Familieliv og barneoppdragelse = himmel eller helvete eller en plass midtimellom et sted?
Alle som oppdaterer sine Facebook-statuser med hvor nydelig og flott livet er med ungene, hvor kjekt det er å drive med oppdragelse hele dagene, hvor underbart det er å bli vekket tidlig (rundt klokken 06 en søndag) om morgenen av en 4-åring som vil stå opp, hvor herlig og friskt det er med søsken som halvveis slår hverandre i hjel i en intens søskenkjærlighet. Dere kan bare lukke ned dette blogginnlegget, det er ikke for dere. Dere vil uansett ikke skjønne hva jeg snakker om.
Dette blogginnlegget er for alle oss andre som innimellom (altfor ofte) klikker fullstendig i vinkel over rutiner, oppdragelse, mas og krangling. Som spyr (virkelig katapult-spyr) av tanken på å måtte stå opp tidlig når man helst vil sove hele dagen (uken). Som har lyst å legge seg ned og hyle og spenne med beina (eller hodet) i gulvet i frustrasjon over unger som ikke svarer på tiltale eller ikke hjelper til med det de blir bedt om (for eksempel å gå ut med bosset). Vi som smeller med dørene i ren frustrasjon (galskap) og synker til 4-åringens nivå og trasser like voldsomt som han når det skjærer seg i leggesituasjonen. Vi som flere ganger i uken ønsker oss langt bort pokker-i-vold (for en måned og to) fordi vi rett og slett trenger en time-out (leeeenge) fra alt som heter middagslaging, klesvask og barnehagelevering og henting, leksehjelp, kjøring til og fra treninger og så videre....
Jeg elsker mine unger, og jeg ville hoppet ut av et fly i fart for dem hvis det hadde vært nødvendig. Men, å være mamma er det absolutt mest slitsomme, frustrerende og tøffe jeg noen gang har gjort i mitt liv. Og det som av og til utmatter enda litt mer, det er tanken på at jeg skal være mamma alltid, hele resten av mitt liv. Hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Døgnet rundt. Snakk om døgndrift gitt. Uten lønn. Joda, lønn i krangling, masing, kjefting, slåssing, tårer, slit, ilska og banning. Man blir belønnet med å alltid være på etterskudd, underskudd og mangle overskudd. Med følelsen av utilstrekkelighet, håpløshet og maktløshet. Fordi det å oppdra unger er beinhardt arbeid som krever motivasjon, pågangsmot, utholdenhet, stahet og optimisme (litt sånn Mount Everest-greier, på en måte). For det er ikke løgn, når jeg sier at det virkelig krever sin kvinne å være mor, koordinator og kjærlighetskilde- hele tiden.
Dette er nemlig ikke jobben du går hjem fra klokken fire på ettermiddagen og låser døren om, nei du, dette er jobben som tar seg opp fra fire om ettermiddagen, da det virkelig starter for alvor, og ikke roer seg før nattevakten på sykehuset går på sitt skift, sånn i ellevetiden. Og enda verre vil det vel bli når ungene blir tenåringer og ikke kommer hjem før langt på natt. Den dag den sorg, ikke der helt enda, heldigvis. Dagen ellers handler om å satse på at det ikke ringer fra skolen eller barnehagen på grunn av sykdom eller skade (det har skjedd noen ganger, sprukne øyebryn, halvt brukne neser og spysjuka er alle avkrysset), slik at man kan prøve i sin trette, lille boble å yte fornuftig på jobben, uten å sovne med nesen i kaffekoppen. Fordi morgenen inneholdt både smelling i dører, hiving av brødskiver (av 4-åringen), påkledingsstreik (4-åringen igjen, ikke meg) og litt til i samme retning.
For å være litt seriøs, noen ganger har det toppet seg så kraftig at mor her i huset har sittet midt på kjøkkengulvet og grått i fortvilelse, når ingenting av det du gjør fungerer, når maktesløsheten inntar deg til hundreogførti prosent, når utholdenheten er fullstendig bunnkjørt og optimisme ikke eksisterer annet enn i håpet om at du kanskje besvimer av galskap og våkner opp et helt annet sted, i et helt annet liv. Jeg er fullstendig sikker på at alla (jaja, de fleste da) mammaer har opplevd disse følelsene en gang ibland (kanskje ofte) og jeg er like sikker på at kun en brøkdel av de samme mammaene har sagt det høyt. Siden jeg nå har blitt det folk kaller "en stemme i offentligheten", kan jeg jo si det høyt for oss alle sammen. Dette skjer, hele tiden, unger kan være noe herk av og til, og ønsket dit pepperen gror fra tid til annen. Å være mamma er helt for jævlig. Iblant. Jeg mener det er utrolig viktig vi kan si det høyt uten å bli stemplet som det ene eller det andre mer eller mindre flatterende, men at dette også er et av punktene på "normalskalaen".
