Å bli trødd på for det du tror på

Plutselig så kan en følelse slå inn over i deg og du rygger litt over kraften i den. Eller du våkner midt på natten og vet ikke helt hvorfor, før følelsene tar tak i deg og du vet det var derfor du våknet. En gang av og til setter jeg meg ned og funderer litt over livets små og store mysterier, og da er det mange tanker som melder seg. En av dem er undringen over hvordan mennesker rundt deg ser ut til å reagere så utrolig forskjellig på det som skjer, og i dette tilfelle på det som jeg har gjort meg bemerket for det siste året. Både dette med å være åpent kritisk til en del ulike forhold innenfor helsesektoren, og da spesielt sykehjemsdriften i Stavanger kommune. Men også dette med å åpne opp og være brutalt ærlig om hva det (kan) gjøre med et barn å leve i en hverdag der en forelder misbruker. Jeg er faktisk ganske forundret over hvordan noen reagerer og møter dette. Og litt forundret over at jeg lar meg forundre, på en måte. Og at følelsene kring det faktisk kan være ganske store.

Mitt ønske med å "bruke meg selv" i både varslingspolitikken i Stavanger, og som barn av alkoholiker, har overhodet ikke vært for å fremme meg selv på noen som helst måte. Jeg har et brennende ønske om å gjøre en forskjell, om å bidra på en god og givende måte på begge områder. Hvis jeg kan være med å lage fotspor rundt disse viktige temaene på en eller annen god måte, ville det gjøre meg veldig glad. Jeg er et menneske som bruker meg selv som verktøy, på godt og vondt. Det siste året har vært litt vondt, men mest godt. Noe av det vonde har vært når noen har antydet at jeg bruker meg selv og mine erfaringer for å "gjøre karriere" eller å fremme meg selv som amatørpolitiker.

Det følgende diktet skrev jeg for mange år siden. Jeg kjenner ikke slik som dette så mye lenger, men sårene er der for alltid, og med det sårbarheten, undringen og de destruktive tankene.
  

Usikkerhet og utrygghet

Går hånd i hånd

Med et hardt ytre

Ingen skal inn

Ikke slipp noen inn

Spring fra det gode

Spring mot det vonde

Tanker som flyger

Følelser som strømmer

Jeg vil også føle

Jeg vil også være med

Liker de meg?

Ser de ikke rart på meg?

Jeg er jo ikke som dem

Jeg vet de ser det

Men de vet ikke hvorfor

Det skumle er når noen begynner å pirke i dette, som om de ønsker å grave et lite hull i den opparbeidede følelsen du har lagt deg av å faktisk gjøre forskjell, av å gjøre nytte, av å bidra på en positiv måte. Hva er det som gjør at noen mennesker må trykke andre ned? Kommentarene fra noen svir langt inn i sjelen, og jeg hører pappa sine ord igjen. Om hvorfor jeg kan tro at jeg er noe, om at jeg tror at andre bryr seg om meg, om at det jeg gjør ikke egentlig spiller noen rolle. Kan hende er slike antydninger fra folk rundt noe man må regne med, når man drøfter sine egne mørke hemmeligheter i all offentlighet. Og for all del, tåle det, det skal jeg. Men undringen er der likevel. 

Er det en provokasjon å være så åpen som det jeg har vært? Irriterende? Unødvendig? Plagsomt? Noen synes å mene det. Det syns jeg er ganske fascinerende. Kanskje orker ikke de som tenker slik, å ta innover seg at virkeligheten faktisk er brutal og jævlig urettferdig, kanskje må de beskytte seg selv? Noen sletter jo folk fra vennelister og kontaktregister på både email, facebook og annet fordi de ikke vil ta innover seg andre sine liv og opplevelser som er vonde og såre. Jeg har opplevd det også ja, å bli slettet på slike måter, og det er det sikkert andre som også har. 

