Trenger vi ledere?
Det er når jeg sitter med kaffekoppen i mitt eget selskap at inspirasjonen kommer, tankene og ønskene. Å vite at det jeg skriver og deler blir lest av dere, og at noen av dere syns det er greit, og kanskje noen syns det er nyttig, kjekt eller noe som berør. Det er godt å vite, og det gir meg utrolig mye påfyll. Når min kjære venninne Gunn Elin spontant sa til meg at hun syns jeg burde skaffe meg en blogg der jeg kunne dele alle mine tanker og funderinger var min umiddelbare tanke NEI. Aldri om jeg skal det. Hva i alle dager skal den inneholde? En annen direkte tanke jeg fikk var; å ja, du syns jeg "spammer" facebookfeeden din du, og vil heller at jeg legger alle politiske ytringer på blogg :)
Det kan godt hende at det var en av hennes grunner til å anbefale meg å samle tankene og synspunktene mine i en blogg. Når jeg nå har tenkt over dette over en ganske lang periode så skjønner jeg jo at det er ganske lurt. Jeg elsker å skrive. Jeg har meninger om det meste. Jeg vil gjerne dele med meg av mine meninger. Jeg har bagasje i sekken som jeg ønsker å dele slik at andre kan ta del av den, forstå meg bedre og aller helst forstå seg selv litt bedre, og ha forutsetning for å forstå andre som strever. Jeg står på valg for Stavanger Arbeiderparti til høsten, og mener Stavanger trenger endring og nye krefter! Så visst, blogg er nok en god ide for mitt vedkommende.
Jeg kunne ha skrevet femten innlegg til dagen, uten tvil. Jeg har mye på hjertet, og hvis dere fortsetter å følge meg her så vil dere se det etter hvert. I dag er det en ting spesialt som opptar meg, og det er lederrollen, lederkultur og hva vi egentlig trenger lederne til. Jeg har nemlig fått et jobbtilbud, som leder, og det får meg å tenke på hva lederen egentlig trengs til- hvorfor skal vi bruke lønnsmidler og ressurser på at folk skal sitte i mer eller mindre nyttige lederposisjoner? Det er to år siden jeg sist jobbet som leder, og jeg erkjenner glatt at jeg har savnet det.
Når jeg leste endringsledelse ved universitetet lærte vi om ledere som legger til rette for endringer, om ledere som tar hånd om humankapitalen (de ansatte), om ledere som motiverte, som tok langsiktige perspektiver i sin ledergjerning. Ledere som stilte krav og ga tilbakemeldinger, og på den måten påvirker den ansattes opplevelse av kontroll i arbeidet. Om motstand som oppstår i endringsprosesser og hvor farlig den kan være, men også hvor utrolig nyttig den er. Uten motstand, uten konflikter- hvor ville vi da vært? Kunne vi da utviklet oss? Vi lærte også om relasjonslederen og om brobyggeren. Om alliansene, om tilliten eller mistilliten. om at det i systemer som lages alltid er enkeltindivider- som må og skal ha sin plass i det som i mine øyner kan sammenlignes med et stort puslespill. Alle har en funksjon, alle gjør nytte og alle bidrar med det de kan. Hvis vi mister for mange puslebiter, mister vi helheten. For de små delene er de som skaper helheten, og i denne helheten er det plass til mange små deler, individer, som sammen bidrar. Hermeneutisk tankegang dette. Tidligere i vår skrev jeg en kronikk om dette og om ledere i helsevesenet, som ikke står opp for hverken pasienter eller medarbeidere. Den kan dere lese her.
Alle bidrar, alle yter- og sammen når vi dit vi vil.