Sist uke glemte vi (jeg) avtalen til foreldresamtale på skolen, at vi husket flagget til 17.mai-toget i barnehagen var ikke vår (min) fortjeneste, men en annen mor sin, som jeg så gå forbi huset vårt på vei til barnehagen, med flagg i hånden. Det er evigheter siden vi var alene med kun et av våre tre barn, for å gi det ene barnet vår udelte oppmerksomhet (som jo barneoppdragelseseksperter sier er så viktig) fordi vi ikke har fått det til. Eldstemann har spurt etter nye fotballshorts i en halv mannsalder, dem han nå har hadde sikkert passet til han på 4. Vi har glemt det, igjen og igjen. Nei, følelsen av utilstrekkelighet er der i perioder i aller største grad, man må liksom bare prøve å leve med den på et vis.
Å være mamma er også underbart (ja, en gang i året eller så). Jeg elsker ungene mine over alt i dette livet og neste og til månen og Jupiter frem og tilbake en billion trillion ganger. De tømmer meg fullstendig på energi, men de gir meg også veldig mye. De stiller sykt mange spennende spørsmål og jeg kan vel svare på ca. 12 prosent av dem (kanskje mindre). Heldigvis er jeg gift med enn fyr med uanstendig god allmennkunnskap og pedagogiske evner som jeg kan se langt etter. Han kan svare på det meste, eller han later i hvert fall som han kan. Jeg tror på han jeg også. De elsker meg, de trenger meg og de viser det faktisk også en gang i skuddåret. Og jeg vet det jo.
Å få en god klem av 11-åringen om kvelden, et meget interessant spørsmål av 9-åringen, fulgt av et "du vet alt du, mamma" eller 4-åringens armer rundt nakken med utsagnet "jeg skal passe på deg, jeg, mamma" gjør jo at mye av peset og dramatikken roer seg, helt til dagen etter da det står på hodet igjen og du helst vil gjemme deg innerst i kjelleren. Lysglimtene gjør heldigvis at de mindre lyse stundene kan overleves, at optimismen og kjærligheten igjen vokser, og at du til videre legger vekk rømningsplanene og setter deg i sofaen med et (fem) glass vin istedenfor.
Dette blogginnlegget er for alle oss andre som innimellom (altfor ofte) klikker fullstendig i vinkel over rutiner, oppdragelse, mas og krangling. Som spyr (virkelig katapult-spyr) av tanken på å måtte stå opp tidlig når man helst vil sove hele dagen (uken). Som har lyst å legge seg ned og hyle og spenne med beina (eller hodet) i gulvet i frustrasjon over unger som ikke svarer på tiltale eller ikke hjelper til med det de blir bedt om (for eksempel å gå ut med bosset). Vi som smeller med dørene i ren frustrasjon (galskap) og synker til 4-åringens nivå og trasser like voldsomt som han når det skjærer seg i leggesituasjonen. Vi som flere ganger i uken ønsker oss langt bort pokker-i-vold (for en måned og to) fordi vi rett og slett trenger en time-out (leeeenge) fra alt som heter middagslaging, klesvask og barnehagelevering og henting, leksehjelp, kjøring til og fra treninger og så videre....
Jeg elsker mine unger, og jeg ville hoppet ut av et fly i fart for dem hvis det hadde vært nødvendig. Men, å være mamma er det absolutt mest slitsomme, frustrerende og tøffe jeg noen gang har gjort i mitt liv. Og det som av og til utmatter enda litt mer, det er tanken på at jeg skal være mamma alltid, hele resten av mitt liv. Hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Døgnet rundt. Snakk om døgndrift gitt. Uten lønn. Joda, lønn i krangling, masing, kjefting, slåssing, tårer, slit, ilska og banning. Man blir belønnet med å alltid være på etterskudd, underskudd og mangle overskudd. Med følelsen av utilstrekkelighet, håpløshet og maktløshet. Fordi det å oppdra unger er beinhardt arbeid som krever motivasjon, pågangsmot, utholdenhet, stahet og optimisme (litt sånn Mount Everest-greier, på en måte). For det er ikke løgn, når jeg sier at det virkelig krever sin kvinne å være mor, koordinator og kjærlighetskilde- hele tiden.
