Mormor; det mennesket som gikk videre som jeg savner mest

Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden

Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker henne best i leiligheten hennes, der hun sto i døren og vinket når vi gikk ned trappa. Da hun fortet seg ut på terrassen og vinket der også da vi kjørte ut av parkeringsplassen. Når vi kjørte tur sammen til mamma på landet og hun bare måtte ha med den hersens puten sin å sitte på, fordi hun ellers ikke så ut eller fikk vondt i stumpen. Hun var på sykehjem de siste månedene sine, men det er i leiligheten mormor var på ordentlig. Det var der vi var samlet hele tiden, det var alltid noen som kom og gikk, kaffeforbruket var nok til tider svært høyt. Det samme var lydnivået.

Hun var en generasjon som nå er borte. Morfar døde for mange år siden. Nå er også mormor borte, og med henne så mye. Jeg har fått mange ting etter henne, og jeg venter fortsatt på at kjøkkensofaen hennes skal finne veien til Norge. Skjerfet til henne henger idag rundt halsen min, øredobbene sitter i ørene mine og teppet hennes ligger i sofaen hjemme og er flittig brukt. En av vasene hennes står med blomster på bordet og i en av de blomstrete tekoppene hennes er det ofte te eller nypesuppe. Hun er her, men hun er her jo ikke. Jeg kan huske hendene hennes rundt ansiktet, lukten av hennes nyvaskede hår, håndkremen hennes og lyden av stemmen. Kjenner smaken av kakene hennes, hører lyden av surplingen når hun drikker kaffen sin og kjeftingen når hun så noe på tv som hun ikke likte. Jeg håper inderlig at disse minnene ikke forsvinner, at de alltid er der, at jeg alltid husker dem og at de alltid er like tydelige. En generasjon i vår familie er borte, og det er nå opp til oss å fortsette, å videreføre og vedlikeholde kunnskapene som forsvant med den generasjonen.

Innimellom snakker jeg med en av mine kjære mostre, og hun bekrefter mine følelser. At det iblant innhenter henne også, den sterke saknaden og den vonde sorgen. Tårene som triller og det tomme rommet i brystet. Klumpen i magen og ønsket om å kunne skru tiden tilbake. Tenk om vi kunne fått hatt henne hos oss litt lenger. Om hun bare ikke hadde fått demens. Om hun bare ikke hadde ramlet hele tiden. Om bare synet hadde vært i orden. Om bare hjertet hadde samarbeidet. Om hun bare hadde fått være frisk litt lenger. Hun var gammel, ja jeg vet. Og alt sammen er naturens gang, helt slik det skal være på en måte. Men demensen kunne spart seg. Vi kunne hvert fall fått ha henne tilstede i hode og sinn.

Siste gangen jeg så mormor i levende live lå hun i sengen og døste, ikke helt tilstede. Hun visste jeg var der iblant, men hun glemte det fort og sovnet hele tiden. Jeg lå ved siden av henne en liten stund, spurte om det var i orden og hun sa stille at det så klart var det, og smilte litt. Jeg lå der helt stille, lyttet til pustingen hennes, kjente lukten hennes. Etter en stund hadde hun glemt jeg var der. Når jeg gikk derfra visste jeg det var siste gangen, og det gjorde så vondt, jeg gråt i bilen på vei hjem, og akkurat som i en film regnet det selvsagt ute, litt sånn i takt med følelsene mine. Jeg var så usikker på om jeg skulle utsette hjemreisen men falt ned på at det ikke var jeg som skulle være der siste dagene, mer enn jeg allerede hadde vært. Jeg hadde tatt farvel, så mye som kan kan i en sånn situasjon. Men jeg angrer idag at jeg ikke ga henne enda en klem før jeg gikk.

De som var der siste dagene, timene var hennes åtte barn, som elsket henne så mye. Det var de som skulle vake, gråte, holde hendene hennes og følge henne inn i dit hun skulle, overlevere henne til morfar. Og det gjorde de. De siste dagene var det alltid noen der hos henne, og det varmer når jeg tenker på det. Hun var ikke alene, heller ikke i øyeblikket da hjertet hennes sluttet å slå. De var der, og etter en liten stund ringte mamma til oss. Og jeg sto der på kjøpesenteret i Gdansk og gråt. Jeg så at mennesker så på meg, men jeg var ikke helt der at jeg brydde meg om det. Jeg tenkte bare på at mormor var borte, og borte for alltid. Alltid.

Jeg savner henne ennå, så mye, så sterkt. Hun var en hjørnestein i mitt liv. Hun betydde utrolig mye for meg og var liksom alltid der. Når jeg var liten var hun et fluktsted, et fristed. Jeg elsket henne uendelig. Livet skal leves, og en del av livet er døden. Men det gjør det ikke lettere. Og savnet blir jo ikke mindre. Bare annerledes. 

Mormor og meg. Verdens mykeste hånd.