Er det greit å få en på tryne for å stikke nesen frem?
Siste året har jeg vært aktiv i den åpne debatten i Stavanger rundt sykehjem, kvalitet, NPM, sykepleiefaget, økonomi, personalpolitikk og omsorg. Jeg har vært en del av helsevesenet i 15 år, og under den tiden har jeg opplevd en del som jeg tenker det er helt legitimt at settes lys på. Blant annet er jeg veldig kritisk til måten vi organiserer oss på, hvor mye økonomifokus det er, hvor liten vekt som legges på kvaliteten i tjenesten da det handler om å få budsjettet i balanse. Jeg er et engasjert menneske, jeg bryr meg om andre og jeg vil være med å lage byen vår enda bedre!
Så jeg skriver kronikker og debattinnlegg og jeg sier fra om forhold jeg ikke syns er greie. Jeg sa for eksempel fra om forhold i sykehjemsavdelingen jeg var leder i, som jeg mente ikke harmonerte med å gi en verdig og god omsorg til mennesker med demenssykdom. Og jeg kommer til å fortsette å si fra, for hvis vi stilner, hvem skal da gi beskjed? Når Lise Askvik spurte meg om jeg ville være med og bidra med mine erfaringer i boken "Helsesviket- brev fra helsevesenet", var jeg aldri i tvil! Det var helt selvsagt at jeg skulle bidra. Ikke fordi jeg mener mine erfaringer er unike. På ingen måte. Men fordi jeg snakker høyt om noe mange tenker og mener, men ikke tør å sette like sterkt fokus på. Jeg tror ikke det handler om at folk er feige, men heller at det har noe med kulturen vi er en del av som helsepersonell. Vi skal ikke klage. Vi skal ikke være negative. Vi skal stå på pinne i et system som ikke alltid gagner den det bør, pasienten.
Jeg tror også mange er redde for å si fra, for å være åpent kritiske. Vi vet at de som varsler, uavhengig av i hvilken bransje de er i, risikerer å oppleve sanksjoner og andre negative reaksjoner fra både arbeidsgiver, kolleger og omgivelser. Det er helt klart at det koster å være så åpent kritisk som det jeg har vært. Og innimellom tenker jeg at jeg er litt lei av alt sammen, og at jeg ønsker noen andre kunne trø til og ta litt av støyten. Jeg har vært skuffet noen ganger. Og litt irritert. For alle de tilbakemeldinger jeg har fått sier meg at jeg overhode ikke er alene om det som blir sagt og fokusert på! Det er en enorm støtte der ute. Men det er svært få som har orket gå i stormen. Det må jeg respektere, men jeg må innrømme at det noen ganger har vært ganske ensomt. Noen har også sagt at "du har ikke noe å tape nå når du har vært så åpen, det har jeg", og så bedt meg om å ta kampen videre.
Jeg har fått og får hele tiden veldig mye tilbakemeldinger om ansatte, pårørende og en del pasienter som kjenner seg igjen i, og er enig i, at fokuset i sykehjemssektoren er for ensidig økonomisk. Jeg har fått fortalt mange historier om tidligere ansatte som ikke orket lenger, om ansatte som er i systemene enda men som har opparbeidet seg en kynisme for å "overleve", fra pårørende med sjokkerende historier om mangel på oppfølging. Og visst- mange historier om alt det gode som skjer! For det skjer enormt mye bra, hver eneste dag. Uten ildsjelene og de dedikerte ute i virksomhetene ville det ikke vært noe omsorg eller noen faglighet overhode. En av hovedgrunnene for at jeg elsket jobben som avdelingssykepleier var dette å få være med i små, magiske øyeblikk i livene til sårbare og skjøre eldre mennesker med en kynisk diagnose innenfor demensspekteret. Jeg fikk hver dag oppleve dette, og se "mine" ansatte utrette små mirakler for disse pasientene våre. Jeg har utrolig mange gode minner fra mine år som avdelingssykepleier, og dem hegner jeg om i hjertet mitt.