Dette er nemlig ikke jobben du går hjem fra klokken fire på ettermiddagen og låser døren om, nei du, dette er jobben som tar seg opp fra fire om ettermiddagen, da det virkelig starter for alvor, og ikke roer seg før nattevakten på sykehuset går på sitt skift, sånn i ellevetiden. Og enda verre vil det vel bli når ungene blir tenåringer og ikke kommer hjem før langt på natt. Den dag den sorg, ikke der helt enda, heldigvis. Dagen ellers handler om å satse på at det ikke ringer fra skolen eller barnehagen på grunn av sykdom eller skade (det har skjedd noen ganger, sprukne øyebryn, halvt brukne neser og spysjuka er alle avkrysset), slik at man kan prøve i sin trette, lille boble å yte fornuftig på jobben, uten å sovne med nesen i kaffekoppen. Fordi morgenen inneholdt både smelling i dører, hiving av brødskiver (av 4-åringen), påkledingsstreik (4-åringen igjen, ikke meg) og litt til i samme retning.
For å være litt seriøs, noen ganger har det toppet seg så kraftig at mor her i huset har sittet midt på kjøkkengulvet og grått i fortvilelse, når ingenting av det du gjør fungerer, når maktesløsheten inntar deg til hundreogførti prosent, når utholdenheten er fullstendig bunnkjørt og optimisme ikke eksisterer annet enn i håpet om at du kanskje besvimer av galskap og våkner opp et helt annet sted, i et helt annet liv. Jeg er fullstendig sikker på at alla (jaja, de fleste da) mammaer har opplevd disse følelsene en gang ibland (kanskje ofte) og jeg er like sikker på at kun en brøkdel av de samme mammaene har sagt det høyt. Siden jeg nå har blitt det folk kaller "en stemme i offentligheten", kan jeg jo si det høyt for oss alle sammen. Dette skjer, hele tiden, unger kan være noe herk av og til, og ønsket dit pepperen gror fra tid til annen. Å være mamma er helt for jævlig. Iblant. Jeg mener det er utrolig viktig vi kan si det høyt uten å bli stemplet som det ene eller det andre mer eller mindre flatterende, men at dette også er et av punktene på "normalskalaen".
Sist uke glemte vi (jeg) avtalen til foreldresamtale på skolen, at vi husket flagget til 17.mai-toget i barnehagen var ikke vår (min) fortjeneste, men en annen mor sin, som jeg så gå forbi huset vårt på vei til barnehagen, med flagg i hånden. Det er evigheter siden vi var alene med kun et av våre tre barn, for å gi det ene barnet vår udelte oppmerksomhet (som jo barneoppdragelseseksperter sier er så viktig) fordi vi ikke har fått det til. Eldstemann har spurt etter nye fotballshorts i en halv mannsalder, dem han nå har hadde sikkert passet til han på 4. Vi har glemt det, igjen og igjen. Nei, følelsen av utilstrekkelighet er der i perioder i aller største grad, man må liksom bare prøve å leve med den på et vis.
Å være mamma er også underbart (ja, en gang i året eller så). Jeg elsker ungene mine over alt i dette livet og neste og til månen og Jupiter frem og tilbake en billion trillion ganger. De tømmer meg fullstendig på energi, men de gir meg også veldig mye. De stiller sykt mange spennende spørsmål og jeg kan vel svare på ca. 12 prosent av dem (kanskje mindre). Heldigvis er jeg gift med enn fyr med uanstendig god allmennkunnskap og pedagogiske evner som jeg kan se langt etter. Han kan svare på det meste, eller han later i hvert fall som han kan. Jeg tror på han jeg også. De elsker meg, de trenger meg og de viser det faktisk også en gang i skuddåret. Og jeg vet det jo.
Å få en god klem av 11-åringen om kvelden, et meget interessant spørsmål av 9-åringen, fulgt av et "du vet alt du, mamma" eller 4-åringens armer rundt nakken med utsagnet "jeg skal passe på deg, jeg, mamma" gjør jo at mye av peset og dramatikken roer seg, helt til dagen etter da det står på hodet igjen og du helst vil gjemme deg innerst i kjelleren. Lysglimtene gjør heldigvis at de mindre lyse stundene kan overleves, at optimismen og kjærligheten igjen vokser, og at du til videre legger vekk rømningsplanene og setter deg i sofaen med et (fem) glass vin istedenfor.
Så hender det jo da, at det kan se slik ut. Dette er snart et år siden. Usikker på om vi sett noe lignende (kanskje en gang eller to) siden.
Japp, alle fem på sykkeltur. Også et år siden. Kan med sikkerhet si at det ikke har skjedd siden. Vi går inn i sommermånedene med full optimisme og motivasjon (og ikke noen konkrete rømningsplaner, enda).
Kommentarer
Legg inn en kommentar