Hatet

Det er lov å hate, kjære du. Det er helt normalt å hate når noen gjør deg så ille. Men det er så viktig at du blir ferdig med det hatet. Du kan ikke leve livet ditt med så mye negative følelser inni deg, det vil bli så vondt. Du må ta oppgjør, du må forsone deg, du må kanskje akseptere når du blir bedt om forlatelse. Om du blir bedt om det. Ikke alle blir det. Min pappa ba aldri meg skikkelig om forlatelse, kan hende hadde det skjedd en gang, det får jeg aldri vite, siden han ikke lever lenger. Men får du sjansen til å legge bak deg slike vonde hendelser, sjansen til å sette punktum- er mitt råd å ta den sjansen. Det er ikke alt vi kan forsone oss med, ikke alt som skal settes strek over. Men punktum etter kan vi egentlig sette på det meste. Dagens innlegg handler om de enorme hatfølelsene jeg hadde for pappa i mange mange år. Det har jeg ikke lenger- det jeg skriver om idag er ikke lenger det jeg føler. Men slik kan det altså oppleves.

Om man ikke er verdt noe

Kan man leve da?

Om man ikke liker seg selv

Kan andre gjøre det da?

Om man er svak

Kan man lære seg styrke da?

Om hullet i kroppen bare vokser

Kan man stoppe det?

Om man ser seg selv utenfor

Gjør andre det også?

 (skrevet for mange år siden)

Noen ganger var følelsene så sterke, så kraftige og så vonde at jeg var overrasket over styrken i dem. Overrasket over at jeg kunne føle så sterkt. Sinnet var noe av det sterkeste. Og noe av det som var mest ødeleggende. Både for meg og for dem rundt meg. Jeg kunne ikke lenger si at jeg bare var direkte sint på han. Når sinnet kom var det fordi noe rundt meg forstyrret, irriterte, berørte. Jeg følte meg som en vulkan, ferdig til å sprekke. Til å ødelegge. Jeg ville ødelegge, jeg ville være stygg. Et monster inni meg tok plass og ville være slem. Dette sinnet kom mer og mer sjeldent, men av og til var det så sterkt at jeg lurte på om jeg var syk. Og jeg burde legges inn. Medisineres. Kontrolleres. Fjernes. Noen ganger har monsteret i meg vært så sterkt og overveldende at jeg ikke har klart å stagge det. Det har tatt over i meg, og jeg har ikke strukket til. Jeg har måttet ri det av, og etterpå har jeg på en måte vært forløst. Da er det ute. Jeg var ferdig med det. Til neste gang.

Noen ganger ønsket jeg at han stod foran meg når sinnet kokte. Når jeg spydde ut det vonde, kalde, stygge raseriet. Det er da han burde vært der. Han burde fått det. Han burde kjent på det. Kjent det på huden sin. Kjent det i hjertet sitt. Kjent det i sjelen sin. Slik jeg gjorde. Det hadde vært rettferdighet. Jeg ønsket lenge at pappa bare kunne være død og begravd. Jeg tenker fortsatt at han var en ufølsom drittsekk som ga meg følelser som jeg så absolutt kunne vært foruten. Han døde til slutt. Syk og uten sine barn. Uten og noen gang å ha sett sine barnebarn. Når han døde hadde han to, nå har han fire.

Jeg flyttet fra hjembyen min når jeg var 19 år. Jeg dro så fort jeg kunne, jeg kunne ikke vente. Mamma klarte ikke å holde meg tilbake, men jeg kan ikke huske at hun heller prøvde i særlig stor grad. Hun forstod vel at det ikke nyttet. Men det er den der følelsen du sitter med etterpå, usikkerheten og sårheten over at du ikke følte at hun prøvde. Hvorfor prøvde hun ikke? Var det allerede da forholdet til henne også ble forstyrret, når jeg fjernet meg mer, og forlot henne? Jeg flyttet i en tid der jeg ikke bare forlot mamma, men også min lillesøster. Hun var 16, og hun brukte en del av de neste årene på å være sint på meg, og på å overleve til hun også kunne legge alt bak seg. Svek jeg? Burde jeg ha blitt? Jeg flyttet så langt vekk, det var ikke bare å treffes en ettermiddag, vi skled i fra hverandre og fant ikke skikkelig tilbake før mange år etterpå. Mamma og pappa skilte seg det året, og mamma og min søster flyttet fra pappa og til det lille, slitte paradiset som mamma kjøpte for sine egne penger. Mamma fikk fred. Min søster var nok bare sint. Det skjedde mye mellom de tre det siste året som jeg ikke var en del av, som jeg flyttet fra og la igjen bak meg. Jeg hadde så mange ubehagelige følelser knyttet til alt sammen at jeg i dag ikke tror jeg hadde annet valg enn å flykte da. Jeg tror jeg måtte det. Og jeg tror min søster forstår det. Men hun gjorde det neppe den gangen.

Det er mange år siden jeg snakket med pappa. Både fordi han nå er død, men vi hadde ikke kontakt de siste seks-syv årene av hans liv, jeg valgte det slik.  Likevel så er han i mine tanker og mine følelser. Han har gjort meg til den jeg er. Idag er han nærværende i livet mitt, men ikke lenger på en vond måte. For mange år siden føltes det som han styrte meg til tross for at jeg ikke hadde han nære lenger. Jeg tenker på ordene han har kalt meg, hva han har sagt, og på hvordan jeg har gjort noen av de ordene til ære i måten jeg har levd på. Jeg hører han kalle meg bortskjemt ungjævel som nekter å hjelpe han å bære inn ved en kall novemberkveld. Din late fitte, du er stygg, dum og tror bare du er noe, ikke tro du er så jævla bra. Ikke gå der og se så forbanna hoven ut, hvem tror du at du er? Bare gå du, det spiller ikke noen rolle å snakke til deg. Dere er så jævla dumme, alle tre. Meg. Mamma. Min søster. Ja det er ubehagelig å lese, ikke sant? Tenk at noen kan si slike ting til sitt eget barn. Jeg vet jo idag at pappa ikke hadde det bra i seg selv, men det forstod jeg ikke den gangen. Hatet var nærværende i mange år, det er det ikke lenger. Idag hater jeg ikke, Jeg sørger heller ikke særlig mye lenger. Det er jeg ferdig med- livet går videre og følelsene legger seg. Man lærer seg å leve med det man har opplevd, og kan plukke frem de positive sakene også. Jeg lover at jeg skal skrive et blogginnlegg om de varme, kjærlighetsfulle og fine øyeblikkene også, for jeg har slike minner og. Og det er fint å tenke på for deg som leser dette og tenker at alt er håpløst og vondt, prøv å tenk på også de fine øyeblikkene, prøv å hold fast i dem på reisen videre, reisen mot noe bedre.