Jeg savner deg Mormor

Her ligger min mormor i sin begravelse. Hun ble begravd for to uker siden og det er fortsatt ikke helt til å forstå at hun er borte. Hun er så sårt savnet. Hun var gammel, hadde hatt et langt liv og var syk. Likevel så har tårene trillet og trillet og jeg syns faktisk hun kunne fått leve enda litt til. Jeg ville så gjerne hatt henne her litt lenger. Jeg ønsker at hun hadde orket spise og drikke litt til, at hun hadde orket snakke skikkelig med meg siste gang jeg var og besøkte henne, jeg ønsker at hun var her hos oss ennå.

Mormor har alltid vært et fristed for meg. Når jeg var liten var jeg mye hos henne og morfar. Hver gang de hadde vært og besøkt oss, spurte jeg om jeg kunne få bli med dem hjem. Jeg sov mye hos mormor og morfar i helgene. Når jeg tenker på det nå var de nesten et slags "besøkshjem" i perioder. Jeg kan ikke helt huske om min søster var like ofte hos dem i helgene som meg, men jeg vet hun var der, hun også. Vi hadde behov for å komme bort, fly litt, fra det som alltid var virkelighet hos oss i helgene. Hos mormor drakk vi kakao og spiste kringler. Så på tv, spilte "loppespelet" og spiste piroger som mormor lagte selv. Jeg pleide sitte å se på morfar stappe pipa, og ta seg en blås. Det var rolig, trygt og det var uten pappas fyll.

Om sommeren var vi i kolonihagen ved et lite vann, litt utenfor sentrum av Växjö. Der spiste vi bringebær og hørte på morfar banning over et eller annet hageting han strevde med, eller som ikke ble helt slik han hadde tenkt. Kusiner, tanter og onkler var rundt alle veier, det var skratt, kjefting, skiver med leverpostei, tepper og hagestoler. Det var nok litt Texas, men det var oss. Vi hadde det fint. Så døde morfar, jeg var blitt voksen og flyttet til Norge faktisk. Og mormor ble enke. Men hun var fortsatt samlepunktet, det var hos mormor vi møttes, det var der det "skjedde". Det var hos mormor vi drakk kaffe, spiste snop og kaker, laget middag, koste oss og var sammen. Alltid når jeg har vært hjemme på besøk har mormor vært første stoppested etter mamma. Alltid. Nå er hun borte, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sortere akkurat det.

Når min søster og jeg kom hjem til Växjö for å begrave vår elskede mormor, hadde ingen av oss ennå sett henne etter at hun døde. Jeg har hele tiden vært helt hundre prosent sikker på at jeg ville se henne, ta på henne, kjenne at hun er der men likevel ikke. Det endte med at vi sendte melding til en favorittkusine. "Vi skal inn til mormor i morgen, vil du være med?" Slik vi alltid har sagt, "vi sees inne hos mormor"... Forskjellen denne gangen var derimot enorm, alt bortsett fra orden var annerledes. Vi skulle se mormor, i hennes siste hvile, i kapellet. Jeg brøt helt sammen før vi kom inn til henne, alle sluser åpnet seg og jeg bare gråt. Jeg ble nesten overrasket selv, over hvor sterkt det var. Jeg har sett mange døde mennesker i min jobb, men jeg har aldri sett mormor død før. Hun var fin, hun så ikke helt ut som seg selv, men likevel gjorde hun det. Det var mormor som lå der, men det var ikke mormor heller. Representanten for begravelsesbyrået var en rolig, stille mann som lot oss ta all den tid vi trengte, han leste et vakkert dikt, og han leste Fader Vår. For oss kanskje, men også for mormor. Vi sto der da, vi tre kusiner, og gråt sammen. Og mormor lå i sine helt nye, blå og beige påskeklær, med rosa blomster i hendene, og med hodet på en pute med blomstrete putetrekk. Og da innså jeg, at hun virkelig er borte. Borte for alltid.

Jeg skal aldri mer kjenne hennes så enormt myke hender rundt mitt ansikt. Aldri høre hennes stemme eller se henne stå krokbøyd over oppvasken. Ikke hente henne for å ta henne med til mammas paradis noen timer, drikke kaffe, prate om gamle dager. Bare være sammen. Det gjør så vondt å miste noen du er glad i. Så utrolig vondt. Presten som forrettet begravelsen hadde sjelden eller aldri vært tilstede i en begravelse der det var så mye åpen sorg, så mye følelser som ble sluppet løs. Mye kan du si om meg og den store familien min, men følelsene våre, de slipper vi ut. Å si ha det til sentrum i familien skal ikke gjøres uten tårer.

Mormor er borte, men hos mange av oss finnes noe fra henne igjen. Hos meg finnes det et godt, varmt og trygt mormor-teppe. Snart finnes det også en kjøkkensofa. Hennes kjøkkensofa. Som hun lå og sløvet på innimellom, som jeg alltid satt i når jeg var på besøk. Og som jeg skal sitte i hver dag til jeg ikke kan sitte lenger. Når sofaen er i hus, skal jeg ha min egen lille stund sammen med mormor, på en adresse i Norge der hun aldri har vært, men der hun nå snart, likevel er, på en måte.

Savner deg for alltid, elskede mormor Annie.