorde det jeg kunne for å fungere. For å holde masken, fasaden, bildet. Jeg prøvde hardt å passe inn. Jeg gjorde jo ikke det, jeg mente selv jeg ikke passet inn, og levde i den følelsen i mange år. Et slags utskudd, en annerledes unge, med fæle tanker.

Visste andre? Visste foreldrene til mine klassekamerater at pappa drakk? Jeg tror det. Naboene våre visste. Noen drakk med han. Andre så han da han sjanglet rundt i nabolaget på vei hjem eller bort. Alle hadde jo sett han. Når han falt på vinterglatte veier og slo seg gul og blå, noen ganger ble han fulgt hjem av en av dem han drakk med. For ustø for å gå alene, fire ustø føtter var lettere å holde styr på enn to, når de gikk side ved side ned bakken og inn i garasjen vår. Der flasken sto og ventet i det lille skapet i tre som han hadde plassert midt på verktøybenken sin. Inni der sto det en ny flaske hver uke. Noen i reserve på en hylle. Men den som var åpen sto alltid der. Jeg husker både min søster og jeg har tømt ut sprit fra den og fylt på med vann. I et sånt barndomsnaivt håp at det skulle bety edruelighet og fornuft. Det gjorde det jo så klart ikke. Det ga banning, slåing, kjefting, hat. Og sjokk, opprivende tårer, avmakt. Det er klart at det er mange som må ha visst hvordan det var, men det var aldri noen som sa noe. Gjorde noe. Spurte. Brydde seg.

 

Jo, kan hende brydde de seg- men ikke nok til å gjøre noe konkret. Min bønn er at vi alle tør det hvis vi ser noe vi tenker ikke er helt slik det skal.