En leder er den som samler troppene og får de til å gå samlet mot et felles mål. Men en leder er også den som tør å lytte til dem som ser at vi kanskje kan ta en litt annen vei mot målet, kanskje skal noen av oss gå den veien, så går dere andre litt lenger den veien- og så møtes vi der fremme. For målet, det har vi en felles forståelse av. Veien dit kan vi faktisk nå på ulike måter. Jeg tror vi må se at vi ikke må strømlinjeformes som ledere, for å nå dit vi har satt oss som mål. En leder må tørre å gå inn i ulike perspektiver, og lytte til dem som fremmer andre tanker enn de som allerede er luftet. Endring er noe vi stadig forholder oss til, det er slik vi utvikles. Mye kan sies om dagens arbeidsliv, men statisk, det er det ikke. Dette skal vi lære oss å leve i, fungere i, prestere i. Da er det viktig vi har ledere som kan ha flere baller i luften, og som også ser at alle ansatte ikke alltid er på topp. Livet er tøft i perioder, og i noen av disse periodene kan kanskje den enkelte ansatte ikke yte like mye. Livets faser, livsfasepolitikk. Ikke bare å se på sin medarbeider som gravid eller senior. Men å implementere "livsfasetilnærming" som et HR-verktøy. Småbarnsforeldre og tenåringsforeldre kanskje hadde hatt enda litt mer å gi i de aller travleste årene med en tilpasset arbeidstid, ønsketurnus, 6-timersdag. Middeladrende som plutselig får syke foreldre og igjen ser seg selv i en krevende omsorgssituasjon. Det er mye som skjer i livet, vi utfordres stadig, livet er mer enn å prestere på arbeid- og arbeidslivet er nødt til å tenke nytt når det gjelder disse temaene mener jeg.
Som leder er det min oppgave å legge til rette for at mine ansatte, mine medarbeidere, skal kunne bidra med alle sine ressurser og kunnskaper. Med sin person og med sin kompetanse. Jeg skal samle, men jeg skal også skjære gjennom ved behov. Dette er det tveeggede sverd ved lederrollen. Du skal bygge relasjoner men du skal også gå foran. Jeg mener at dette gjør en aller best sammen med dem man jobber med til daglig. Medarbeiderne, de ansatte, er de som kjenner hvor skoen trykker, hvor det trengs forandring og hvor det fungerer godt. Min oppgave er å legge til rette for at disse områdene blir sett, tatt på alvor og lyttet til. Jeg blir urolig og bekymret når jeg hører om hvor mange ledere som ikke tenker slik. Der budsjetter har overtatt både sunn fornuft og vanlig folkevett. Ledere som burde gått av for lenge siden, men som sitter i sin lederstol fordi noen skjermer dem. Fordi det er prestisje i bildet, fordi noen andre ledere ikke orker eller evner å ta kampen det er å forandre.
Jeg er sykepleier, og i mitt hjerte er jeg alltid akkurat det, sykepleier. Medmenneske, brobygger, koordinator, samlende og kritisk. Jeg prøver å ivareta alle disse idealene, alle disse karaktertrekkene som en god sykepleier må inneha. Som en sykepleier skal ha. I dag er det Sykepleiernes dag, i dag feires vi sykepleiere for den unike kompetansen vi innehar, og som på mange måter lager en av grunnsteinene i vårt helsevesen. Ved en arbeidsplass i Stavanger kommune har en fantastisk sykepleier sagt opp og begynner i en ny stilling i en annen virksomhet, fortsatt som sykepleier. Hun får nye utfordringer, hennes gamle arbeidsplass får enorme hull i den grunnmuren av kompetanse som hun hadde. Dette er på ingen måte unikt i helsevesenet vårt, sykepleiere flytter gjerne på seg og skaffer seg ny unik kompetanse. Problemene oppstår når lederne i systemet ikke evner å ivareta kompetansen i sine organisasjoner og den forsvinner ut. Når det ikke står nye krefter klar til å fylle på kompetansehullene. Ledere som ikke ser humankapitalen, som ikke ivaretar det enkelte individ i livsfasene vedkommende befinner seg i. Lederne som ikke ser behovet for individuell tilnærming, langsiktighet, tillit og brobygging.