Men dessverre har jeg også mange dårlige, ingen av dem handler om hverken pasienter eller ansatte. Vel, ikke så mange hvert fall. De handler mer om følelsen av umyndiggjøring, avmakt, frustrasjon og sinne knyttet til økonomiprosesser, nedbemanninger, dårlig overordnet ledelse, dårlig nærledelse i virksomheten og triste stunder sammen med mine lederkolleger da vi innså at vi ikke fikk gjennomslag for faget denne gangen heller. Det var den absolutte hovedgrunnen til å velge å slutte.
Sanksjoner har jeg faktisk også opplevd. Både mens jeg sto i stillingen, og lang tid etterpå. Jeg ble ignorert i flere søkeprosesser på nye stillinger i Stavanger kommune, og fikk klar beskjed om at det var ikke poeng i å søke noe, jeg var ikke ønsket. Nesten to år etter jeg sluttet i stillingen opplevde jeg at jeg ble prøvd sensurert av en tidligere leder. Ved at et bestillingsoppdrag jeg fått om å skrive om mine erfaringer i et blad for ledere, ble trukket etter ønske fra denne lederen. Det endte til slutt med at jeg fikk trykket i et mye større blad enn det som var meningen i utgangspunktet, men likevel! Følelsen av dette, av at noen misliker meg så mye at jeg ikke skulle få publiseres, det er ikke helt ok!!
Siste uken har jeg også fått kjeft, offentlig. Av leder i levekårsstyret i Stavanger. Det har også vært veldig spesielt. Vedkommende har i to innlegg i to ulike aviser skrevet om meg og min kritikk, at jeg er dårlig oppdatert og at jeg burde få en "ny politisk sak", da han mener jeg skriver om ting som ikke er relevante. Denne kritikken har påvirket meg, jeg har kjent på alle mulige følelser og har endt opp med en enda større motivasjon og en enda større irritasjon. Systemet trenger så absolutt noen vaktbikkjer, og jeg kan være en av dem. At noen ønsker å drive hersketeknikk for å få meg til å fremstå dum og uvitende får være opp til dem. Jeg antar det sier mer om dem enn om meg. Men visst blir man påvirket av slikt! Kan hende må man tåle det, og jeg gjør det. Men jeg lar meg ikke stilnes, det er hvert fall sikkert.
Så jeg skriver kronikker og debattinnlegg og jeg sier fra om forhold jeg ikke syns er greie. Jeg sa for eksempel fra om forhold i sykehjemsavdelingen jeg var leder i, som jeg mente ikke harmonerte med å gi en verdig og god omsorg til mennesker med demenssykdom. Og jeg kommer til å fortsette å si fra, for hvis vi stilner, hvem skal da gi beskjed? Når Lise Askvik spurte meg om jeg ville være med og bidra med mine erfaringer i boken "Helsesviket- brev fra helsevesenet", var jeg aldri i tvil! Det var helt selvsagt at jeg skulle bidra. Ikke fordi jeg mener mine erfaringer er unike. På ingen måte. Men fordi jeg snakker høyt om noe mange tenker og mener, men ikke tør å sette like sterkt fokus på. Jeg tror ikke det handler om at folk er feige, men heller at det har noe med kulturen vi er en del av som helsepersonell. Vi skal ikke klage. Vi skal ikke være negative. Vi skal stå på pinne i et system som ikke alltid gagner den det bør, pasienten.
Jeg tror også mange er redde for å si fra, for å være åpent kritiske. Vi vet at de som varsler, uavhengig av i hvilken bransje de er i, risikerer å oppleve sanksjoner og andre negative reaksjoner fra både arbeidsgiver, kolleger og omgivelser. Det er helt klart at det koster å være så åpent kritisk som det jeg har vært. Og innimellom tenker jeg at jeg er litt lei av alt sammen, og at jeg ønsker noen andre kunne trø til og ta litt av støyten. Jeg har vært skuffet noen ganger. Og litt irritert. For alle de tilbakemeldinger jeg har fått sier meg at jeg overhode ikke er alene om det som blir sagt og fokusert på! Det er en enorm støtte der ute. Men det er svært få som har orket gå i stormen. Det må jeg respektere, men jeg må innrømme at det noen ganger har vært ganske ensomt. Noen har også sagt at "du har ikke noe å tape nå når du har vært så åpen, det har jeg", og så bedt meg om å ta kampen videre.
