Erkjennelse

Tenk om man kunne byttet øyner

Til øyner som ser alt det fine

Som ikke ser skygger

Som ikke ser det vonde

Øyner som tørr å stole på det de ser

Som ikke ser katastrofen

Rundt hjørnet

Som ikke krisemaksimerer

Som vet at det ordner seg

Som kan se i speilet

Og se harmoni

Ro

Stillhet

Tenkt om man kunne byttet øyner

(skrevet for mange år siden)

I barndom, tenår og ung voksenalder hadde jeg ikke navn på hva pappa var og hva pappa gjorde med og mot meg. Jeg visste det fantes noe som het alkoholiker. Men jeg tenkte at det ikke angikk meg, det var ikke det pappa var, det var nok ikke så farlig det han gjorde. Han drakk ikke så mye, han var ikke skitten, hjemløs eller uten familie. Han drakk ikke hver dag. I perioder ja, men ikke over det jevne. Så begrepene alkoholiker og alkoholisme var ikke begreper jeg identifiserte meg med. Det gjaldt ikke meg og oss, og dermed fornektet jeg på mange måter i alle år at det var så alvorlig som det faktisk var. For meg er det en av grunnene til at jeg åpner opp om dette, slik at andre barn og unge som kanskje leser det jeg skriver skal forstå hva de faktisk er utsatt for. Dette handler om kunnskap. 

Når sosionomen på pårørendesenteret for lengesiden sa til meg at det var slik det var, klarte jeg ikke å slutte å gråte. Hun sa til meg at jeg var barn av en alkoholiker, at pappa var alkoholiker. At han var syk, og at den sykdommen rammer hele familien rundt. Hun ville jeg skulle gå i gruppeterapi med andre barn av alkoholikere, det klarte jeg ikke. Jeg turte ikke. Jeg tenkte at det ikke var for meg, uansett hva sosionomen sa til meg, at det ville være svært nyttig, så klarte jeg det ikke. Innerst inne tenkte jeg at de andre høyst sannsynlig hadde strevd mye mer, hatt det mye jævligere og var mye mer preget enn meg, og at jeg ikke ville passe inn. Her hadde jeg en gylden mulighet til å snakke med likesinnede, få råd, kjenne at noen virkelig forstod. Men jeg avslo. Jeg fjernet meg fra det også, og fortsatte å være ganske alene om mine følelser. Denne gangen var jeg voksen og kunne strengt tatt valgt annerledes, men jeg tror ikke jeg var klar. Istedenfor ble det samtaler, gråt, dårlige netter og barseldepresjon. Dette var tiden da jeg ble mamma for første gang. Det var da følelsene strømmet opp og frem uten at jeg hadde noen kontroll over dem, hvilken styrke de skulle ha eller hvilken form de skulle ta. Jeg ble mamma, og pappa ble morfar. Han ville treffe oss, vi reiste hjem. Jeg hadde vært mamma i akkurat tre uker. Jeg var stolt, sårbar, sliten og håpfull. Pappa var blitt morfar, han ville elske mitt barn og ville forandre seg, han ville ta grep. Det trodde jeg. Og jeg kan i dag ikke forstå at jeg kunne tro det! Hvor fikk jeg håpet fra?

 Jeg snakket med han før vi reiste hjem, og vi avtalte at han skulle ringe et par dager etterpå så vi kunne avtale når vi skulle treffes, og han skulle treffe sitt førstefødte barnebarn. Jeg hadde snakket med han flere ganger etter fødselen, jeg ringte til og med til han fra sykehuset, fra barselavdelingen. «du har blitt morfar». «jeg har blitt mamma». «han er helt nydelig». «jeg gleder meg til du får se han». Og han gratulerte, sa jeg hadde vært flink, sa han gledet seg til å treffe meg. Oss. Kalte meg «lilla gumman». Med varme. Telefonen fra han kom aldri. Jeg var i byen der jeg er født og oppvokst, i nesten tre uker, før jeg var nødt å reise hjem igjen. Da hadde pappa ikke ringt. Jeg forstod ikke noen ting. Hva hadde skjedd? Hvorfor ringte han ikke?  Til slutt snakket jeg med hans daværende samboer. Hun hadde gått fra ham, det var det som hadde skjedd. Hun orket ikke å være sammen med han lenger. Han drakk for mye. Jeg trodde ikke mine ører, var det virkelig sant, gjorde han det igjen? Skjøv han enda et menneske bort fra seg, på grunn av spriten. Og meg og sønnen min da? Ville han ikke treffe oss? Hun trodde ikke han orket, klarte, turte. Hun trodde han drakk. Jeg vet ikke hva han gjorde, for jeg snakket aldri med han igjen. Jeg reiste hjem igjen, til mitt liv og min familie. Til meg. Og jeg snakket aldri mer med pappa. Dette var slutten på vårt forhold.