Når pappa slo på døren min og brølte at jeg gjorde best i å gjemme meg der inne så han slapp å se meg, tenkte jeg ofte at jeg var helt alene i verden. At det ikke gikk an å tenke seg at andre hadde det sånn, eller enda verre. Nå vet jeg jo at det er mange som har det slik, og jeg gråter for dem. Men å sitte her og gråte hjelper jo ingen, det er lite handlekraft i å gråte, annet enn at det er en god ventil iblant. Jeg ønsker å belyse dette på en måte som kanskje gjør at en annen liten gutt eller jente som opplever faenskap hjemme skal vite at de ikke er alene, at det er viktig de snakker om det de opplever, og at andre har hatt det akkurat likt. Eller at ansatte ved ulike institusjoner i og utenfor Stavanger skal se at det faktisk kan nytte å si fra, være kritisk og prøve finne andre løsninger.

Og da må jeg spy ut sannheten da, jeg må si det som det er, og dere som leser det må håndtere det. Jeg er glad det er mange som ser ut til å håndtere det på en god måte, og litt lei meg for at andre ikke fikser det. Vi kan ikke redde hele verden, Linda, er det flere som har sagt da jeg oppfordret alle jeg kjenner til å gi 50 kr til en jakke til et barn i Syria eller donere til et eller annet veldedig formål. Nei, vi kan ikke det, har jeg svart. Men vi kan velge om vi vil redde noen. Jeg tror at ønsket om ikke å ta innover seg at det er behov for de der 50 kronene, eller å gi penger til sultende barn i Afrika, handler om å lukke øynene og ørene for det som skjer rundt oss og håpe det kanskje forsvinner? Andre har sagt til meg at helsevesenet absolutt ikke er så dårlig som det jeg skriker om i media- og nei, ikke bare Reiten i Rogalands avis for noen uker siden. Nei dette er fra annet hold. Dette er mennesker jeg snakket med, har debattert med, diskutert med, kranglet med, på Twitter, andre sosiale medier, personlig. Som etter min mening ikke orker å forholde seg til det som så mange av oss er vitner til i vår arbeidshverdag hver eneste uke. Fordi dette har de ikke sett som pasienter- dette er noe som ikke finnes, eller som forsvinner hvis de unnlater å tenke på det. De vil ikke se, og det kan jeg forsåvidt leve med, så lenge det er i orden at jeg fronter en annen side av saken, som helsepersonell. Jeg har vært med å skrevet "Helsesviket", og jeg har gitt boken til flere, jeg har oppfordret enda flere å lese den. Noen vil, og liker den, blir sjokkert. Andre svarer at, nei det vil jeg ikke, det har jeg ikke behov for, jeg vil ikke se den siden. Jeg er ikke enig i det. Og det må de jo gjerne mene, man må kunne være enig i å være uenig.

Noen trenger nok å leve i sin verden. Jeg gjør også det av og til. Men jeg mener at å fraskrive seg ansvaret vi alle har i samfunnet vårt for å bidra til at alle får det litt bedre ikke er bra. Å fortrenge, fornekte og ikke se virkeligheten slik den er med krig og elende kan da ikke være greit, for hverken voksne eller de barn som blir berørt av den voksnes fornektelse? Jeg kan ikke redde hele verden eller alle barn som har det vondt. Jeg skjønner det. Men når folk kommenterer og stiller spørsmål ved hva jeg tror at lille jeg kan gjøre for en forskjell blir den umiddelbare refleksen min todelt. En del av meg tenker at de har rett og jeg snakker meg selv ned, sammen med dem.  Den andre delen av meg hopper høyt i trass og skriker innabords at dere burde faen ta dere selv i nakken og ikke snakke så mye dritt til folk, uten å faktisk gjøre noe med det! Og så tenker jeg at jeg visst gjør nytte og at det jeg gjør er viktig.

Jeg håper du som leser også kan se forbi det der negative, kverulerende mølet som kommer i veien iblant, som stjeler fokus og pirker i følelsen av å gjøre en fin sak for noen andre. Sammen er vi sterke! Og vi kan faktisk gjøre forskjell.