Jeg har fått og får hele tiden veldig mye tilbakemeldinger om ansatte, pårørende og en del pasienter som kjenner seg igjen i, og er enig i, at fokuset i sykehjemssektoren er for ensidig økonomisk. Jeg har fått fortalt mange historier om tidligere ansatte som ikke orket lenger, om ansatte som er i systemene enda men som har opparbeidet seg en kynisme for å "overleve", fra pårørende med sjokkerende historier om mangel på oppfølging. Og visst- mange historier om alt det gode som skjer! For det skjer enormt mye bra, hver eneste dag. Uten ildsjelene og de dedikerte ute i virksomhetene ville det ikke vært noe omsorg eller noen faglighet overhode. En av hovedgrunnene for at jeg elsket jobben som avdelingssykepleier var dette å få være med i små, magiske øyeblikk i livene til sårbare og skjøre eldre mennesker med en kynisk diagnose innenfor demensspekteret. Jeg fikk hver dag oppleve dette, og se "mine" ansatte utrette små mirakler for disse pasientene våre. Jeg har utrolig mange gode minner fra mine år som avdelingssykepleier, og dem hegner jeg om i hjertet mitt.
Men dessverre har jeg også mange dårlige, ingen av dem handler om hverken pasienter eller ansatte. Vel, ikke så mange hvert fall. De handler mer om følelsen av umyndiggjøring, avmakt, frustrasjon og sinne knyttet til økonomiprosesser, nedbemanninger, dårlig overordnet ledelse, dårlig nærledelse i virksomheten og triste stunder sammen med mine lederkolleger da vi innså at vi ikke fikk gjennomslag for faget denne gangen heller. Det var den absolutte hovedgrunnen til å velge å slutte.
Sanksjoner har jeg faktisk også opplevd. Både mens jeg sto i stillingen, og lang tid etterpå. Jeg ble ignorert i flere søkeprosesser på nye stillinger i Stavanger kommune, og fikk klar beskjed om at det var ikke poeng i å søke noe, jeg var ikke ønsket. Nesten to år etter jeg sluttet i stillingen opplevde jeg at jeg ble prøvd sensurert av en tidligere leder. Ved at et bestillingsoppdrag jeg fått om å skrive om mine erfaringer i et blad for ledere, ble trukket etter ønske fra denne lederen. Det endte til slutt med at jeg fikk trykket i et mye større blad enn det som var meningen i utgangspunktet, men likevel! Følelsen av dette, av at noen misliker meg så mye at jeg ikke skulle få publiseres, det er ikke helt ok!!
Siste uken har jeg også fått kjeft, offentlig. Av leder i levekårsstyret i Stavanger. Det har også vært veldig spesielt. Vedkommende har i to innlegg i to ulike aviser skrevet om meg og min kritikk, at jeg er dårlig oppdatert og at jeg burde få en "ny politisk sak", da han mener jeg skriver om ting som ikke er relevante. Denne kritikken har påvirket meg, jeg har kjent på alle mulige følelser og har endt opp med en enda større motivasjon og en enda større irritasjon. Systemet trenger så absolutt noen vaktbikkjer, og jeg kan være en av dem. At noen ønsker å drive hersketeknikk for å få meg til å fremstå dum og uvitende får være opp til dem. Jeg antar det sier mer om dem enn om meg. Men visst blir man påvirket av slikt! Kan hende må man tåle det, og jeg gjør det. Men jeg lar meg ikke stilnes, det er hvert fall sikkert.
Kommentarer
Legg inn en kommentar