Det var da alle følelsene kom. Jeg sa opp kontakten med min egen pappa via et brev som jeg ikke tok kopi av, og som jeg bare husker bruddstykker av. Jeg skrev at jeg ikke orket mer, at det var over nå. Jeg ville ikke utsette hverken meg selv eller min lille gutt for den jævlig brutale følelsen av enda mer avvisning. Nå hadde han avvist meg for siste gang. Nå var det min tur å avvise han. Jeg hadde ikke noe valg. Det var slik det måtte være og jeg hadde gjort det samme om igjen hvis jeg hadde måttet ta et lignende valg. Jeg gjorde det ikke bare for meg selv, men i hovedsak for minn sønn, og mine fremtidige barn. De skulle slippe å leve med det jeg hadde måttet leve med. Usikkerheten, utryggheten, uforutsigbarheten. Følelsen av å ikke vite hvordan han ville være hvis du ringte, følelsen av å være verdt mindre verdt enn ei spedalsk når han igjen glemte bursdagen din. Det skulle ikke mine barn oppleve. Jeg var klinkende klar på det. Der var ikke tvil i mitt hjerte om at dette var slik det måtte være. På mange måter var det uunngåelig. Og det var en lettelse og. En følelse av at ja, det går ikke lenger, da er det bedre å velge bort.

Å komme seg over et svært vann uten båt. Å prøve å ro uten årer. Å prøve å svømme, uten å klare å bevege armene. Å prøve å holde hodet over vannet men hele tiden få vann i munnen, hoste, ha følelsen av å drukne. Å sitte og se inn i veggen og ønske at du var en del av den. Å være så lei av alt, av alle, at du ikke er sikker på om du orker mer. Å være så utslitt at du nesten slenger babyen din i gulvet, fordi du ikke orker det mer. Jeg var deprimert. Tung til sinns. Smilte ikke. Ville bare sove. Fikk lykkepiller, de skulle være årene mine, båten min, armene mine- hjelpe meg over det vannet. En livbøye. For meg og for familien min. Og ja, de hjalp. De tok vekk de verste tankene og de tyngste stundene. De tok også vekk toppene, de høye hylene av glede og lykke inni hjertet mitt, som jeg følte en gang iblant når jeg så på min lille vakre baby, på en blomst i hagen eller på en rosa solnedgang. Den der umiddelbare følelsen av kribling i kroppen der du får lyst å ta et krumsprang på stuegulvet og hoppe opp og ned. De forsvant også. Men det måtte være sånn den perioden. Båten og årene hjalp meg å ro videre i livet og tiden ble lettere å leve med.

Dette er så viktig! Det er så feil at dette er tabu, at vi ikke skal snakke om disse vonde brutale følelsene, og at at det iblant kan være helt avgjørende å ta imot hjelp fordi man ikke klarer å svømme ute. Terapi, samtaler, medisiner. Det som hjelper er bra, tenker jeg! Ikke vær redd for å be om, eller ta imot hjelp. Lov meg det. Lov meg at du tror på at det er et lys der ute, som du også skal være en del av. Det er ditt lys også, ikke bare andre sitt- Du skal også være en del av det. Og jeg er av den troa at vi kan komme oss dit, men iblant trenger vi hjelp! Jeg gjorde det og jeg turte etterhvert å takke ja til den hjelpen.