Om falskhet, politikk og livet generelt

Falskhet og falske mennesker er noe av det aller verste jeg vet. Det er lite sympatisk, det er umoralsk og det er skrekkelig trist med folk som er falske. Noen er det uten skrupler, og bryr seg ikke særlig mye om å skjule det for omgivelsene. Det kan jeg forsåvidt forholde meg til, for de har tatt et valg som de hvert fall står for. At jeg syns det er et helt håpløst og lite tillitsskapende valg, har forsåvidt ikke med saken å gjøre. Det som ikke er like enkelt å forholde seg til er falske mennesker som prøver å fremstå som om de er alt annet enn akkurat det. Som er vennlige og smiler når en treffer dem, men der de ikke helt klarer å få smilet til å nå øynene. Mennesker som prøver å fremstå som snille og greie, som en "på laget", men som egentlig er mest interessert i å mele sin egen kake. Slike mennesker har jeg problemer med å forholde meg til på en god måte.

Idag har jeg spist lunsj med en meget oppegående dame, med sterke meninger og mye kunnskap. Hun er på ingen måte falsk, hun er tvertimot rett gjennom vaskeekte og ærlig. Slik liker jeg å tenke om meg selv også, det er hvert fall slik jeg ønsker å være. Under denne lunsjen ble mange ulike temaer diskutert og analysert, og blant annet snakket vi om politikk og helse. To ikke helt uaktuelle områder i mitt liv. Som sykepleier og fersk lokalpolitiker er det helt klart at dette er saker som jeg er veldig engasjert i. Vi snakket også om falskhet, om å velge hvordan man ønsker å fremstå, og at noen spiller med flere skitne kort på hånden. Iblant fordi de ikke kan annet, andre ganger fordi de verner mer om sin egen vei enn om veien til dem rundt seg.

I politikken er det mye falskhet pleier folk å si. Når jeg en gang med jevne mellomrom får kommentarer fra folk om at jeg "må lære meg spillet i politikken", at jeg "må passe meg for falske folk" og at jeg "ikke må la meg trampe på" av andre erfarne politikere setter det litt av en støkk i meg. Min umiddelbare reaksjon pleier å være at; nei, det skal jeg ikke. Jeg skal både passe meg og ikke la meg dyttes på eller ned av noen. Men å "lære spillet"? Jeg er ikke noen spiller, jeg er meg selv. Jeg er direkte og jeg er engasjert. Og jeg har ikke pokerfjes- jeg er ganske dårlig i spillteori. Jeg er ikke interessert i å lære meg noe spill, jeg har ikke tenkt å bli en del av noe som ikke passer meg og min person, min integritet. Noen kan selvsagt heller ikke la være å kommentere at det har vært mye støy og bråk, kanskje også spill,  i partiet jeg meldte meg inn i, la meg komme litt tilbake til det.

Iblant tror jeg at det er altfor mange som "lærer seg spillet" i det de er en del av, og jeg er ikke sikker på at dette nødvendigvis trenger å være til en fordel. For hvordan skal kritiske stemmer og alternative tenkemåter kunne fremmes og utvikles hvis alle tenker likt, og alle spiller det samme spillet? Misforstå meg riktig nå; jeg mener ikke at livets og samfunnets spilleregler ikke skal følges! Og det er klart at det finnes systemer og rutiner som vi må leve innenfor og fungere i, i for eksempel i en organisasjon, og i livet ellers. Men jeg mener at vi må tørre å stå utenfor det vedtatte en gang av og til. Vi må tørre å si høyt at nå er vi på vei et sted det ikke er sikkert det er så lurt å gå. Jeg har alltid latt meg irritere over politikere som ikke kan innrømme at de kan hende fattet et vedtak som likevel ikke var så heldig. Som istedenfor ror og ror, og bortforklarer og prøver å gjøre ting så lite konkrete i sitt resonnement at du til slutt glemte hva det var du spurte om. For meg oppleves dette som falskt, og det gjør ikke at min tiltro eller min tillit til dem blir noe større. Tvertimot, det skaper motstand i meg, en slags trass. 

Den trassen, sammen med mitt engasjement for helse og omsorg, tok meg inn lokalpolitikken. Jeg bestemte meg for å prøve å være med å gjøre en forskjell for pasientene på en litt annen måte enn som klinisk arbeidende sykepleier. Etter å ha vært med og varslet om forhold i institusjoner i Stavanger kommune, som ikke er verdige, fikk jeg plutselig en stemme i offentligheten. Denne har jeg bestemt meg for å bruke, og trassen som har kommet av konsensuspolitikere som tilsynelatende kun har holdt hverandre rundt skuldrene, sammen med mitt eget verdisett, gjorde at valget falt på Arbeiderpartiet. Her har man hatt mot og styrke nok til å rydde opp i gammelt rot, for å finne nye veier og god, samlende politikk for fremtiden. Dette appellerte til meg. Så når noen kommenterer og stiller spørsmål ved akkurat det, pleier jeg å si at det er en av grunnene til at jeg liker Stavanger Arbeiderparti så godt. Fordi der har man virkelig turt å rydde opp i grums, og ta støyten det innebar. 

Jeg har mer og mer blitt en som stiller spørsmål og som utfordrer. Jeg vil ikke alltid godta det som blir foreslått, men spør gjerne om det kan gjøres på en annen måte. Dette tror jeg kan ha en sammenheng med at jeg har hatt den oppveksten jeg har, jeg kunne ikke selv definere min virkelighet. Det var det pappa som gjorde. Han eide meg på en måte som jeg ikke kunne fordra, og han tvang meg til å være falsk. For jeg lot som alt var bra, og følte meg både falsk, skamfull og uærlig. For jeg turte ikke å si sannheten. Jeg nekter å la meg hverken defineres eller eies av andre som voksen kvinne. Jeg eier meg selv, og jeg skaper mitt liv, slik jeg vil. Derfor er det viktig for meg å være aktiv sammen med andre i et fellesskap der vi utfordrer det vedtatte og tør å stille kritiske og kanskje upopulære spørsmål. Der det ikke er plass til falskhet. Der det istedenfor lages rom for ærlighet. åpenhet og engasjement. Som sykepleier og leder i Stavanger kommune fant jeg etterhvert ut at det ikke var rom for hverken direkte ærlighet eller åpenhet. Dette har jeg skrevet en del kronikker om, dem finner du i bloggen min. Som lokalpolitiker ønsker jeg å løfte takhøyden for kritikk og varsling enda mer. 

I senere tid har jeg streifet borti en del falskhet, på ulike arenaer i livet. Det har gjort meg enda mer sikker i min sak, den delen av spillet gidder jeg ikke å være en del av. Falske venner og bekjente er ikke noe jeg vil spare på, det er ganske enkelt å gå videre. Noen mener at politikk er fullt i falskhet og folk som stryker hverandre etter hårene for å få makt og posisjoner. Jeg mener at man kan få både makt og posisjon uten å slikke andre oppover ryggen, og hvis det er lite plass for det, skal jeg være med å lage mer plass. For jeg vet med sikkerhet at det er mange der ute som ikke heller er interessert i å delta på slike premisser. Falskhet er en av livets onder, uærlig, uredelig og noe som jeg ønsker at flere hadde tatt et oppgjør med. Jeg skal hvert fall gjøre mitt for å bidra i den jobben. Takk til min lunsjdejt idag som fikk tankene enda mer igang.