SmålandsBlomma

Verdig eldreomsorg : Helsesviket :  "Mange helseansatte begynner å få nok. Flere tar bladet fra munnen og står frem med kritikk av et helsesystem som er stadig mer til hi...

Flagstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 93-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt. Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle  nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Let...

"Victory is when your big in Japan" sang Alphaville en gang for en god del år siden. Uten sammenligning for øvrig så har dagen vært stor for meg, og jeg kjenner på en følelse av seier. For idag har jeg hatt min aller første dag som representant for Stavanger Arbeiderparti i kommunalstyret for levekår her i Stavanger. Det var spennende, litt nervøst men framfor alt veldig veldig kjekt. Følelsen av å ta en kjapp replikk med navnet mitt på et skilt foran meg, og de fremste levekårspolitikerne i byen rundt meg, var god. Jeg er stolt av meg selv, og dette føles virkelig som en seier. Når Margunn Ueland i Stavanger Aftenblad etter et intervju med meg før sommeren en gang, skrev at mitt største ønske var å komme i levekårsstyret etter valget, tenkte jeg for meg selv at det var et urimelig ønske, men ønsket det gjorde jeg. Og sannelig ble det slik. Hadde jeg visst dette for to år siden da jeg sto i en liten storm i Stavanger kommune med varsling og kritikk mot systemer og det jeg...

Hei kjære dere Høsten legger armene rundt oss og mørket blir litt tettere for hver dag. Jeg nyter lyden av tørre, gule blader som virvler rundt, og følelsen av stillhet om kvelden med levende lys og en kopp te. Jeg har ikke blogget på en stund av den enkle grunn at noe annet tok oppmerksomheten min så kraftig, så intenst, at jeg bare måtte kjøre på. Boken har vært i min sjel lenge, og bare ventet på å slippe ut. Det var bare spørsmål om tid, og for tre uker siden banket den på og ville se dagslys. Det har den fått. Jeg har skrevet og skrevet og så var den ferdig. Nå venter jeg på beslutningen om hvem som skal trykke den. For jeg kan stolt si at flere mindre forlag faktisk er interessert og det gjør meg virkelig stolt og ydmyk. Tenk at min historie berører. Boken ja. Det er min historie, min fortelling. Den er ærlig, den er usensurert og den viser akkurat hvordan det var, er, å vokse opp ved siden av en foreldrer som ikke har det bra. I mitt tilfelle min pappa, so...

Idag ønsker jeg å fortelle en historie. Om en jente som begynte å rope litt, som sto i stormen og kjempet med vinden i håret. Og som etter hvert forstod at alt man gjør har konsekvenser på en eller annen måte, at alt hun sa eller gjorde ville utløse reaksjoner, tanker og følelser. Både hos henne selv og hos andre. " H un var en helt vanlig jente. Ikke særlig ung. Ikke særlig gammel. Ganske sånn passe. Livet henne var som de fleste andre sine liv. Fylt av det et liv skal være fylt av. Følelser og tanker som skal være der i like stor dose som hos flertallet. Bekymringer. Lykke. S å en dag kjente hun at det var nok. Hun var gått lei av noe. Hun klarte ikke å være stille. Hun begynte å rope høyt og startet samtidig byggingen av plattformen som senere ville danne fundamentet hun skulle stå på resten av livet. Det sterke, urokkelige, gode fundamentet. Som ga styrke og enda mer mot. Som gjorde at hun turte å fortsette å rope. D en dagen hun for alvor startet å rope høyt, var star...

Ennå i leiligheten men på vei bort i sin egen verden Min elskede mormor døde 11. april i år, på en lørdag. Når telefonen kom sto jeg midt på et kjøpesenter i Gdansk, sammen med mine tre beste venninner. Det var sånn sett det beste selskapet jeg kunne ha hatt akkurat der, akkurat da. Når jeg ønsket at jeg satt ved mormor sin seng og holdt den myke, vakre hånden hennes, men var langt borte, så var det fint å ha jentene mine der. De tok styringen og det var godt. Likevel var jeg nære mormor i følelsene og i hjertet. Jeg savner henne fortsatt så mye. Hun var en plagsom, sta gammel tant innimellom, hun hadde eldgamle meninger om ting, hun var håpløst umoderne i visse situasjoner. Men hun var mormor. Med snopet sitt, med strikketøyet sitt (før synet ble for svakt), gyngestolen sin, alle nissene ved jul, alle hønene ved påske. Hun var varm, og hun elsket oss alle sammen. Hun var god til å klemme oss og hun sa ofte at hun savnet oss, og gledet seg sånn til vi skulle ses igjen. Jeg husker...

Idag var jeg på lekeplassen en tur med min yngste sønn. Den tidlige høstens klare, litt spisse, men friske ettermiddagsluft omga oss, og sammen med sollys, den tørre bakken som var prydet med noen få blader, var det en fredelig, deilig stund ute. Jeg ble fylt av den der gode følelsen av fred, balanse, lykke. Lekeplasser er på ingen måte min favorittplass her i livet, men akkurat i dag var det helt i orden. Sammen med oss var det tre fedre med sine jenter. Tre flotte, varme og lekne pappahjerter som tok del i ungenes lek, hjalp dem, trøstet dem, lo med dem og tøyset med dem. Det var så godt å se, så fint! Det er egentlig ganske påfallende hvor flinke mange fedre er til å leke med ungene sine, gi dem all oppmerksomheten sin, hundre prosent fokus. Der og da, i dette nå. Det gjorde disse pappaene, og det var herlig å se på. Selvsagt gikk tankene til min pappa når jeg så dette. Det vil de liksom gjøre uansett tror jeg. Om du hadde en pappa som disse, som var tilstede og så deg, var der, o...