Så jo, jeg tror vi trenger lederne. Men det er ikke alle som skal være leder. Det er altfor mange som har lederroller som overhodet ikke hører hjemme i den rollen. Og det er altfor mange toppledere som ikke bytter ut disse, men som istedenfor er med på å viderefører en ukultur med "stolbyttelek" i store virksomheter fordi det er lettere og mindre ubehagelig enn alternativet.
Det kan godt hende at det var en av hennes grunner til å anbefale meg å samle tankene og synspunktene mine i en blogg. Når jeg nå har tenkt over dette over en ganske lang periode så skjønner jeg jo at det er ganske lurt. Jeg elsker å skrive. Jeg har meninger om det meste. Jeg vil gjerne dele med meg av mine meninger. Jeg har bagasje i sekken som jeg ønsker å dele slik at andre kan ta del av den, forstå meg bedre og aller helst forstå seg selv litt bedre, og ha forutsetning for å forstå andre som strever. Jeg står på valg for Stavanger Arbeiderparti til høsten, og mener Stavanger trenger endring og nye krefter! Så visst, blogg er nok en god ide for mitt vedkommende.
Jeg kunne ha skrevet femten innlegg til dagen, uten tvil. Jeg har mye på hjertet, og hvis dere fortsetter å følge meg her så vil dere se det etter hvert. I dag er det en ting spesialt som opptar meg, og det er lederrollen, lederkultur og hva vi egentlig trenger lederne til. Jeg har nemlig fått et jobbtilbud, som leder, og det får meg å tenke på hva lederen egentlig trengs til- hvorfor skal vi bruke lønnsmidler og ressurser på at folk skal sitte i mer eller mindre nyttige lederposisjoner? Det er to år siden jeg sist jobbet som leder, og jeg erkjenner glatt at jeg har savnet det.
Når jeg leste endringsledelse ved universitetet lærte vi om ledere som legger til rette for endringer, om ledere som tar hånd om humankapitalen (de ansatte), om ledere som motiverte, som tok langsiktige perspektiver i sin ledergjerning. Ledere som stilte krav og ga tilbakemeldinger, og på den måten påvirker den ansattes opplevelse av kontroll i arbeidet. Om motstand som oppstår i endringsprosesser og hvor farlig den kan være, men også hvor utrolig nyttig den er. Uten motstand, uten konflikter- hvor ville vi da vært? Kunne vi da utviklet oss? Vi lærte også om relasjonslederen og om brobyggeren. Om alliansene, om tilliten eller mistilliten. om at det i systemer som lages alltid er enkeltindivider- som må og skal ha sin plass i det som i mine øyner kan sammenlignes med et stort puslespill. Alle har en funksjon, alle gjør nytte og alle bidrar med det de kan. Hvis vi mister for mange puslebiter, mister vi helheten. For de små delene er de som skaper helheten, og i denne helheten er det plass til mange små deler, individer, som sammen bidrar. Hermeneutisk tankegang dette. Tidligere i vår skrev jeg en kronikk om dette og om ledere i helsevesenet, som ikke står opp for hverken pasienter eller medarbeidere. Den kan dere lese her.
