Barndommens spøkelser og voksenlivets kvaler- elefanten og ungen

Når jeg satt og så ut over fjorden i dag i det voldsomme regnet, tenkte jeg på meg selv som liten. Ganske usikker og sky, med en følelse av å være annerledes. med stormende indre liv og en litt trist følelse av håpløshet.  Det var noe med det der å ikke høre til, ikke være helt som alle andre. Jeg er glad jeg ikke skal oppleve det igjen, jeg er takknemlig for at jeg ikke har den samme følelsen lenger, i like stor grad. For jo, den sitter der litt fremdeles, men som voksen har jeg en annen evne til å håndtere den enn jeg hadde som barn og usikker tenåring. Når du ser deg selv litt fra siden, og alltid, uansett høyde på hælene, syns du er litt lavere enn alle andre. Når du er sammen med mennesker men samtidig ikke er helt tilstede, som om du egentlig ikke skulle være der, som om du egentlig ikke hører til. Når du innimellom spør deg selv om dem rundt deg virkelig kjenner deg slik du egentlig er. Om de hadde likt deg, elsket deg, villet være med deg, hadde de visst. Jeg vet at dette er en del av bagasjen mange barn drar med seg etter å ha vært vitne til at en voksen i deres umiddelbare nærhet misbruker. Jeg vet det veldig godt, for dette har jeg lest om, dette har psykologer fortalt for meg, og dette har jeg hørt andre si. Og jeg kjenner det selv, så den rasjonelle delen av meg vet det er slik. Men den rasjonelle delen av meg og den delen som er følelsesstyrt henger ikke alltid godt sammen, og kommunikasjonen de to imellom er innimellom ganske dårlig. Stort sett vinner den følelsesstyrte siden, og jeg må dra meg selv i nakken litt og snu fokuset en litt annen vei. Som voksen kan jeg det. Som barn var jeg sjanseløs.

Jeg vet også at det er mange barn som opplever akkurat det jeg og min søster opplevde i vår barndom. Hver dag, hver uke, året rundt. Jeg ønsker at jeg kunne ta dem alle sammen i armene mine og si at det blir bedre, de vil overleve, de vil finne veier i livet som gir dem lykke og trygghet. Men jeg vet jo også at det ikke er slik for alle. Noen vil bukke under. Noen vil ikke orke kjempe. Noen vil begynne å misbruke selv. Jeg kunne lett vært en av dem. Jeg var på god vei. Jeg vet også om noen som ikke klarte å stoppe. Tenker vi nøye nok gjennom dette, i livene våre, i samfunnet vårt, i de opptatte hverdagene våre? At der ute, der sitter det mange små liv som ikke har det så greit. Som ikke har fredagskosen med familien men heller fredagshelvetet. Som ikke har noen å kjøre dem på fotballturneringen om lørdagen, som ikke tør å ha venner på overnatting i helgene, som egentlig ikke tør å ha venner på besøk i helgene i det hele tatt. Jeg husker fortsatt at jeg syns det hørtes helt spesielt ut å ha "fredagspizza" alle sammen i familien, jeg husker jeg reagerte med vantro, og lurte på om det faktisk gikk an. Hos oss eksisterte ikke det. Jeg vet ikke om vi noen gang hadde en slik følelse av fellesskap, av harmoni, av ro. Det hendte sikkert, klart det gjorde det- pappa var jo ikke et monster. Men det var så pass sjeldent at det faktisk er vanskelig å komme på konkrete hendelser.

Vitskapen om at det er så mange barn som lever slik som dette, og som i mange tilfeller har det så mye verre enn det vi hadde, skjærer meg i hjertet og jeg får vondt i magen. For jeg vet ganske mye om følelsene det gir i dette barnet. Og jeg vet ganske mye om hvilke mønster, hvilke tanker og hvilke reaksjoner det gir eller kan gi, i tenår og i voksenliv. Du vokser opp med et sår, med noe skittent, med noe råttent. Noe som du ikke blir kvitt, som du ikke kan vaske bort, fortrenge eller lukke ute. Noe som kontrollerer deg og som du hater. Når jeg leser om voksne som kjefter og smeller høyt fordi de vil ha alkoholservering på idrettsarrangementer der det ferdes mye barn, blir jeg kvalm. Jeg forstår ikke hva de tenker med. Hadde pappa vært fotballinteressert hadde han vært på kamper, hadde det vært drikke der hadde han blitt full. Sånn er det. Og slik er det idag også. De som ikke kan si stopp, blir fulle, uansett hvor mange unger det er rundt dem. Hva er det som gjør at vi voksne mener at vi skal drikke på idrettsarrangement? Hvorfor hører alkohol og fotball eller hockey sammen? Hva er det som gjør at mange mener det er helt i orden? Et stort flyselskap innskjerper sine rutiner på gratis servering av alkohol, jeg får lyst å gi applaus, men venter egentlig mer på reaksjonene fra dem som blir forbannet fordi noen tar vekk deres privilegier som voksne folk.

Lukten av sprit, følelsen av et ustø menneske ved siden av deg, et menneske du ikke kan velge deg bort fra fordi du er et barn. Vitskapen om at det vil skje igjen og igjen og igjen. Uansett hvor mange ganger du ber om at det skal stoppe. Når barnet inni deg hver kveld ber innstendig til en Gud om at han skal få pappa til å slutte drikke og være som alle andre. Altfor mange barn har det slik, og jeg kunne så ønske at jeg kunne hjelpe dem alle sammen. Kanskje, hvis noen av dere leser det og vet om et barn som har det slik, kan hjelpe litt. Ringe noen som kjenner noen. Ringe barnevernet. Snakke med andre i familien. Hvis bare en redd liten unge kan reddes blir jeg lykkelig og kan tenke at min eksistensielle ensomhet er til nytte for noe. For da har jeg også hjulpet, på min måte.
Ikke nøl med å meld om du opplever at en unge i din nærhet ikke har det bra. Lov meg det.

Dette er enda en av grunnene til at jeg meldte meg inn i Stavanger Ap, faktisk. Fordi de, og jeg, både vil jobbe beinhardt for å styrke apparatet rundt barn og unge, og i psykiatrien, men også fordi de, og jeg, vil fortsette å kjempe for alkoholfrie arenaer rundt unge og idrett. For meg er slike "små" ideelle saker veldig viktige, og de betyr noe. De gjør forskjell.