Nå må vi ordne opp i helsevesenet!
I dag har jeg en kronikk på trykk i Stavanger Aftenblad. Nå må vi ta i et tak, og vi må virkelig jobbe hardt, skal vi få de resultater som vi ønsker innenfor helse- og omsorgsområdet i Stavanger. På et sykehjem i Stavanger kommune slutter en svært erfaren sykepleier, hun legger bak seg en avdeling nesten i ruiner. Hun ble av de ansatte regnet som grunnmuren i avdelingen, av de pårørende som den som hadde desidert størst oversikt. Hun symboliserte trygghet, stabilitet og kompetanse. Hvorfor slutter hun? Fordi arbeidsgiver ikke kan møte henne ifht ønske om arbeidstider. Ønsket knyttes direkte til livsfaseutfordringer. Arbeidsgiver kunne ikke, eller ville ikke?
Arbeidsgiver har stor styringsrett over sine ansatte. Men arbeidsgiver har også ansvar for å tilrettelegge og gjøre det mulig å bidra på best mulig måte uansett hvilken fase i livet du befinner deg i. Arbeidstaker skal være fleksible og tilpasningsdyktige- men det skal jammen også arbeidsgiver være. Jeg kan ikke se at de har vært det i denne saken, som du kan lese her Det er meget trist når svært kompetent og høyt utdannet personell velger å si opp stillingen sin av slike grunner. Dette gir ikke et bedre helsevesen, tvert imot.
Jeg er engasjert i helsepolitikk, dette er noe jeg virkelig brenner for. Vi må tørre å tenke nytt, skal vi få til bedre resultater for pasienter, pårørende og ansatte i fremtiden. Det nytter ikke å sitte inne i den gamle boksen og tro at alt skal gjøres likt, hele tiden, for alle. Vi må innse at samfunnet endrer seg konstant, og at alle individer har individuelle behov. Jeg mener at man som arbeidsgivere skal strekke seg for å vise at man ser den enkelte ansatte, at det er mulig med individuelle løsninger. Ansatte skal få det, men ansatte skal også gi tilbake. Dette handler om gjensidig tillit og et forhold som preges av respekt, forståelse og følelsen av å dra sammen mot det samme målet.
Når vi mister arbeidstakere som har jobbet i en årrekke ved en arbeidsplass mister vi ikke bare selve medarbeideren, den ansatte. Vi mister taus kunnskap, stabilitet, kontinuitet og trygghet. Pasienter mister et referansepunkt, pårørende en kilde til god, sammensatt og kvalitetssikret informasjon. Medarbeiderne mister en kollega som ikke nødvendigvis kan erstattes sånn helt uten videre. Ledere må ta dette innover seg. Slike løsninger kan fort vise seg å bli skrekkelig dyre, tror jeg.
Som fersk Ap-politiker i Stavanger er dette noe av det jeg vil fokusere på. Arbeidsgiverpolitikken, om å være en ansvarsfull og ydmyk arbeidsgiver. Om å stille krav til alle ansatte- absolutt! Men også om å stille krav til seg selv. Hva ønsker du at du skal kunne gi dine ansatte? For meg et enkelt svar. Forutsigbarhet, trygge rammer og forståelse. Mulighet til personlig utvikling og mulighet til å bli møtt individuelt i ulike deler av livet. For det er slik jeg selv ønsker å bli møtt av min arbeidsgiver. Visjonen i Stavanger kommune lyder "er tilstede, vi gå foran, skaper fremtiden". Hvis slike eksempler på ledelse og arbeidsgiverpolitikk er fremtiden vi ser i Stavanger kommune, ute i virksomhetene, er ikke jeg overbevist om at man vil klare å hverken rekruttere eller beholde helt grunnleggende kompetanse i fremtiden.
Arbeidsgiver har stor styringsrett over sine ansatte. Men arbeidsgiver har også ansvar for å tilrettelegge og gjøre det mulig å bidra på best mulig måte uansett hvilken fase i livet du befinner deg i. Arbeidstaker skal være fleksible og tilpasningsdyktige- men det skal jammen også arbeidsgiver være. Jeg kan ikke se at de har vært det i denne saken, som du kan lese her Det er meget trist når svært kompetent og høyt utdannet personell velger å si opp stillingen sin av slike grunner. Dette gir ikke et bedre helsevesen, tvert imot.
Jeg er engasjert i helsepolitikk, dette er noe jeg virkelig brenner for. Vi må tørre å tenke nytt, skal vi få til bedre resultater for pasienter, pårørende og ansatte i fremtiden. Det nytter ikke å sitte inne i den gamle boksen og tro at alt skal gjøres likt, hele tiden, for alle. Vi må innse at samfunnet endrer seg konstant, og at alle individer har individuelle behov. Jeg mener at man som arbeidsgivere skal strekke seg for å vise at man ser den enkelte ansatte, at det er mulig med individuelle løsninger. Ansatte skal få det, men ansatte skal også gi tilbake. Dette handler om gjensidig tillit og et forhold som preges av respekt, forståelse og følelsen av å dra sammen mot det samme målet.
Når vi mister arbeidstakere som har jobbet i en årrekke ved en arbeidsplass mister vi ikke bare selve medarbeideren, den ansatte. Vi mister taus kunnskap, stabilitet, kontinuitet og trygghet. Pasienter mister et referansepunkt, pårørende en kilde til god, sammensatt og kvalitetssikret informasjon. Medarbeiderne mister en kollega som ikke nødvendigvis kan erstattes sånn helt uten videre. Ledere må ta dette innover seg. Slike løsninger kan fort vise seg å bli skrekkelig dyre, tror jeg.
Som fersk Ap-politiker i Stavanger er dette noe av det jeg vil fokusere på. Arbeidsgiverpolitikken, om å være en ansvarsfull og ydmyk arbeidsgiver. Om å stille krav til alle ansatte- absolutt! Men også om å stille krav til seg selv. Hva ønsker du at du skal kunne gi dine ansatte? For meg et enkelt svar. Forutsigbarhet, trygge rammer og forståelse. Mulighet til personlig utvikling og mulighet til å bli møtt individuelt i ulike deler av livet. For det er slik jeg selv ønsker å bli møtt av min arbeidsgiver. Visjonen i Stavanger kommune lyder "er tilstede, vi gå foran, skaper fremtiden". Hvis slike eksempler på ledelse og arbeidsgiverpolitikk er fremtiden vi ser i Stavanger kommune, ute i virksomhetene, er ikke jeg overbevist om at man vil klare å hverken rekruttere eller beholde helt grunnleggende kompetanse i fremtiden.
Kommentarer
Legg inn en kommentar