En leder er den som samler troppene og får de til å gå samlet mot et felles mål. Men en leder er også den som tør å lytte til dem som ser at vi kanskje kan ta en litt annen vei mot målet, kanskje skal noen av oss gå den veien, så går dere andre litt lenger den veien- og så møtes vi der fremme. For målet, det har vi en felles forståelse av. Veien dit kan vi faktisk nå på ulike måter. Jeg tror vi må se at vi ikke må strømlinjeformes som ledere, for å nå dit vi har satt oss som mål. En leder må tørre å gå inn i ulike perspektiver, og lytte til dem som fremmer andre tanker enn de som allerede er luftet. Endring er noe vi stadig forholder oss til, det er slik vi utvikles. Mye kan sies om dagens arbeidsliv, men statisk, det er det ikke. Dette skal vi lære oss å leve i, fungere i, prestere i. Da er det viktig vi har ledere som kan ha flere baller i luften, og som også ser at alle ansatte ikke alltid er på topp. Livet er tøft i perioder, og i noen av disse periodene kan kanskje den enkelte ansatte ikke yte like mye. Livets faser, livsfasepolitikk. Ikke bare å se på sin medarbeider som gravid eller senior. Men å implementere "livsfasetilnærming" som et HR-verktøy. Småbarnsforeldre og tenåringsforeldre kanskje hadde hatt enda litt mer å gi i de aller travleste årene med en tilpasset arbeidstid, ønsketurnus, 6-timersdag. Middeladrende som plutselig får syke foreldre og igjen ser seg selv i en krevende omsorgssituasjon. Det er mye som skjer i livet, vi utfordres stadig, livet er mer enn å prestere på arbeid- og arbeidslivet er nødt til å tenke nytt når det gjelder disse temaene mener jeg.
Som leder er det min oppgave å legge til rette for at mine ansatte, mine medarbeidere, skal kunne bidra med alle sine ressurser og kunnskaper. Med sin person og med sin kompetanse. Jeg skal samle, men jeg skal også skjære gjennom ved behov. Dette er det tveeggede sverd ved lederrollen. Du skal bygge relasjoner men du skal også gå foran. Jeg mener at dette gjør en aller best sammen med dem man jobber med til daglig. Medarbeiderne, de ansatte, er de som kjenner hvor skoen trykker, hvor det trengs forandring og hvor det fungerer godt. Min oppgave er å legge til rette for at disse områdene blir sett, tatt på alvor og lyttet til. Jeg blir urolig og bekymret når jeg hører om hvor mange ledere som ikke tenker slik. Der budsjetter har overtatt både sunn fornuft og vanlig folkevett. Ledere som burde gått av for lenge siden, men som sitter i sin lederstol fordi noen skjermer dem. Fordi det er prestisje i bildet, fordi noen andre ledere ikke orker eller evner å ta kampen det er å forandre.
Jeg er sykepleier, og i mitt hjerte er jeg alltid akkurat det, sykepleier. Medmenneske, brobygger, koordinator, samlende og kritisk. Jeg prøver å ivareta alle disse idealene, alle disse karaktertrekkene som en god sykepleier må inneha. Som en sykepleier skal ha. I dag er det Sykepleiernes dag, i dag feires vi sykepleiere for den unike kompetansen vi innehar, og som på mange måter lager en av grunnsteinene i vårt helsevesen. Ved en arbeidsplass i Stavanger kommune har en fantastisk sykepleier sagt opp og begynner i en ny stilling i en annen virksomhet, fortsatt som sykepleier. Hun får nye utfordringer, hennes gamle arbeidsplass får enorme hull i den grunnmuren av kompetanse som hun hadde. Dette er på ingen måte unikt i helsevesenet vårt, sykepleiere flytter gjerne på seg og skaffer seg ny unik kompetanse. Problemene oppstår når lederne i systemet ikke evner å ivareta kompetansen i sine organisasjoner og den forsvinner ut. Når det ikke står nye krefter klar til å fylle på kompetansehullene. Ledere som ikke ser humankapitalen, som ikke ivaretar det enkelte individ i livsfasene vedkommende befinner seg i. Lederne som ikke ser behovet for individuell tilnærming, langsiktighet, tillit og brobygging.
Så jo, jeg tror vi trenger lederne. Men det er ikke alle som skal være leder. Det er altfor mange som har lederroller som overhodet ikke hører hjemme i den rollen. Og det er altfor mange toppledere som ikke bytter ut disse, men som istedenfor er med på å viderefører en ukultur med "stolbyttelek" i store virksomheter fordi det er lettere og mindre ubehagelig enn alternativet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar